Noen ganger, når mørket er i ferd med å sluke en, så er det lett å gå seg bort. 
Det er mørkt. Man ser ikke veien. Og kan lett begynne å gå i feil retning. 
I stedet for å gå i retning lyset, driver man og surrer rundt i kjelleren og i mørke ganger.
Runde på runde. Kanskje en tur ned i den fuktige jordkjelleren. Som om det der skulle være noe særlig lys å snakke om.

Et gjentagende mønster. Opp i korridorer med det dunkle lyset, ned i kjelleren, opp igjen en tur uten å tenke stort over hvor utgangen kan være. Helt til, en dag, man ser en strime av lys der oppe… Man kommer på at det går an be noen om litt hjelp: 

“Hei! Ser du meg? Kan du hjelpe meg litt? Kan du hjelpe meg opp?”

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…

Teksten over er OGSÅ skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Margrethe/Utifriluft, Jeg oppfordret leserne mine til å sende meg bilder her og dagen, som jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! 🙂 Jeg fikk mange “talende bilder” av Margrethe. Bilder som har en historie i seg.  Blant annet disse to: “Raska på! Se å få litt fart!” og   “Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”

Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER,  HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Lytting er en kunst.
Samtidig kreves det både hjerne og hjerte, spør du meg.
For lytting er ikke noe man gjør med ørene. Man kan lytte like godt med øynene. Det gjelder evnen til å ta inn det andre folk sier. Vie hjernen og hjertet til det DE sier.

Mange kan se ut som de lytter, men det de virkelig holder på med er bare å “holde ut”. De sitter egentlig bare og venter på å få snakke selv. 

Det er lett å “komme på” og å assosiere ting, når man hører folk prate. Og i mange tilfeller ser vi ut til å tro at det VI tenker på er viktigere enn det som blir formidlet. Vi kan knapt vente for å komme med vår våre tanker eller vår synsvinkel på det hele. Det å rett og slett LYTTE er det som er vanskelig…

Så: Lytter du? Eller venter du bare på å få snakke? 

Hvor lang må en kjole være for å kalles en kjole?
Når går kjole over i å være en genser eller en tunika?
Er det når rumpa vises?
Eller kan kjolen fremdeles være en kjole selv om rumpa vises?
Hvor viktig er det egentlig med en definisjon? Ha-ha

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Vel … litt viktig hvis man skal snakke om kjole-fredag-konseptet mitt.. 
Men ikke så veldig.. Det viktigste er at man feirer fredagen, og alt som ligger foran en.  Jeg fant ut at selv om jeg er sykmeldt så er jo fredagen en viktig sak, i alle fall når man har fått seg en skikkelig “glad-kjole”.. Eller genser om du vil…
HURRA! Det er fredag!! Kjolefredag!! 🙂

Har du kjole i dag? Eller genser? 😀 

Ute “blåste det kattunger” i dag morges.. Sammen med all snøen var det et morsomt syn.. He-he.. Ja, det var ikke helt sånn. Men det er uttrykk som dekker dette med det at det føyker ute.. 
Jeg mannet meg likevel opp og kom meg på trening. For når man våkner en morgen uten hodepine så er det bare å “kjøre på” med trening igjen. Benytte dagen best mulig.

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Dette med trening er liksom et skritt fram og to tilbake.. Føles det som.. (NEI.. jeg mener ikke to skritt fram og et tilbake…!!) Når det kjennes som jeg har kommet litt i gang, blitt litt sterkere, så får jeg et “hekseskudd”(enda så lite heksete jeg er), eller en vridd ankel.. eller problemer med menisken eller noe annet tull med kroppen, som gjør at jeg faller helt av. Det er som å jobbe i motvind innimellom. Jeg skal jo trene for IKKE å få disse problemene, men når jeg stadig får dem så får jeg jo ikke trent. Ja, det er nesten litt som høna og egget til og med…

Det er litt dårlig gjort egentlig! At det blir sånn! For jeg prøver jo virkelig å bli i bedre form. Slutt på latmanns-Frodith, men hva hjelper det når jeg blir motarbeidet? 😛

Til jul fikk jeg til og med treningshansker. Jeg ønsket meg det, siden jeg har en hud så sart som “Prinsessen på erten”. Vektene jeg trener med har laget store “træler” i puselankene mine… Det er nesten komisk å se på der nede på sentrene, for det er liksom bare meg og de store “strongman-gutta” som bruker sånne 😀

“Raska på! Se å få litt fart!”
Ordene der oppe fra falt tungt og hardt
“Kan du få med deg beina og ikke stå der og glo”
Hun svarte tilbake med den aller største ro: 

“Det er ikke det at jeg ikke KAN gå fort
Men fortell meg du hva ville du ha gjort:
Her står jeg foran verdens fineste speil
Som ikke viser en eneste liten feil

Her blir jeg stående å beundre meg selv
Raska på? Kan DU gjøre vel!
Sving forbi og stress om du vil
Jeg blir nå stående her enda litt til….”

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…
Diktet over her er helt nytt, og er OGSÅ skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Margrethe/Utifriluft, Jeg oppfordret leserne mine til å sende meg bilder her og dagen, som jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! 🙂 Jeg fikk mange “talende bilder” av Margrethe. Bilder som har en historie i seg.  Blant annet det jeg skrev i går:  “Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”  

Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER,  HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]

For meg er det å få luftet “snuten” ganske så sunt. Det er ikke bare snuten som blir glad, men hele knotten der snuten sitter fast. Selv om det er mange minus ute, så varmer det nemlig meg…hjernemessig. Kald snute – varm hjerne… Ikke overopphetet, nei da, bare akkurat godt temperert slik at tanken blir glad..

