Hvis du har lest tidligere historier her på siden ( “Drapet bak gardina” eller “Små kremt fra vinduskarmen”) så vet du noe om disse vesenene som ikke vil oppføre seg..
En dag da jeg kom ut på kjøkkenet var det som om noen stirret på meg.. Gardinene var trukket igjen, men jeg ante at det var sol ute. Og det var der utenfra jeg følte de stirrende øynene var. Jeg snudde meg brått mot høyre, som for å ta vedkommende på fersken, hvis det virkelig skulle være noen der. Det var da jeg oppdaget det, det var ingen øyne, men noen fryktelige skygger som skremte vannet av meg..
Det var ingen som sa noe, for blomster kan jo ikke snakke- det vet jeg jo, men det var akkurat som de ville fortelle meg noe likevel.. ” Nå har vi stått her ute i isolasjonen lenge nok”, “Vi har vist deg at vi KAN, nå får det være nok straff” osv. Sånn holdt de på! Og det var jo sant egentlig, de hadde jo vist godvilje i det siste. Jeg dro gardinene til siden, slik at de kunne se meg, skyndte meg å si “unnskyld” og ga de litt vann.Og hva var det ikke jeg fant i dag? En forsiktig takk fra den ene! 🙂 Sto og strakte seg i all sin prakt mot sola., og nikket blidt da jeg kom inn.
Jeg klappet i hendene, og ga den masse høylydt ros. Og etter en slurk vann til ,og noen timer i sola, var det dette synes som møtte meg, da jeg ville gi den min oppmerksomhet igjen.
Nå har jeg lovet den at jeg ikke skal kaste den ut, uansett hvor dårlig den oppfører seg 😉
