Det er sant…Alle faller vi litt i bakken av og til…går på snørra… Alle får vi skitt i ansiktet..får oss en på tygga på en måte..
Alle får vi lyst til å bare bli liggende der på bakken, med jord i ansiktet og grønske på knærne..
Og kanskje er det riktig at vi GJØR akkurat det.. En stund.. Sutrer litt, og kjenner litt på hvor vondt det var å falle, få blåmerker, på knærne grønske på klærne og bakken i ansiktet..
Det som imidlertid ikke gagner noen…og aller minst en selv..er å “gro røtter” der man falt.
På et eller annet tidspunkt, og egentlig jo før jo heller, er det viktig å reise seg igjen. Gjøre en skikkelig kraftanstrengelse… Komme seg opp..Børste jord av klærne. Tørke vekk tårestrømmen.
Ta fatt på veien videre…
(Jeg synes det var perfekt med en liten reprise på dette innlegget, siden jeg har fått verden litt i hodet i dag, og det kjennes rimelig urettferdig med alt som skjer for tida 😛 Men jeg skal komme meg opp igjen…snart.. )