Jeg og søsteren min har hatt et lite samarbeidprosjekt. Det er et par år siden nå. Hun jobbet tidligere i en barnehage, der hun hadde spesielt fokus og ekstra ansvar for språkopplæringen. Hun skrev et lite dikt, for å bruke i barnehagen. Hun fant ingen tegninger på nett som passet til. Og var ikke vant til å tegne selv. Men hva gjorde vel det?? Når hun hadde en søster som IVRET etter å få lov å tegne noe morsomt. Så her er vårt lille samarbeidsprosjekt, hennes dikt: “Mitt rare hus” og mine illustrasjoner.
Å smile er fine greier…for helsa.. Ikke bare for din egen… men for andres også.. Et smil fra noen kan bety all verden i en kanskje grå dag. Et lunt smil som her for eksempel..
Av og til når ikke smilet opp til øynene..kanskje fordi man ikke har det så bra… Men man prøver litt allikevel…
…fordi det å gi seg over til nedovermunnen i de fleste tilfeller ikke gjør ting bedre overhode… Så klart man må få lov å være lei seg litt innimellom, men som oftest blir litt nedovermunn ofte til MER nedovermunn…
Og på innsiden blir det overhode ikke noe bedre…
Så noen ganger satser man på å prøve litt…på et aldri så lite smil….
Man håper på at munnen smitter øynene etter en stund… og at innsiden av “skallen” får latter-kick av hele “øvelsen”..
Slik at man ender opp med å få smilet og munnen på gli….
..og riktig gapskratter til slutt…
Da tenker jeg at de rundt deg også vil få smilet på gli…
Smil smitter…
Og det gjør nedovermunnen også dessverre …
Så i dag har jeg en liten oppfordring eller utfordring til deg:
-Smil godt til noen i dag- enten noen du kjenner, eller kanskje noen du ikke kjenner.
Kom gjerne innom meg i ettermiddag og fortell om reaksjonene du fikk.
Den lille brunmalte hytta lå liksom litt i skjul…I ly for vind og blåst, i skjul for andres innsyn. Ganske langt nede mot sjøen… hvor de varme bølgene hadde slått mot stranden for ikke mange månedene siden. Solen hadde varmet opp sanden, slik at det var nærmest umulig å trå i den. Og DA hadde det vært deilig at hytta lå rett der oppe, nær stranden , men likevel godt skjult bak svaberg og gresstuster. Hun hadde løpt barføtt den gangen…og med den sviende følelsen under føttene, etter brennhet sand…hadde hun nærmest kastet seg over han der han lå i den eneste solsengen som fikk plass på den lille plattingen… Hun hadde vært dryppende våt etter badet i de varme bølgene…Han hadde varm sovepust….De rant små svettedråper fra panne og nese…De fant vei nedover kinnene, og landet i en liten våt dam på solsengen..
På kvelden hadde de sittet på plattingen og drukket deilig, kald vin.. Hun hadde kjølt de brennhete kinnene mot den kalde glassflaten.. En hetebølge hadde brått blitt kastet over henne….som om noen skrudde på en liten ovn bak ryggen hennes… Hun hadde kjent det oftere og oftere nå… Vrengte lett og vant av seg jakken, i lynets fart…..Han lo en lun liten latter…kjente henne så godt… Blikket hennes hadde truffet hans… et blikk fylt av kjærlighet..
Det var høst..Hytten lå stille og fredfull der i det gyldne lyset. Bladene hadde en bronseliknende farge…og noen var nær ved å slippe taket i grenene….Hun tittet inn vinduene før hun låste opp…. Gjenskinnet fra bølgene der nede, traff vindusflaten….før hun fikk vennet øynene til innelyset bak glasset der..
Hun låste seg inn… I hytten var alt som når de forlot det… Varmen fra den gangen lå på en måte i luften… selv om hytten i seg selv var høstkald….og hjertet var tungt…. Varmen fra solen, varmen fra øynene hans, varmen fra tryggheten i at han elsket henne.. Varmen fra den gang..
Nå var det bare henne der…
Hun hadde pakket den lille bagen der hjemme i huset… Fortet seg….som om hun hadde noen etter seg…Måtte komme seg vekk derfra…Fort -fort… Tristheten hadde slått henne…Som en knyttneve i magen.. Igjen… Hun ble liksom aldri ferdig med det… Hun hadde slengt en strikkekofte i bagen, en joggebukse, tannbørsten… spurtet mot bilen og dratt derfra.. På kommoden i huset lå lappen hun hadde skrevet: – Er glad i deg…Trenger litt alenetid..
