Har du tenkt på det…hvor mye et ansikt forteller? Selv når man ikke er klar over det, så sier jo et ansikt noe. Om levd liv, alder, helse og for ikke å glemme humør. Av og til gjør man alt man kan for å skjule sinnsstemning, men i mange tilfeller vil det skinne igjennom hvordan du har det uansett. Og spesielt da i ansiktet.
Hvis vi ikke prøver å skjule noe som helst men lar ansiktet leve sitt eget liv, ut fra det som syder og bobler på innsiden, så vil man i alle fall kunne lese mye ut av det. Dette med uttrykk er jo LITT kulturavhengig, og jeg har vel hørt om kulturer hvor de smiler når de er lei seg og omvendt. Men ut fra det den kulturen de fleste av oss kjenner til så er det jo mest vanlig med triste ansikt når man er lei seg, og smilende hvis man er glad osv.
Hvis stemmen ikke er der, enten fordi noen velger å ikke bruke den, eller fordi noen ikke hører den, hvor viktig er ikke ansiktsuttrykk da? Hva tror du liksom? Som du vet så jobber jo jeg med tegnspråk. I tegnspråket er mimikken en del av grammatikken og derfor uhyre viktig som du skjønner.
Neste uke skal vi ha småttiser inne på deltidsopplæring igjen. Tema er eventyr og mimikk. Jeg gleder meg som du vet, minst like mye som barna. Og har de siste dagene forberedt en del. Jeg elsker denne forberedelsesfasen. Pønske ut, tenke gjennom, være kreativ, lage eksempler. Kunne ikke hatt en bedre jobb tror jeg! Og det sier jeg etter 29 år i samme jobben 🙂
Det er noe som heter “å kaste inn håndkle”. Man må bare GI SEG liksom. Godta at ting er som de er. Vel… jeg hater “å kaste inn håndkle”! Jeg tror nesten ikke jeg HAR noe håndkle en gang. I alle fall er det bitte lite, knapt synlig..
Jeg snakker om å være syk… Jeg er veldig sjelden syk. Ikke så det “gjelder” i alle fall. Dette er i mitt hode så klart. Jeg er aldri syk NOK. Skulle jeg være syk, så går jeg av gårde på jobb likevel. En blanding av utrolig høy arbeidsmoral blandet med “flink-pike-syndromet” gjør at jeg alltid må komme meg på jobb. Jeg finner ikke håndkle å kaste inn. Tror ikke det er stort nok, uansett feber, snørr, hodepine eller annet f…skap.
Men av og til får jeg lov… Av og til våkner den Frodithen som er litt snillere mot meg. Den Frodithen som ser at jeg også har “lov” å være syk når jeg ER syk. Så i dag har jeg “kastet inn håndkle”. Det var litt større i dag, så jeg SÅ det og kastet det inn.
Ligger i sofaen og bare er syk. Vurderer å ta meg en dusj etter hvert. Men spørs hvordan DET går, siden jeg er ganske tom for håndklær… 😉
Etter en litt slitsom natt, og en morsom jakt, gikk jeg en ekstra liten tur ut. Snuten har trengt mye luft i dag, og jeg hadde lyst til å forevige bylivet.. Det som er litt typisk. På en litt utypisk måte. Og jeg synes jeg fikk det til 🙂
Når man ser på PROFFENE, som f eks Utifriluft, så er jo dråper i naturen så vakre og imponerende. Jeg har slitt veldig med å få til dette med dråpe-foto. Det blåser, og da er stedene dråpene sitter i bevegelse. Dråpene har blitt “blury” og alt det andre klart og tydelig. Ikke akkurat imponerende… Men nå har jeg prøvd meg litt mer med fokuset på mobilen, og plutselig skjønte jeg NOE i alle fall! 😀
I dag har jeg vært på dråpe-jakt i byen. Og jammen meg kan by-dråper være ganske så sjarmerende de også 🙂
Det vekker meg til de rareste tider. Og når det har vekket meg, sånn ca midt i ulvetimen (kl 4), så er det jo umulig å sovne igjen.
Jeg vrir og vender på meg…Dynen er ikke samarbeidsvillig.
Tankene surrer i vei…. I “ulvetimen” er alt mulig…eller umulig… Det er innmari slitsomt i alle fall. Og søvn blir det ikke. Dyna på skulderen og tasser inne i stua.. Tenker å kvitte meg med sengemonsteret..
Lander på sofaen. Prøver videre der…uten hell.. Finnes sengemonstre og ulver i stua også… Etter noen slitsomme timer, med svette og sukk og stønn, sovner jeg igjen noen timer…
Våkner plutselig, og så er dagen i gang… Ulven er borte, natten har blitt morgen. Det ligger forventninger i lufta, og ingen monstre i sikte. Rare verden…
Får du besøk av “sengemonstre i ulve-timen”? Eller sagt med andre ord, har du lakenskrekk og søvnproblemer innimellom?
Et ord er nok Får det til å renne over Fra der inne et sted
Munnen klukker som en bekk i vårløsningen Fra øynene pipler det store, glade dråper Med smak av sol og vårstemning
Noen tårer er ikke triste Noen tårer er gledesbudskap
Noen tårer er vårens varsel om gode tider
Jeg tok Utifriluft sin helgeutfordring.
Foto-motiv: Dråper.
Jeg er egentlig elendig på å ta dråpebilder, dråpene blir uklare og alt annet klart. Men i dag tror jeg at jeg har funnet ut noe 🙂
…..at noen folk ser ut til å tro at deres synsvinkel er den eneste rette?
Ja, jeg bare lurer…
Selv de mest innsiktsfulle og kloke ser ut til å tro at akkurat DE har skjønt det…funnet svaret… Og da ser de ut til å glemme at det muligens for andre finnes en annen vinkel å se det hele fra… Som kanskje OGSÅ er svaret…. For DEM…
I forgårs kledde jeg meg ut som heks. Og jeg kan være riktig så fæl hvis jeg vil. Hekser, og mimikken til hekser, er jeg jo kjent med… Så piece of cake. Heksen er fort på plass.. “Du ser helt grotesk ut”, sa min kollega og smilte… ” og det mener jeg som et digert kompliment” 😀 Jeg skjønte hva hun mente og er helt enig 🙂
Ja, vrir og vrenger man litt på seg så kan man skremme “fanden på flatmark” som det heter..
Men heldigvis er det fremdeles sånn at det skal ikke SÅ mye til før jeg kan se ganske så snill og grei ut også 🙂 Ansiktet i LITT andre folder. LITT annen mimikk… Så ser man bare snill og god ut. Etter en god natts søvn, som i natt, med litt flaks og på en “god dag” kan jeg se sånn ut:
I dag her jeg truffet verdens beste Merethe <3 Tidligere kollega og venn. Nå bare venn. Vi koste oss på kafe, og skravlet i vei. Lenge siden sist, og mye å “ta igjen”.
Vi var “radarpar” på jobben i mange år. Sto side om side og underviste i 4 år minst. Delte arbeidsrom i flere år før det. Og når man har jobbet så tett på hverandre en stund, så deler man gjerne en del privat også. Det blir venner. Venner som alltid vil ha en plass i hjertet.
Noen bursdager har blitt feiret…
Vi har reist på jobbturer sammen…
Gruet oss til ting sammen…
Tøyset, fjaset og undervist sammen….
Reist sammen og delt noen alvorlige stunder sammen, når jeg så sårt trengte det …
Nei, vi jobber ikke sammen lenger. Vi treffes ikke hver dag. Men vi deler likevel noe sammen, som aldri blir borte. Vennskap 🙂
