Har vært ute i verden i dag. Og det så det holder også 
Vært på sykehuset en tur. Pynta meg og greier.
Ikke så gøy å gå ut sånn liksom….
Så gjett om jeg er glad at jeg heklet så mange tunikaer med lue til i høst. Helt perfekt!
Og tro det eller ei, men etter sykehuset dro jeg til søsters på liten påskeferie. Blir her noen dager og koser meg 
Folka på sykehuset er SÅ koselige, så det er bare hyggelig å dra dit. Må fly med denne bandasjen en stund. Men det går helt fint
God påske dere <3
Det er ikke til å stikke under en stol at det ikke er spesielt moro å gå ut sånn som jeg ser ut i dag. Siste runde på sykehuset gjorde at jeg fikk en diger bandasje på hodet. Det er egentlig en bagatell, hvordan man ser ut midt i alt dette, det er mer for å illustrere hvordan forandringen er.
MEN.. jeg var fast bestemt på i dag tidlig, at uansett bekymringer skal jeg finne de fine øyeblikkene i dagen i dag også. Og bare på noen få timer har jeg klart å finne i alle fall 3:
Så altså: “Shitty” dager har mange gode øyeblikk
Jeg har ofte skrevet om å leve i nuet. Kjenne på gledene ved hver dag, i stedet for å rette fokuset mot alt som er trist og negativt. Opp gjennom årene har jeg blitt ganske flink til dette. Har trent meg lenge.
Men hva om livet tar en vending, så det er overvekt av kjipe ting som skjer? Hva da?
Jeg har jo vært forskånet mot de helt store traumatiske tingene, og har vært fryktelig takknemlig for det så klart. Det er jo enklere å sette fokus på positive ting i hverdagen hvis de består mest av det. Positivt mener jeg.
Det er da dette med fokuset på nuet blir enda viktigere. Alle NU-ene som kommer på rekke og rad i løpet av en dag. Eller EN dag av gangen. Min mor, som forresten var en av de klokeste jeg vet, sa ofte de siste årene hun levde: “Vi får ta en dag av gangen”. Det er noe med det. Det KAN skje mye der framme. Ingen kjenner morgendagen, selv om vi tror vi har rimelig god peil
Ingen VET hva som skjer der framme…
Så derfor er de små skrittene her og nå, i dag, ganske så essensielle. De HAR vi. Akkurat nå.
Det er litt tungt akkurat nå, ting har ikke akkurat gått “min vei” i det siste, men jeg sier som min kloke mor: “Vi får ta en dag av gangen”..
(arkivbilde)
Jeg skal bruke min dag på å prøve å skape noen gode øyeblikk…
Siden jeg var litt i eventyr-modus tidligere i dag, tenkte jeg det var på tide at jeg fortalte eventyr. Jeg har jo gjort et opptak med Salt og Pepper og Sukker, tidligere, i Corona-perioden. Vi laget dette i sammenheng med fjernundervisningen for elever i deltidsopplæringen, så etter eventyret følger noen spørsmål. DU trenger ikke å svare på disse altså
Men et lite gjensyn med Salt, Pepper og eventyret om De Tre Bukkene Bruse er vel bare koselig. Du kan jo eventyret fra før, og kanskje lærer du deg noen tegn i tillegg.
Kos deg med eventyret. Og for klargjøringens skyld, Jeg snakker både for trollet og for de tre rotten-tottene
Hei og hopp!
I dag har jeg beveget meg utendørs i regnværet. Godt inntullet i lue og regnfrakk tok jeg trikken til Sæter for å gjøre meg fet….
Rene eventyret dette… Sæter og Robin Hood og greier…
Vel, så veldig fet ble jeg ikke.. Bare kaffe latte og Cola Light. Men Mammaen til Lille Supermann synes jeg liknet Robin Hood med lua, så litt eventyraktig ble det jo…
Det er alltid så koselig å møte henne. Hun er jo en av de beste venninne mine. Hun er en jeg alltid får energi av å være sammen med. Det er veldig godt.
Deilig med luft i regnet.
Deilig med luft for hjernen.
Nå skal Robin Hood bare være hjemme resten av kvelden. Og hvem vet. Kanskje skrive eventyr?
Du fikk med deg at Frankensteins monster skulle på sykehuset i dag, og få sjekket hvordan det har gått med panneoperasjonen min. Og du har kanskje fått med deg min lille utblåsning i forhold til “skjønnhetsoperasjoner”… Her er en liten oppdatering fra dagens sykehusbesøk. Rene påskekrimmen i flere deler dette:
-Litt vanskelig fremdeles for sykepleieren å si om huden vil legge seg. Var visst ikke HELT ønsket farge på den transplanterte huden, kan være den bare “dør”. Men det KUNNE også bli bedre. Så jeg får visst ta en dag av gangen her.
Torsdag skal jeg dusje, det har jeg ikke gjort på en uke Og vaske håret. Såret skal også dusjes, bare fint med litt såpe og vann… 
Skal legge på nytt spesialgassbind og plastre meg sammen igjen med en liten bandasje. Gruer meg veldig for hele den prosessen. Men GRUING skal jeg slutte med så….
Lørdag er det ny time på sykehuset, og da vet de kanskje mer om hvilken vei denne huden tar…. Blir den værende, eller er det andre grevinnehenget som skal “til pers” for å prøve å lage nye panne-hud!? IGJEN!
Fortsettelse følger…
AT noen frivillig “legger seg under kniven” eller tar en “skjønnhetsoperasjon” er for meg helt underlig. Ja, det grenser nærmest til galskap spør du meg.
