Dette var vel egentlig en bok en gang, skrevet av Jack London og utgitt i 1903.. Vel, det er vel fremdeles en bok, men i dag er det ikke verken Jack London eller hans bok jeg snakker om. Det er mer musa,bak denne bloggen det er snakk om, som blir veldig stor og skummel når det blir litt mye for henne..
Etter å ha lyttet litt på meg selv, og andres gode råd, har jeg vært skikkelgi flink de siste 14 dagene, og gått rolig rundt i butikkene, med museskritt, og tittet etter de tingene jeg skulle ha.. Et lite blikk hit, et lite blikk dit, ikke trekke på skulderen en gang, av hun som står bak deg og borrer en albu inn i ryggen din, fordi det er så trangt og fullt av folk.. Ikke så mye som svette en dråpe en gang, når de fire store mennen skulle inn etter meg på trikken med sine 8 poser hver, og trikken allerede var så full at dørene ikke ville igjen. JEG tok det HELT med ro, pustet stille og rolig, da pakker måtte sendes etter arbeidstid klokka 18, og posthusene har bestemt seg for å legge ned, så det er køer som går fra herfra og til evigheten inni matbutikkene. Jeg smilte bare pent til folk rundt meg, og var en sann fryd… Men de to siste dagene har det skortet bittelitt på tålmodiheten må jeg innrømme.. Og da blir musa stor som en rotte, MINST, og freser litt både hit og dit. Det blir litt mye når jeg, mitt naut, har glemt at siste skoledag betyr gaver fra både foreldre og kollegaer, så man egentlig bør ha med seg en gigantt-sekk på jobb, for å frakte alt hjem i igjen, og når jeg i tillegg ikke SKAL hjem, men besøke min mor utafor byen, reise direkte dit med et overfylt rush-tids-tog, der INGEN får sitte, og i tillegg har fått en konfekt fra jobben som er så stor at det ikke finnes store nok poser i HELE verden.
Da føles det som at villdyret vekkes aldri så lite.. Man har ikke armer nok, ikke tålmodighet nok, ikke vett nok, ikke poser nok, ikke dager nok igjen til jul, nei da bør dere hente katta snart… Får da begynner jeg å vokse… Vel, etter å ha fått lånt en IKEA pose, og kommet meg noenlunde helskinnet gjennom en svett tog-tur, en isholkete-vralting til mor med verdens største konfekt på luftetur flere ganger, og uten fremdeles å ha FOR høye skuldre, skulle jeg i dag ut på shopping… Og joda, jeg har kommet meg helskinnet gjennom DEN også,men det er noen som har fått hilse på det lille villdyret i meg.. Det er mer likt en lemen kanskje enn noen stor skummel løve.. Hva er det så som trigger en så tålmodig sjel som meg? Det er når de som jobber i butikkene, 6 av 7 på Teknikmagasinet, HELLER ville rydde av en pall med varer, enn å selge meg noe. Jeg spurte til slutt, om han måtte rydde av hele pallen før han kunne hjelpe meg, og det måtte han.. Jeg leverte fra meg sikkert ting og GIKK i protest i sikkert 4 av 5 butikker i dag.. De VILLE ikke hjelpe meg.. De sa det.. Sånn som jeg oppfattet det hvertfall.. Men jeg hadde ellers en fantastisk dag med min søte niese, skravla gikk og vi koste oss vi, og noen gaver kom da også oppi posene mine. Så hvis man klarrer å glemme at det er folk inni butikkene, både med-kunder og ansatte, så burde det hele gå ganske smertefritt faktisk.. Lykke til i morgen, om du skal ut.. Men du er kanskje ferdig med handelen?
Minner også om adventskalenderenkalenderen min som du kan være med på om du vil, se innlegget under her så skjønner du hva du skal gjøre 🙂
Monica prøver: <3
Tusen takk skal du ha! 🙂
Monica prøver: Ha en fin siste arbeidsdag, jeg hadde min siste i går.. Er lærer jeg vettu 🙂
Da skjønner jeg godt din frustrasjon! Vi får bare holde ut alle mann 🙂 Heldigvis for meg som jobber på Polet er siste jobbdag før jul i morgen 🙂
Monica prøver: Ja, jeg skjønner problemet ditt også, og den andre siden av disken. Jeg har også jobbet mye i butikk da jeg var yngre. Men jeg skulle ikke bare spørre om noe, jeg skulle kjøpe noe, og de hadde 1 til å ta seg av folka i butikken, og 5 til å drive med pallen med varer, og det var stappet med kunder… Så jeg ble bare fortvila. Men skjønner det er stress for dere som jobber der også, som for oss som prøver å komme i havn 😀
Hehe, jeg kjenner meg igjen! Men litt til butikkansattes forsvar i dag; vi får spørsmål hele dagen lang om de tomme plassene i hyllene, og om vi ikke tilfeldigvis har mer av den. Og så må vi ut på lageret og lete i en MEGAHAUG av ting, tar den ut, og blir avbrutt ca 20 ganger før vi får den ut i hylla av andre spørsmål. Vanligvis er jeg servicemenneske nr 1, men i julerushet må folk klare å være litt selvstendige når de går i butikkene, for det er rett og slett bare ikke kapasitet nok for oss som jobber i butikkene til både å fylle ut varer i den farta de farer ut av hyllene og i tillegg svare på alle mulige spørsmål. Folk mister dessuten alt som heter folkeskikk, og jeg opplever så mye rart når jeg er på jobb at det er helt skrekkelig. Voksne mennesker som kommer å avbryter meg i mens jeg står og holder en samtale med en annen kunde. Er det mulig? Akkurat i julestria må dere gi oss butikkmedarbeidere litt slack. Vi er rett og slett ikke supermennesker, men vi gjør så godt vi kan. I morgen finner dere meg på jobb 3 timer før butikken åpner kl 10 for å fylle opp i hyllene, et par timer inn i arbeidsdagen er nok en gang hyllene tomme. Dette opplever nok mange butikker i disse dager.
