Hvor stort behov har du for å tilhøre en gruppe?
Er det sånn at vi alle har behov for å tilhøre en gruppe?
Er vi nødt for å identifisere oss med noen ANDRE, for at vår egen person skal komme tydeligere fram?
Jeg tenker litt på det om dagen,fordi jeg stadig møter folk som definerer DEM og OSS. Jeg snakker ikke her om noen spesielle grupper, men det er derimot alle mulige grupper som folk plasserer seg selv I eller UTENFOR.. Folk snakker om kristne eller ikke-kristne, muslimer -ikke-muslmer, nordmann- innvandrer, døv-hørende, blind-seende, emo, pønker, vestkantfrue osv… Egentlig kan jeg bare fortsette, for egentlig har vi alle mulige grupper…
Og er det virkelig sånn at for å bli mer oss SELV, så er vi nødt for å enten definere oss UT eller INN i en gruppe? Er det sånn at er vi i en gruppe,og føler identitet og tilhørighet der, så har vi derfor definert oss UT av en annen? Jeg trodde en periode at dette var noe man sluttet med etter skoleårene, men jeg tror jeg ser at kanskje ting bare er litt tydeligere i ungdomsårene.. Enda mer synlig, i kles-kodeks og væremåte… Men ser man ikke også at i voksen alder er folk enten opptatt av å TILHØRE eller ta AVSTAND FRA enkelte grupper i samfunnet? Er det sånn som enkelte ledere i enkelte land har sagt, at “enten er du med OSS- eller så er du med DEM”…
Er det ikke sånn at man faktisk kan være noe bare i seg selv, og faktisk ha et ønske om å være både med DEM og med OSS, altså være et VI? Alle sammen?
Er det naivt å tro at man som voksent menneske burde kunne definere seg selv, å ha en identitet i seg selv, som ikke definerer deg verken UT eller INN i en GRUPPE?
Vi er vel noe mer enn det disse gruppene setter av begrensninger eller rammer?
Jeg bestreber meg på nå i voksen alder å være en del av et VI..
Hva med deg?
(En liten reprise på et tema jeg synes er viktig)
#grupper #identitet #tilknytning #fellesskap #tilhørighet
Jeg er nok en alensom ulv, som ikke tilhører en gruppe… jeg er lissom meg alltid – og står på mitt….. kanskje tilhører jeg en gruppe firkanta regnskapsfolk, eller en gruppe jenter som ler mye…. vanskelig å vite! Viktig å være seg selv selvom en tilhører den ene eller andre gruppa! 🙂
Fint innlegg. og jeg forstår godt hva du mener.
Jeg er meg jeg og ingen vi! Ja om man ikke ser bort i fra samboer og barna mine.
Jeg er meg også i jobbsammenheng ( da jeg jobbet). Og jeg er meg også ellers i livet.
Jeg er norsk og betegner andre som ikke er fra Norge som utlendinger ( en gruppe).Homofile, de forskjellige religiøse grupper, politikerne, Stoffmisbrukere/ alkoholikere, pedofile osv…..
Navere er det en gruppe som kalles. Men jeg kaller meg ikke dette selv, fast jeg går på arbeidsavklaringspenger. Jeg kaller det å gå på trygd!
Oss som blogger ser jeg heller ikke på som en gruppe, da vi alle er forskjellige individ og skriver hver for oss.
Jeg er også mamma, og foreldre er heller ikke noe jeg definerer som en gruppe. Jeg er mamma til mine barn jeg 🙂
Jeg liker nok best å være kun meg selv og ikke bli satt i noen bås/ gruppe 🙂
Dette var fine betraktnnger! Jeg tror at vi mennesker speiler vårt opphav. I tenårene kunne vi ikke tåle å ligne vårt opphav! Men sakte og forhåpentligvis lærer vi mer og mer om våre foreldre og lever videre slik vi vokste opp. Vi må respektere hvordan andre lever, men vi må ikke sjøl miste vår identitet:
Kjempebra blogginnlegg med viktige spørsmål du tar opp!
Tror nok de aller, aller fleste av føler en slags gruppetilhørighet med en eller flere grupper i dagliglivet, og slike gruppetilhørighet tror jeg ikke trenger å være negativt, men heller et symbol for felles mål, verdier og interesser.