Så nå satt hun der.. Alene…Veldig alene..
I hytten hadde hun fyrt opp den lille kakkelovnen… Rim på bakken var ventet snart… I det lille soverommet var dynen begynt å få romtemperatur, etter den litt fuktige hytteluften hadde fortrengt opp og ut… Hun hadde laget fyr på peisen i tillegg…ilden knitret og vedkubber brant… Hun satt seg med føttene mot peiskanten, det hjemmestrikkede teppet tullet rundt seg…. Raggsokker på…En kopp kakao i hånden..Varmen hadde bredt seg i rommet.. men ikke nådd HENNE … Brystet var sårt…tårene rant stille nedover kinnene…Tristheten lå fremdeles som en klo om brystet… Hun var alene….
Da plutselig hadde han stått i døren der…
Med øyne fulle av medfølelse og omtanke hadde han tatt skrittene inn i rommet…. Strøket henne over kinnet… Overøst henne med klemmer…Smilt… Ikke sagt noe…Han hadde bare sett på henne med øyne fulle av godhet.. Han hadde tent levende lys…puslet om henne…Da hadde hun kjent varmen …på innsiden…Hun hadde kjent varmen og den deilig behagelig følelsen bre seg ….treffe hjertet… Hun hadde kjent energien komme tilbake…
(Denne lille teksten skrev jeg og publiserte første gang for et par år siden. Den er skrevet på grunnlag av alle innspillene jeg fikk da jeg la ut ordet VARME og spurte om leserne kunne gi meg noen stikkord, på det de assosierte med ordet. Vel, her ble resultatet av min lille plan… 😉 )Jeg spurte i ettertid om noen hadde bilder som passet til, og det hadde Annebe og Natheless.)
Det som er perfekt for EN, er slett ikke det for noen andre.
Det finnes ingen MAL, uansett hva massemediene, moteindustrien og andre vil ha det til. Noe er salgbart, og derfor prøver man å innbille folk at noe er mer RIKTIG enn noe annet. Profitt styrer mye av tankene i samfunnet.
Det gjelder å være bevisst nok selv, til å orientere seg og holde fast på de viktige verdiene i livet. Ikke la seg dra med i dragsuget, slik at man blir tvilende til sin egen verdi. og hvem en selv er.
Og en ting som er helt sikkert, er at vi er perfekte som vi er, hele gjengen, i bøtter og spann…Ikke la noen andre innbille deg noe annet 🙂
Her er en liten Perfect World– av Katie Melua. Nydelig liten video
Her går vi rundt på jorda, med hver vår tilmålte tid…og så har vi fokuset vårt på hvordan ANDRE ser ut? En ting er oss selv, om vi var opptatt av DET… Om man gadd å bruke opp av sin timålte tid her på planeten til å fikse på eget ansikt hver dag… Kanskje så mye som et år av sitt liv…hvis man la sammen alle timene….foran et SPEIL… for å endre på ting som ikke så ut sånn når en våknet. Vel, det får nå være ens eget valg synes jeg.. Folk har forskjellige grunner til det ene eller det andre for å føle det bedre INNI seg… Så selv om jeg tror man må ta tak i det INNI i stedet for, vel, så er ikke det MIN buisness faktisk. Og folk må få finne ut av ting selv, hvordan DE vil løse det…
Men at folk skal bry seg om hvordan ANDRE ser ut også, en god del av sitt liv… vel …DET kan jeg ikke skjønne at de gidder bruke tiden sin på… At de gidder, og at de føler det riktig å bruke av sin tid, til å gå rundt å mene noe om hvordan andre skal se ut…. hvordan andre skal gjøre før de går forlater heimen om mårran…det skjønner jeg bare IKKE!!
Det sitter lite gode ord i lepper både MED og UTEN leppestift…
Det sitter på innsiden alt sammen, det som er OSS…
Så kan det være så viktig da… for ANDRE mener jeg… hvordan vi ser ut?
MED eller UTEN sminke… spiller NULL rolle…. Det er bare en utside uansett…. det er på innsiden du finner folka!
Uten sminke
Med mascara
(Dette er en liten reprise på et innlegg jeg hadde i fjor. Da vi ble oppfordret av bloggre til å skrive noe og legge ut bilder som fokuserte på dette med sminike/ikke-sminke. Jeg synes det fortjente et lite fokus igjen. )
Pøh!! Ikke min hvertfall..