Jobber mye med å beholde roen selv, både på jobb og privat. Sannelig en utfordring ja! Synes du har vært flink sålangt jeg. Helt naturlig at Hufsa kommer frem når man møter motgang! 🙂
moonbeamscorner: Ja, jeg skal prøve å være HELT stille og grei de resterede dagene.. Jeg er nemlig EGENTLIG en ganske tålmodig sjel.. Men har begynt å lære meg å frese litt når det trengs 😉
He he du må jo ha vært litt av et synt tenker jeg meg der du har balet deg rundt i butikker, trikker på glatta og i det hele tatt flakset rundt, om lemmenløver flakser da? Jeg blir mest irritert for at det tross alt er jobben til butikkansatte å hjelpe, de får BETALT for det likssom… Noe jeg tenker ekstra på fordi jeg selv er arbeidsliedig, og gladelig skulle byttet med noen av dem, og SERVICE det er jeg glad i og gi jeg, jobb eller ikke. Hold ut til jul da, og ikke srpekk… Trøsteklem 🙂
mimmimor: Ja, morgendagen skal jeg ta på strak arm der ute i galskapen 😀 Og hjem å vaske hus i morgen, hus som ikke har sett vaskeklut på uker…
Lemenet får bare legge seg i fosterstilling og furte av mangel på oppmerksomhet mens du forteller deg selv at det er leeeenge til jul 🙂
mimmimor: Nei, jeg klarer IKKE å holde roen, det er det som var problemet uke 2 av desember, jeg kan lett kave meg opp i slike situasjoner, bli veldig stresset, men jeg tåler det SÅ dårlig. Når det blir for mye stress for meg, får jeg veldig vondt i hodet og rygg etc. Men har sagt til meg selv at jeg måtte roe ned, fordi det heller ikke hjelper å løpe som en villmann, med galskap i blikket og rive til meg ting, i slosskamp med de andre… Så jeg har PRØVD å være rolig.. Det er litt ironi ute og går her ja.. Jeg er som du mer, som prøver å si til meg selv at: jada-jeg har ikke dårlig tid. Og de albuene i ryggen, jeg lover at jeg dytter tilbake 😀 Men jeg har klart å være litt mindre stressa INNI hodet.. Men i dag begynte det å bygge seg litt opp ja… Men snart ferdig, håper før lemenet sprekker 😉
Åj, her har jeg tenkt at du må være DET overskuddsmennesket som gleder 23 totalt ukjente mennesker. Ikke bare lager du flotte innlegg, men du har i forkant laget pakker og du kjemper deg gjennom menneskemylderet for å få dem avsendt. Overskuddsmenneske uten sidestykke. Og så viser det seg at du har en lemen, du også. Det var nesten godt, det.
Men klarer du virkelig å holde roen i slike køer som du beskriver? Jeg får helt hetta, jeg, og trekker meg stille og rolig tilbake… Eventuelt står jeg der i køen og teller mennesker og forteller meg selv at jeg har kjempegod tid. Ser på klokka og får bekreftet, joda, god tid. Men jeg klarer ikke å snakke meg selv helt ned, nei.
Har nok opplevd noen ganger også her nord at de ikke virker nevneverdig interesserte i å selge. Unntaket var en nyoppstartet butikk på et kjøpesenter. De solgte filmer, spill ol. Uansett hva de var opptatt med når kunder trådte inn i det hellige, så de opp, smilte og spurte om det var noe de kunne hjelpe med. Jeg ble nysgjerrig, så jeg gjorde meg opptatt så jeg kunne observere dem. De fulgte hele tiden med mens de pakket ut og var på pletten straks det kom et spørrende uttrykk i kundens ansikt. Fasinerende. Litt sånn “vi er her for deg, vi”.