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Blå -blå himmel…

En tur på cafe med venninnen min til lunsj… 

Og i tillegg oppdaget jeg en ny gjenbruksbutikk på Tøyen Torg. Ikke noe salg for private folk. Dette er mer i samme stilen som Uff og Fretex. Innsamlingsbokser her og der. Og salg i butikk. Det som var fint med denne butikken var at man faktisk kunne SE hva som fantes der. Ikke tjukt med klær, og tett-i-tett med stativer, men noen få stativer og god luft mellom klærne. Hit skal jeg igjen!

Fikk meg en tur gjennom Botanisk hage også. Ikke mye planter å se, men fikk meg en tur. Til sammen ca 4 km i dag. 

Og så må jeg jo vise deg den nye neglelakken jeg har kjøpt meg. Nesten gull-farge!! 

Håper du har hatt en fin dag så langt 🙂 

Et blikk over skulderen, så det hun forlot
En endeløs vei etter kaos og rot

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Først hadde hun vært skikkelig på topp
Livets tur hadde bare vært opp
Skrittene var lette opp mot målet
Litt utfordringer på veien hadde vært lette å tåle

Lettbeint og skyhøy- et hode på vinger
Ingen vet hva dagene bringer

Rett bak en topp lå det mørke skyer
Hun tenkte: det går over og vinden lyer
Men vinden økte og skyene tetnet
Ingen varsel om at det snart letnet

Skrittene ned kjentes vonde og tunge
På veien hørte hun ordene runge
De satte seg som en tagg i brystet
Såret, sveket, trist og rystet

Et blikk over skulderen, så det hun forlot
En endeløs vei etter kaos og rot

Hjertet tomt men himmelen blå
Foran lå et ventende NÅ

(Dette lille diktet ble skrevet i fjor på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine:
Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og dette bildet fikk jeg av Zoeticworld som det så ble et lite dikt av 🙂 )

Jepp…”Ungen” det er meg!

Jeg hadde ikke mange ønsker til jul egentlig. Føler jeg har det meste, og ønsker meg stort sett opplevelser: Turer i skogen med mat med DEN eller DEN… Kino eller museum med den eller den… Ja, du skjønner greia? Opplevelser rett og slett. 

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Men NOEN hadde fått med seg hva jeg kosa rumpa av meg med i fjor i romjula…

…og ga meg noe som jeg jo helt klart ønsket meg uten å si det. Og den noen var Hr Frodith. Så i dag var jeg i gang igjen. Har ligget litt i dvale her i romjula, men 1. januar er en fin dag for:

Lego-bygging!

I år fikk jeg en orkide 🙂 
Jeg kjøpte rett før jul en EKTE orkide, men den var jo nesten dø med en gang.. som vanlig er her i huset..

Så denne blir perfekt. Den står år etter år…
Og det beste er jo at jeg får kose meg med den underveis også. En fin liten aktivitet for en “unge”…

Her bare halv-ferdig med “potta” først. Det var alt som var i POSE 1. 

Genialt med Lego for voksne. Jeg føler bruksanvisningen hele veien, og blir så glad når jeg får til 😀Ny pose i morgen. Deilig med noe annet enn skjermer dagen lang…

De trodde nok ikke han hadde hørt det..
Han hadde sittet litt i skjul. Ikke så lett synlig for de som gikk forbi. Det var sånn han likte det best. Betrakte verden, litt på avstand. Se livet som pulserte, uten at noen så HAN. Ikke trenge å forholde seg til alle blikkene… Blikkene, som med dårlig skjult forakt, påvirket han mer enn han ville innrømme.

Noen prøvde ikke å skjule det. Satt på sine høye hester, og sendte blikk som gjennomborende spyd. De traff rett i hjertet, og han døde litt på innsiden for hver gang.
De andre snakket med lave stemmer. Hvisket. At han ikke hørte ordene betydde ikke at han ikke forsto hva de sa.

Noen ganger visste de ikke at han var der. Som i dag. Han hadde funnet en plass litt i skjul. Noen planter, med sine hengende grener dannet et lite forheng. Det var vanskelig å se at det satt noen der. Og det var da den lille gjengen hadde kommet forbi:

“Så dere han? Er det mulig se sånn ut liksom? Freak!”

Så hadde de ledd høyt, og dultet til hverandre i fortrolighet.

Hvorfor kjentes det som piskeslag? Det var jo ikke det at det var første gang. Likevel kjentes ordene like vonde hver gang. Det var sårt, det var det. Men han visste likevel, inni seg, bak all sårheten og tristheten: Den dultingen og fortroligheten var bygget på et skjørt grunnlag, og var ikke noe han ønsket å være en del av.

Han reiste seg sakte opp, rettet ryggen, trådte ut av det lille skjulestedet sitt, løftet hodet og hevet blikket i det han gikk derfra…

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Denne er helt ny, og skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk. Bildet over her fikk jeg fra Margrethe/Utifriluft, etter å ha oppfordret leserne mine til å sende meg bilder jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! 🙂
Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]