På mitt første innlegg sammenliknet jeg følelsen av å starte en blogg, med første skoledag. Det med å stå med litt skjelvende bein og skulle inn skoleporten.Det er ikke pga at jeg er lærer denne sammelkningen dukket opp faktisk. Men mer pga at det føltes som MIN første skoledag. Jeg har alltid hatt litt for mange sommerfugler i magen, når noe nytt og ukjent står foran meg. Men som lita jente ble jeg faktisk helt kvalm når det var nye ting på gang. Vel, nå var ikke det å sette i gang bloggen SÅ dramatisk da… Jeg har jo blitt voksen, og lært meg til å takle følelser på en litt annen måte, og med årene ser verden litt anderledes ut. Den er ikke så rar og skummel som jeg først trodde.. Men NOE av kilingen i magen var fremdeles der da jeg skrev mitt første innlegg og postet det.  Hvem var de andre i  “klassen”? Ville jeg bli kjent med dem? Hva var det jeg skulle lære? Hvor lang var skoledagen? osv. Vel, nå føler jeg at første skoledag er ferdig. Jeg har møtt noen av de andre i klassen. Og de var snille og greie de fleste:-)  Det jeg skal lære er fremdeles litt vanskelig, mye nytt, men jeg kjenner at jeg har litt mer oversikt over HVA jeg bør lære meg hvertfall. Og så viste det seg i det jeg gikk inn skoledøra, og porten slo igjen bak meg for første gang, at det var ikke bare EN lærer, men mange der inne i klasserommet. Så det så ut til at jeg kunne få hjelp til å lære det jeg trengte. Den litt tunge ranselen som skinte altfor mye i det jeg gikk inn skoledøra, har fått en litt mer vanlig glans da jeg forlater klasserommet etter denne første skoledagen. De litt småskjelvne beina, har sluttet å dirre, da jeg trer ut i sola etter de hyggelige timene der inne. Matpakken er spist opp, og jakka knappet igjen. Og jeg hopper nynnende fra sølepytt til sølepytt, og tenker på at i morgen er det en ny skoledag 🙂