Slik som jeg, jeg er med i koret hvor mannen min og jeg synger, og vi i koret føler en gruppetilhørighet innad i koret. Innad i koret har vi også små arbeidsgrupper som vi er knyttet til. Vi har jo identiteten for at vi er korsangere. Vi er åpne mot nye medlemmer i koret vårt 🙂
Jeg er jo med i syforening sammen 6 andre venninner. Vi er en syforeningsgruppe, men vi har jo en felles identitet siden vi har kjent hverandre siden var barn- og tenåringer. Da er vi barne- og ungdomsvenninner. Jeg tror i vår syforeningsgruppe og venninnegjeng er det vanskeligere å komme inn som ny, siden vi har kjent hverandre så lenge som vi har. Utenom syforeningskveldene våre er vi åpne for å bli kjent med nye 🙂
Hverken korgruppen og syforeningsgruppen/venninnegjengen har det ingenting å si hva slags religione eller politisk standpunkt man har. Der er det respekt og åpenhet for andres tro, religion og politisk synspunkt. Inger dømmer noen.
Hverken unger, tenåringer eller voksne liker å bli satt utenfor en gruppe.
Ønsker deg en kjempefin onsdag <3 🙂
Purr, purr, fra Toril og kattene
Selv om vi som voksne kanskje ikke er like på virkelige føler vi en tilhørighet i disse gruppene vi er med i. De som er med i en politisk gruppe har jo en politisk tilhørighet.
Det er slik man definerer seg selv som menneske, i en gruppe, fordi vi i utgangspunktet er sosiale vesener. Men de fleste har jo tilhørighet i flere grupper, inkludert familien.
Det er vel heller det å ha respekt og toleranse for andre grupperinger enn de man selv tilhører
Bloggblokka er en gruppe, liker denne gruppen jeg…Vi har mye felles.
Kommer i grunnen an på hvordan du definerer en gruppe.
Jeg liker grupper som har stor takhøyde, steder hvor man ikke må være som alle andre for å passe inn…
Jeg er en del av fellesskapet som vi begge er endel av. Og i et fellesskap er det mange grupper, det er de, dem og dere samt alle. Jeg er og derfor lever jeg i et stort fellesskap. Ha en fin dag.
Gode refleksjoner en morgen her 🙂 Jeg er stort sett et «jeg» men utover i innlegget ditt så skjønner jeg jo at selv «jeg» er «medlem» i ulike grupper som et «vi» ut i fra interesser, livsstil og mye annet. Herlig å ha et «vi» som liker og setter pris på de samme tingene her i livet. Men «jeg» viker ikke fra meg om jeg skulle havne i en sammenkomst med mennesker som er motsatt av meg. Javel så blir samtalene noe annet, må kanskje lete litt etter de gode samtalene, men jeg tilpasser meg ikke dem, vi møtes der vi er og hittil har det nå gått fint det 🙂 Likevel synes det at respekten for andres motsetninger har minket litt med årene, noe som igjen leder til at man liker seg best sammen med likesinnede for at det ikke skal bli kjedelige situasjoner?! Bare noen tanker tilbake fra meg :-)) Håper dagen er god så langt :-))
Enig med deg. Jeg tenker også på dette, og dine tegninger syns jeg beskriver godt både mine tanker og følelser. Den siste setningen om det å bestrebe seg etter et VI er godt sagt, og det er sånn det skal være, men akk så langt unna…vell, jeg undrer og tenker:) ….
Vi tilhører vel forskjellige grupper enten vi liker det eller ikke. Som arbeidene gruppe eller arbeidsledige. Nordmann eller utlendinger. Hvite, brune, mørke gule og listen er uendelig. Jeg tilhører den kristne og troende gruppen, men jeg er også venner med ikke troende.
Jeg plasserer meg også på Vi. Ingen klarer å leve alene. Vi trenger hverandre uansett gruppe vi tilhører😊
Det der er et veldig interessant tema. Jeg tror identitet og fellesskap er det viktigste et menneske kan ha for å oppnå en anerkjennelse. Dessverre fører dette også til at enkelte draes til grupper som ikke har gode hensikter.
Det er en veldig fin tanke, syns jeg. Det gir muligheter og ikke begrensninger. Men det å dele opp og sette i båser er nok en sterk mekanisme. Det handler både om identifisering og «redsel». Mitt behov for å tilhøre en gruppe er ikke så stort, ikke glad i båstenkning, men kan jeg fri meg helt fra det…..? Nope, tror ikke det – om jeg er fullstendig ærlig.
Ja det er rart det der…at man hele tiden må tilhøre en gruppe…Blir nok aldri borte det der…Men er jo rart som du sier..for vi alle vil jo helst være bare oss selv…men samtidig så havner vi fort i en kategori…hmm..ja..det er sånt man tenker blir borte etter barneårene, men jammen fortsetter det….