Akkurat som man kan snakke med hendene kan man også synge med dem. Til uken har jeg noe undervisning som går ut på å lage oversettelser eller dikt -tolkning på tegnspråk, utifra inspirasjon fra musikk og tekst. Spennende prosjekt. Dette er større elever da. Ikke de småttingene jeg har til vanlig..
Under har du et ferdig oversatt eksempel på teksten og sangen vi skal bruke. Gleder meg!
Der sto den. En svart boks. Lik et slangemenneske hadde hun tatt plass innenfor de 4 veggene. Det var ikke store plassen inni der. Og naturlig nok kjentes det ut som veggene kom nærmere og nærmere jo lengre hun måtte være der inne. Det var mørkt som i en sekk. Ettersom tiden gikk skulle man tro øynene vente seg til mørke, men det skjedde faktisk ikke. Med nesen trykket mot veggen slapp det NULL lys inn.
Hun satt der inne. Ventet.
Regnet med at noen ville slippe henne ut etterhvert.
Ventet på tryllekunstneren som skulle si de magiske ordene..mens han svingte tryllestaven, slik at veggene i boksen ville falle.
Ventet på at hun skulle kunne krype forsiktig ut av den lille boksen. Strekke armene ut i maks lengde. Riste litt på føttene, som hadde “sovnet” på grunn av den sammenkrøpne stillingen.
Ventet på at lyset skulle treffe øynene, og gi verden farger igjen.
Men det kom ingen…. Hun hørte verken magikeren eller publikum på utsiden.. Hun skjønte at ingen tryllestav ville bli svingt, om hun ikke gjorde det selv. Hun skjønte at veggene måtte rives, og lyset slippes inn ved hjelp av egne magiske krefter.
Og det er merkelig hvordan man kan finne trylleformularer og magiske krefter i de rareste situasjoner. For det skulle ikke mer enn et lite sving med fingeren før veggene falt, lyset slapp inn og verden igjen ble full av farger.
Jeg kjenner jeg er litt i siget om dagen. Får gjort ting på jobb. Kjenner meg glad og med overskudd. Kjenner jeg har noe å gi til andre. Kjenner det bølger og bobler litt i skallen på meg, selv om det er midt på vinteren, og mørkt som i en sekk i det jeg starter ut om mårran..
Føler jeg ser ut som “rufsetufsa”, litt skjeløyd, litt bustete og gjennom et slørete kamera. Men her snakker vi bare om ytre saker. Og noen kamera-greier som skyldes dårlig lys og en mobil som er “på tur”… Inni er jeg i alle fall klar og fokusert, og ikke det minste skjeløyd. 😀
Etter et flott møte på jobben, kunne jeg bare fastslå nok en dag at: Livet er jammen meg ikke så verst!
Vi liker å skjemme oss bort litt om dagen, så jeg foreslo “ute-mat” for Hr Frodith. Og han var ikke sen å be. Heldigvis betyr “ute-mat” deilig og varmt lokale hos naboen, med lun betjening og flott atmosfære. Så i dag ble det verdens beste pizza på meg igjen.
I morgen er det fredag igjen. Kjole-dag og feiring av livet 🙂
“Når vi ikke lenger er i stand til å endre en situasjon, blir vi utfordret til å endre oss selv” (sitat: Viktor Emil Frankl)
Jada…det har vært mye snakk om det. Man kan ikke endre andre, bare seg selv osv. Jeg har fått ørene fulle av denslags i årevis. Og jeg SKJØNNER JO DET!! Det er sånn det er.
Og gang på gang så må jeg brette opp ermene, dra meg selv i ørene…ut og opp av all verdens “sutre-feller” og endre MEG! For man blir sliten og blå i pannen av å stange hodet i veggen igjen og igjen, i forsøket på å endre en situasjon. Så verden endrer seg nok til det bedre denne gangen også, når JEG har fått endret meg litt …IGJEN…
Men for å klage bittelitt til før jeg gir meg: “Hvorfor i he…..ete er det sånn at det er JEG som alltid skal forandre meg??” (he-he…er ikke så sinna som jeg virker 😀 )
Hvis du har vært innom meg tidligere i kveld, HER, så har du sett at jeg snakket litt om tegnspråk. Om den visuelle bakgrunnen, om kroppens betydning og om farger, mønstre og klær. Litt av et sammensurium, ikke sant? Jeg synes derfor det passet med en liten reprise på et dikt jeg skrev for en stund siden, og som jeg framførte i min venninnes bryllup.
Her er det, både på norsk og på tegnspråk:
Holde hånden min forsiktig og vart.
Side om side.
Ikke foran og bak Ikke først eller sist
Holde hjertet mitt forsiktig og vart Slik jeg holder ditt
Med denne overskriften kan man nok gå “rett i fella” å tro det aller verste…Eller IKKE… Man bruker nemlig kroppen som arbeidsverktøy i mange sammenhenger…gjør man ikke? Både som snekker og som prostituert?
Vel…nå er jeg ingen av delene, men jeg jobber uten tvil med kroppen som arbeidsverktøy.
Når man jobber med tegnspråk som undervisningsspråk, og undervisning er en stor del av det jeg gjør, så er kroppen og ansiktet en stor del av “jobben”. Mimikk, munnbevegelser, hender og kroppen har hver sin funksjon.
Du har kanskje lagt merke til at jeg bruker en del svart innimellom? Altså utenom når jeg flagrer rundt i disse fargesprakende “greiene”. Det er en grunn til det. Jeg LIKER farger og mønstre, og gjør det så ofte jeg kan på fritiden. Fordi når jeg er på jobb, og skal undervise er det viktig at i alle fall overkroppen er sånn noenlunde “rolig” hva farger og mønster angår. Overkroppen blir jo bakgrunnen for tegnene, en slags “tavle”. Og tenk om du må sitte å se på en “tavle” som denne under her hele dagen?
Det er en tid for alt. En tid for å flagre…og en tid for å være en litt mer nøytral “tavle”. Sånn er det når man har kroppen som arbeidsverktøy 😉
Det er mandag. Det regner. Det er mørkt som i en sekk på utsiden, selv om klokken nærmer seg dag med stormskritt. Da er det tid for å spre litt farger og lys innadørs. Det er ikke kjole-fredag, men Pochahontas-mandag 😀 Gul som solen og med Pochahontas-fletter. Nå skal det jobbes her, med “sol i sinnet” og litt på kroppen. Ønsker deg en fargerik og sol-fylt dag, uansett vær på utsiden.
Noen mennesker har litt “store sko”. Noen mennesker er kanskje ikke helt klar over hvor føttene deres tråkker. Noen mennesker ser kanskje at andre også er ute og rusler, men bryr seg ikke noe særlig… For opptatt av å sette sine egne avtrykk. For opptatt av at andre skal se sporene deres..
