Det er aldri for sent å endre seg litt..
Men hvorfor skulle jeg endre meg da? Jeg har jo vært rimelig fornøyd med den jeg er, og har synes det har vært helt greit å bare være den jeg er. Likevel har jeg jo sett at litt endringskompetanse er ikke dumt å ha. Ha evnen til å endre seg litt. Både når man MÅ.. for å komme videre… f eks på jobb.
Men det er jammen ganske lurt å ha evnen til endre seg litt privat også. Ikke bare fordi man MÅ. Men fordi det ofte kan komme noe positivt ut av det også. Jeg snakker ikke om å “vingle”. Hvis man vet hvem man er inni seg, så beholder man “kjernen” i seg selv. Noen små-endringer derimot kan være av det positive slaget, og bare tilføre noe nytt i den kjernen som er “deg selv”.
Jeg har nok alltid vært sett på som en blid og positiv person. Optimistisk, sosial og jevnt over i godt humør.
Jeg har nok ikke vært sett på en som har piggene ute. MEN…jeg vet selv at jeg ikke har hatt så veldig lett for å komme i kontakt med totalt fremmede folk. Fordi jeg ikke har villet. Kun noen høflige fraser, fordi jeg har lært man skal være snill og grei, men ikke akkurat lagt noe ekstra til for å bli værende i situasjonen. Jeg har ikke sett for meg at det å bli stående i en samtale med totalt fremmede kan gi meg noe, så jeg har forsvunnet fort. Før de fikk se godsiden min. Før jeg fikk se godsiden deres. Før det i hele tatt kunne komme noe positivt ut av det..
Jeg har som tidligere nevnt i et liknende innlegg (HER) endret meg noe de siste månedene.
Når fremmede har tatt kontakt har jeg ikke kun stått der med ryggen til, nikket avmålt og forsvunnet.
Når noen forsiktig har kommet bort og tatt kontakt med meg, med smil om munnen og med spørsmål om disse tunika-settene mine, så har jeg snudd meg, kommet de i møte, fortalt, snakket, åpnet meg litt, blitt stående i lengre samtaler.
Jeg tror nemlig ikke at det bare handler om disse tunika-settene mine som jeg har heklet. De er nok en åpning, for å komme i kontakt, men jeg har også trua på at jeg utstråler noe annet nå enn jeg har gjort tidligere. Blikket mitt og smilet mitt inviterer på en annen måte til å prate litt enn hva som var tilfelle tidligere. Fordi jeg selv ser at en flyktig samtale med et fremmed menneske kan gi meg noe.
I dag møtte jeg en dame på trikken. Hun tok kontakt, og begynte å snakke med meg om tunikaen min. Og ikke nok med det, men hun snakket engelsk! Og jeg hadde en riktig så hyggelig samtale med henne. På engelsk! Det hadde aldri skjedd for noen måneder siden.
Så det er aldri for sent å endre seg litt. Det er aldri for sent å blomstre litt. Både for seg selv og andre 🙂