En ting er hvis noen har noe STORT og skjemmende, som ødelegger livskvaliteten deres rent mentalt. En annen ting er hvis man i utgangspunktet ser helt alminnelig ut, men bare MÅ ha litt større lepper, glattere panne, mindre nese, eller strammere hud bare fordi man ikke er HELT fornøyd med utgangspunktet.
Jeg synes selv at jeg har noe jeg skulle ha sagt om saken, siden jeg selv nettopp har gjennomgått en operasjon i panne, mer eller mindre ufrivillig vil jeg vel si. Det var basalcelle-kreft, en “snill” kreftform, men som likevel skal BORT!! Nå har jeg gjort TO fjerninger. Og siste gang operert og sydd både her og der. Det har vært vondt, sårt, skummelt og ekkelt, når operasjonen pågikk. Og det er fremdeles sårt og vondt, skummelt og ekkelt….. Jeg vil HELST ikke gjøre det om igjen, fordi det var såpass ekkelt og vondt. Men jeg må kanskje, da det ikke er sikkert at dette blir helt som legene håpet med den nye huden. Det er ikke sikkert at den fester seg..
Så at noen vil gjøre sånn frivillig er for meg en gåte. Kun med argument at nesen tipper litt mer oppover eller nedover enn det ideelle, eller at en føflekk sitter på feil sted…
Alt som skjedde med ansiktet som følge av operasjonen, gule og blå flekker og stor opphovninger, er mer eller mindre borte for øyeblikket. Kun litt gult ved nesen på begge sider.
Jepp, det er nå det gjelder å ta i bruk ordene til mamma, som er en god leveregel:
“Jeg får ta EN dag av gangen!”
Du har kanskje skjønt det? Etter det forrige innlegget mitt: “Klokken med hvilepuls”
Det er i morgen jeg skal på sykehuset for å ta stingene på den bandasjen de sydde fast i huden min… Deilig, ikke sant? Bandasje som er sydd fast.. Jeg skåner dere for de EKTE bildene, dere får bare gjengitt følelsen… her vist med egen tegning.
Under bandasjen de sydde fast er huden som de transplanterte fra armen min. Hvem ville ant at jeg skulle føle det så ekkelt! Jeg føler meg LITT som Frankensteins monster. Sydd sammen av forskjellige deler liksom. Jeg overdriver kanskje LITT, men det er bare for å gi dere et lite bilde av følelsene jeg sitter med.
Legen var flink, og jeg har gjort alt det ga beskjed om. Så jeg krysser fingrene for at jeg er kvitt gule flekker, poser over og under øynene, Og er litt mer gjenkjennbar i morgen etter sykehusbesøket. Man blir ikke akkurat seende så pigg ut av å ikke ha vært ute i luften på en uke, å ikke ha fått vasket håret, og helt uten sminke. Så her kan det bare bli bedre for å si det sånn.
Jeg gruer meg litt til i morgen, for alt: hvordan det ser ut, om det gjør vondt å fjerne stingene og om huden har festet seg.
Jeg gleder meg også: Til uansett å komme et skritt videre i denne prosessen. Til å få av sting som klør. Til at huden min og hele meg skal få litt mer luft.
Til at jeg kan kjenne litt på våren med en stor og fin hatt tredd ned over hodet
Wish me luck!
Viserne på det digitale vegguret tikket høyt og sakte
Hadde slått av farten siste døgnet
Viserne
Målet der framme
Morgendagen
Virket som uendelig langt borte
Viserne jobbet som i motvind
Slepende skritt mot neste siffer
Tikk…..takk
Pulsen…
Tikk…. takk…. tikk… takk
Vent litt… Hadde de stoppet?
Viserne?
Tatt seg en pust i bakken?
Lagt inn en pause?
Som for på en måte å pine henne?
Nei.. Der var de i gang igjen..
Med halv hastighet..
Som om de kvidde seg for å nå målet.
Morgendagen
Venter du på påskeharen?
Har du en tradisjon med gjemming av egg, og får mann, kone eller barn til å løpe rundt å finne marsipanegg eller påskeegg gjemt i løvet fra i fjor, eller busker og kratt?
Lager du digre påskeegg fylt med godteri, og gir bort i gave til kjente eller ukjente?
Har du kjøpt påskeegg, ennå ikke fylt dem, og er litt usikker på hvem du skal gi dem til?
Har du IKKE kjøpt påskeegg, men tenker at det hadde vært koselig å gi til noen? Omtrent som til Valentine?
Det er ikke for sent å leke påskehare!
Jeg har to store egg, som jeg ennå ikke har fylt. De SKAL fylles, og de SKAL gis bort. Jeg må bare finne ut til hvem. Jeg har en liten ide… Sånn i min nære krets.
Jeg har i tillegg lyst til å gi noen litt mindre egg til noen som jeg ikke vet hvem er. Har du noen gode forslag til hvem som kunne fortjene et egg, og med en god begrunnelse, så tar jeg gjerne i mot forslag. Det kan være postmann, hun i kassa på Kiwi, fordi hun er så hyggelig, en kollega, en blogger, en leser, tanta til Beate…. Ja, du skjønner greia.
Gi meg noen gode forslag, så skal jeg tenke på det.… Skriv forslag og begrunnelse i kommentarfeltet. Så kommer kanskje påskeharen på besøk til et helt uvitende menneske en dag
Ideen til dette lille “stuntet” fikk jeg av Utifriluft sin oppgave som jeg fikk for å ikke kjede meg her i sykesenga. Oppgaven var: “Påskeharen på tur med påskeegg”. jeg kunne tegne, skrive eller gjøre hva jeg vil.
Her er resten av oppgavene og link til hvor de ligger på bloggen min, samt link til folk som har gitt meg oppgavene:
Fra Verdande:
• Våroffer
• Drømmehjerte
• Speilmannen
• Sommerfugleffekten
• Skyggejakten