Hver gang jeg tror at postmannen ligger dø som en sild et eller annet sted..
Hver gang jeg tror han er “tatt av dage” av noen som ikke ønsker at folk skal få post i de FYSISKE postkassene sine..
Hver gang jeg tror at han har mistet oversikten over hvor jeg bor..
For når jeg i lange perioder har gått og skult på den nærmest “ubrukte” postkassen, så er det PLUTSELIG noe der igjen.. Som regel en regning eller valg-kort, eller en annen kuriositet…Men av og til dukker det opp noe mer av den hyggelige arten.
Som når jeg kom hjem i går…
Det var så vidt jeg gadd å åpne postkassen…For den er jo ALLTID tom…og valgkortet har jeg allerede fått..
Jeg åpnet kassen helt på automatikken, og hoppet ikke akkurat i spenning…Men det gjorde jeg ETTERPÅ!!
For der i kassen lå en PAKKE!!! Og da skjønte jeg hvem som hadde sendt, fordi TONE/ fru vinningland,
spurte meg om adressen min her om dagen. Jeg tenkte DA at hun ville bare ha den til senere, men jeg tenkte da jeg så pakken at det MÅTTE være henne likevel, for det sto Frodith på pakken.
Og du som har kjent meg en stund, vet at jeg er ikke akkurat sindige Frodith når det kommer pakker i kassen…Da løper jeg opp og river opp papiret. Jeg rekker så vidt å ta bilder av pakken før papiret fyker av..
Og dette var det flotte jeg fikk!! Jeg synes egentlig det er helt utrolig, når folk jeg kjenner bare her inne i blogg-blokka, sender meg koselige gaver når de kommer fra ferie!! <3 Jeg har ikke bursdag en gang!! Tenk: Hun har husket farger jeg liker, og sånne detaljer. Smilet går fra øre til øre på sånne dager <3
Tusen millioner takk søte Tone!! Jeg ble kjempeglad for disse tingene! Det varmer på innsiden å vite at du har tenkt på meg, og helt klart at det armbåndet kommer til å bli en favoritt! Jeg elsker jo turkis 🙂
Når jeg blir gammel kommer jeg sikkert til å se sånn ut….Like langt hår…Men helt hvitt…Jeg har gitt opp farginga…
En gretten gamme dame…Dog uten hårruller…bare kanskje noen mentale noen….hvis folk bråker for mye…så jeg ikke får sove…
Eller kanskje jeg overhode ikke vil bli en sånn gammel dame…Men en som vil fortsette å leke seg…med parykker i alskens farger, med skygge-foto-lek og med kreative sysler når jeg har tid til det..
Vel…ingen vet hvordan framtiden blir, men jeg vet NOK til kunne si med sikkerhet at KJEDELIG, det vil jeg IKKE bli!! Jeg vil fortsette å gjøre de små øyeblikkene til noe jeg kan glede meg over. For selv om det tilsynelatende ser ut som at det er på UTSIDA kreativiteten og gleden sitter, så kan jeg skrive under på at det MESTE skjer på innsiden av “skallen”
En sindig, snill og rolig Frodith holder ikke i alle situasjoner nemlig…
Ta f eks situasjonen i natt…
Når det står noe ramp på utsida og snøfter fylle-vrøvl kl 03:30, med HØYE stemmer…som siver inn det åpne vinduet, fordi man MÅ ha vinduet åpent for ikke å svette ihjel..da HAR man faktisk lov å slippe løs oksen…Ikke bare har lov..man BØR gjøre det. Det er viktig å lære seg å frese litt når det trengs, og ikke finne seg i alt mulig..
Jeg lå der i mørket med all snillheten min på utsiden, og gjorde ikke en flue fortred…
Men inni meg lå jeg og fablet om hvordan jeg skulle gjort med lømlene på utsiden…
Jeg skulle ta en vannslange og spyle dem, før de fikk vrøvlet ferdig…
Eller smekket de i hodet med en diger fluesmekker…
Det ble altså ikke noe mer søvn…Men jeg fikk vekket Okse-Frodith…Slik at NESTE gang det står noen lømler der ute…SÅ er jeg klar altså…Da skal jeg ta dem…Med fluesmekker eller vannslange..For når Okse-Frodith først våkner, da er det ikke greit å være lømler skal jeg love deg…. 😉
Er du flink til å si fra om folk behandler deg dårlig?
Har du en indre “okse” som du vekker innimellom?
