De to…. hadde sittet der…tett sammen…
Han litt lent mot hennes side… De hadde sitter der en kald høstdag…og tittet utover vannet som lå der blikkstille med en liten morgendis på… Hans ruglete hånd hadde ligget over hennes der han satt lent mot henne, og han hadde kjent varmen fra henne gjennom golfjakken… Det grå håret hennes blafret lett på pannen hennes, der en lun høstvind strøk forbi..
De hadde tatt seg en kaffekopp der nede…Bladene fra trærne hadde dalt ned og lagt seg rundt føttene deres…inntil den lille vinden traff bladene, virvlet dem opp og la dem i små hauger på skuldre, fang og hår…
Han husket det godt.. Han satt der ennå..Han lente fremdeles kroppen mot hennes stol…den siden der HUN hadde sittet… Hun satt ikke der lenger… Han kjente ikke lenger varmen fra henne… Han kjente seg forlatt og ensom…. Da hun ble borte, og livet bare var HAN, reiste han….fra huset med de hvitmalte gjerdene…. fra hagen med det høye gresset… Fra stolene som sto nede ved vannet… Han bare dro…
Nå var han tilbake… huset sto fremdeles der tomt…Ingen hadde flyttet inn…. Ingen hadde klippet gresset, malt de slitte gjerdene… eller gitt de værbitte stolene et strøk….
Han satt tungt på stolen “sin”, lente seg mot hennes side…og han følte nesten som DA…..kunne nærmest høre musikken fra den tiden de var to….Hørte musikken, den glade latteren fra menneskene som hadde vært der i deres utallige hageselskaper…kjente lukten av reker, hvitvin og frukt som hadde bugnet på bordet der borte…. Han kunne nærmest kjenne malingslukten fra stolene…nymalte som de hadde vært den gangen…
Han rettet seg opp og satte seg litt tilbake i stolen, kom tilbake til seg selv…og dagen i dag… Han hørte plutselig glade barnestemmer som ropte oppe ved huset.. Han snudde seg og så en liten familie komme syklende forbi huset der oppe….De stoppet.. gikk av syklene… tittet fornøyde ned mot mannen på stolen i strandkanten.. snakket med høye energiske stemmer…om verdens vakreste hus..om hvitmalte gjerder og hageselskaper..
Han lukket øynene igjen…og kjente en fred fylte seg…
(Dette er en historie jeg laget og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien, og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her inne 🙂 )
karidansen: Ja man blir kjent med folk her inne, uten tvil. Det er jo folk her jeg “prater” oftere med enn andre venner 🙂 OG jeg har møtt flere bloggere UTE også 🙂 Og de er helt lik seg, de jeg har møtt hvertfall 🙂 Jeg liker å ha prosjekter som flere er med i 🙂 Blir bedre kjent da 🙂
Artig måte å gjøre det på. 😀 Da blir det jo et slags samarbeidprosjekt mellom deg og leserne dine. Det er så fort gjort å bli sittende på hver sin tue og bli opptatt med seg og sitt. I lengden bli det ensomt og kjedelig! Synes at jeg begynner bli litt “kjent” med flere her inne, sjøl om jeg ikke en gang vet hva dere heter!
karidansen: Takk for det 🙂 Det som er litt gøy er at det er skrevet med stikkord som jeg fikk av leserne mine. Jeg la ut bilde en dag, fikk mange innspill og stikkord, og så skriver jeg novellene på inspirasjon og stemning som disse stikkordene setter meg i 🙂 Moro <3
Intenst og samtidig vart… litt sårt….. stemningsskapende……… billedlig. Jeg liker uttrykksformen din. De korte setningene. Jeg skal lese flere av novellene dine! 🙂
Lithanna: <3
Det må du! 🙂
helt enig <3
cuskima: Ja, ikke sant, mye håp på slutten der…etter den litt triste mannen… 🙂 Hus skal ha liv og røre 🙂
eg tror nesten at dette er min favoritt………eg er så glad for at huset fikk livet tilbake <3
Hahaha , høsten KAN være litt sånn daffe tid har jeg kommet fram til ;-D <33
cathrinehenriksen: Bare daff i vei 🙂 Jeg er litt sånn daff og kort selv om dagen. Men får nok futten om noen dager igjen 🙂 Men lov å daffe litt både her og der 🙂 KLemmer igjen <3
Lithanna: Det tar jeg som et kompliment 😀
Audhild
Mamma til lille Willi: Så koselig 🙂 Jeg liker å skrive dem, er stolt av dem og liker at folk koser seg med dem 🙂
Denne er vakker altså , er en av de jeg husker best også 😀 Ønsker deg en super duper ikke altfor stressende onsdag nå , her er jeg litt daff 😮 Derfor bare en kjapp kommentar :-p Klemmer gode klemmer <33
Elin: SÅ koselig at du likte den 🙂 Jeg kjører noen reprise nå om dagen, men jeg tror en del nye lesere ikke har lest dem, og mange av de “gamle” leserne mine synes det var hyggelig med et gjensyn, så da gjør jeg det 🙂
fjellgeitbundingen: Så koselig du likte den 🙂 Den er som de andre skrevet på stikkord fra leserne mine, etter de så bildet over et par dager i forveien. Blir noe som trigger fantasien min, og så setter jeg i gang 🙂
Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Jeg er SÅÅÅ glad for å høre sånt i disse dager. Er nok LITT høstete om dagen, og da er det godt med litt ros fra folk 🙂 Tusen takk 🙂 KLemmer <3
annebe: Ja, denne er litt vemodig…Hun ble borte.. og han alene. Men litt håp på slutten 🙂 Skal nok få tak i noen flere sånne bilder ja, som trigger fantasien til folk 😀 JEG kjenner jo hvor bildet kommer fra, men klarer å holde det utenfor hodet når jeg skriver 🙂 Moro 🙂 KLemmer <3
Min matgale verden: He-he… Ja, det er foreløpig en bitteliten og veldig tynn bok 😀 Du har jo selv noen noveller du <3 De tåler vel også noen repriser? 🙂 Klemmer <3
Ååååååh <3
Bra skrevet 🙂 Gleder meg til den nye 🙂
Så nydelig. Så levende! 🙂
For en fin tekst 🙂 Kunne vært en fin skolestil..
Denne husker jeg godt. Utrolig fin fortelling.:) Du kan det med ord på mange måter, og du fenger oss. Herlig::)
Ååå så fint, og litt vemodig….og nydelig bilde 🙂
Så forresten det flotte bildet i forrige innlegg nå…stemningsfullt :):)
Ha en fin dag ..Klem<3
Den er så koselig den der 🙂 Kunne blitt en fin liten bok vettu…..send inn….send inn…. 😉 klemmer
shredded: Tusen takk 🙂 Er så koselig at folk liker det jeg har skrevet av dette her 🙂 Og alle leserne har ord inni der, som er deres, de som bidro med stikkord og assosiasjoner den gangen.. 🙂
Utrolig flott skrevet, ser det levende for meg. <3