(bilde fra Utmarka.net)

Lemen er en urettmessig utskjelt dyregruppe, synes dere ikke? De er små og søte, og er glad i naturen. De får allikevel urettmessig mye TYN etter min oppfatning.. Jeg var på en fjelltur for noen år siden med søsteren min, og da vi kom et lite stykke på veien, var bakken nærmest teppekledd med lemen. Det lå tett i tett med lemen bortover, 20-30 for hver meter, nesten som et teppe altså.. “Det er lemenår!”, hveste folk irriterte rundt omkring. “Pass dere ii naturen, vannet er sikkert forurenset av dyrebasiller” osv.. Og vi trasket i vei, bortover stien… Det var helt “bløtt” på bakken.. Litt ekkelt, men dyrene var i det minste døde.. Man kan tråkke på døde lemen, men du skal ikke tråkke på et lemen i levende live!!

Og hvor vil jeg så med dette LEMEN-forsvaret? Vel, i går var det jeg som var lemen!! Og jeg var slett ikke død, men veldig mye levende.. Og tråkk ikke på meg DA!!!  Startet med litt slitsom dag på jobb.Vondt i hodet hele dagen. Og til sist skulle jeg avslutte med koselig kafèbesøk med venninna mi. Innom apoteket. Sto allerede  en kø ved kassa som var for de uten resept. En mann hadde tydelig stått der LENGE. Så ut til å ha “stivnet” nærmest. Jeg hørte med han om det hadde vært noen der, som kanskje oppholdt seg på lageret og lette etter noe e. l.  Nei, ingen som hadde snakket med han nei.. Sto en apotekarbeider midt i lokalet, og veiledet noen som skulle kjøpe sminke!! Helvetes sammnblanding av produkter!! Der sto vi med “vondene” våre ved kassa, smertestillende piller, bandasjer og det som verre var, og sikkert 4-5 stykker TYDELIG i kø… og der står hun og selger sminke.  Om han hadde ropt på damen?? Nei, det hadde han ikke gjort, han i køen. Så iltre lille dyret freste opp: ” Er det mulig å få noen til  å ta betalt i kassa her?” Kom en dame ilende til, etter lit jatting med sminke-folket…

Neste sted: kafè. Møte venninne. Bestilte middag. VELDIG sulten! Gledet meg!! Jeg og venninna skravlet i vei, men uten mat og drikke duger helten (les: jeg) ikke… Etter 20 minutter veniting på en forholdsvis enkel rett, begynte kinnene og flagre, som på dyret over… Jeg bort til kassa: “Når kommer maten min?” Det var faktisk HELT UMULIG å si.. De måtte nemlig koke nudler. Og det er tydeligvis et voldsomt prosjekt.. Det var ikke det at 20 minutter er så voldsomt lang tid å vente. Men de hadde ennå ikke BEGYNT på retten (pga nudllene). Og det var mest det at de ikke kunne ANTA en tid den var feridg en gang. Jeg ba de gi meg en tid, TO ganger. Men det skule bare ta “en stund” til. Ikke godt nok for den iltre lile i går… Som jeg har sagt før, er jeg egentlig ganske tålmodig og konfliktsky egentlig til vanlig, Men i går tok jeg visst igjen for alle årene med med nikking og smiling. Jeg liknet en blanding av dyret over, og en ballong som noen slipper opp knuten på. Slik at den fyker hissig rundt i rommet. Jeg lå hvertfalll igjen som en lemen-fell (bjørnefell?) eller en sprekt ballong etterpå….  Jeg kjerftet skikkelig  fra meg og krevde pengene tilbake… Så hva er lærdommen av dette? Ikke tråkk på et levende lemen, da sprekker det!! 😉

 

 

i dag er jeg derimot blid igjen 😉