Jeg underviser jo som du sikkert vet digitalt en gang i uka. Det betyr fjernundervisning av elever som jeg kjenner, og som er hos oss noen uker i året. Ellers er de på sine skoler der ute i byer og bygder. I dag er det jo Halloween, så da så jeg min mulighet til å PLUTSELIG dukke opp som heks i digitalundervisningen.
Åååå, så gøy det var!! Jeg føk fram og tilbake, trollet og hekset, og var skikkelig skummel. Synes jeg da… Elevene synes det var skikkelig moro. Og jeg kanskje enda mer 😉
Ellers feirer jeg ikke Halloween, men får jeg anledningen på jobb, så slår jeg til 😀
Når man er sammen med folk man er trygg på, som man kjenner godt og har kjente nesten hele livet, så kjenner man seg varm på innsiden. Omgivelsene ellers kan være akkurat som de vil. Temperaturen kan ligge under 0, som jeg er sikker på den gjorde i dag. Det var KJØLIG sånn rent temperaturmessig. Man er usikker på om den tykke dunjakka skal hjelpe overhode… Men siden turen i dag gikk med to flotte, varme folk, som jeg bare koste meg sammen med, så spiller ikke kuldegrader noen rolle. Jeg blir varm likevel. Er ikke det rart? 🙂
Noen ganger kan jeg være en liten, redd mus… Noen ganger kan verden og folkene i den føles skumle, truende og ikke helt snille. Noen ganger kjenner jeg hjertet banke fort og hardt, fordi noen snakker høyt og har sinte ansikter, selv om det ikke er meg de er sint på. Da slår jeg øynene ned, ser i bakken og håper at det skal gå over. At de sinte ansiktene skal bli borte.
Noen ganger kan jeg være som en okse. Okse-Frodith! Noen ganger synes jeg folk er fryktelig urettferdige og oppfører seg på en måte som ikke kan tolereres. Noen ganger blåser jeg meg opp, og snakker høyt med sint ansikt, selv om hjertet banker fort og hardt. Fordi det MÅ til. Noen ganger slår jeg ikke øynene ned, men setter rette vedkommende på plass.
Det kommer helt an på situasjonen. Og graden av muligheter for at “motstanderen” skal forstå.
Jeg synes en viktig ting her i livet er å vise folk at man setter pris på dem. Man glemmer lett i hverdagens galopp å fortelle folk hvor betydningsfulle de er. Er man riktig heldig kan man via omveier, helt tilfeldig, få vite hvor viktig man altså er. Alle fortjener å få høre det, om man utgjør en forskjell for noen. Og ALLE utgjør en forskjell her i verden, enten for FÅ eller for mange…
Så hvorfor forteller vi dem det ikke? Hvorfor må det gå et helt liv før man forteller høyt hvor viktige de er eller var? Verdt å tenke over…Verdt å gjøre noe med…
“Det er viktig å gi folk “blomster”, mens de ennå har en “vase” å sette dem i…” (Sitat: Frodith)
Har du fortalt noen i det siste hvor viktige de er?
Jakken kjøpt for mange år siden, men sjelden brukt. Passet fint under den tykke dunkåpen min 🙂
Ski Storsenter var stedet for støvlett-kjøp. Gikk inn på første butikken, og der var de. Semsket. Litt høye. Nesten opp til buksekanten… Så nå kan jeg være varm på føttene, både med bukse og kjole. Liker sånne sko til kjoler også jeg 🙂
Koste meg med Karidansen. Ble påspandert kake og greier 🙂
Først en tur på treningssenteret… Vil vel ikke akkurat kalle det kos…. men ikke så langt i fra. Jeg vet jo at kroppen har godt av det. På sikt i alle fall… Sånn akkurat i øyeblikket er det som regel mest vondt 😀
Dagen derpå er forresten rimelig vondt også….
Men SÅÅÅÅ blir alt så bra, og jeg er som en ung-fis selv på mine “eldre dager” vil jeg tro…
Men altså…etter litt avsporing… I dag skal jeg KOOOOSE meg! Skal en tur ut av byen, på stort kjøpesenter. Med Karidansen. Det er jo nødt til å bli kos. Shopping, kaffe og latter. Det blir bra!
Og i morgen ut i skog og mark. Snakker om variert og energigivende helg 😉
…når du står utafor treningssenteret klokka 08:30 på en søndags morgen. Andre gnir søvnen ut av øynene og rister lett på hodet for å få tankene på plass etter en natt på byen. Mens jeg setter snuten mot et lokale som lukter svette, for å bøye, strekke, løfte, puste, pese og oie meg…
Du får jo aldri se hvor FÆLT jeg har det, for jeg bare fjaser foran speilet som om treningssenteret skulle være det morsomste som finnes her på jord å besøke en søndags morgen. Man må jo holde en positiv stil, må man ikke? 😀
Vel…jeg kom meg i alle fall ut derfra etter et par timer, med en LITT bedre samvittighet. Gal eller ei…
Pratet med en dame der i dag, på min alder… Hm…nå har jeg visst skiftet status fra jente til dame…Når skjedde det? Men altså, koselig å prate med noen som trener der ofte. Hun hadde trent i flere år. Er veldig sterk. Det har jeg sett. Og hun fortalte litt om sine treningsvaner. Et hakk opp for meg. Men det spiller ingen rolle. Hyggelig uansett 🙂
Etter jeg var ferdig med all galskapen tuslet jeg en runde på Løkka. Det gnistrer ute.
Våknet i dag i 4-tida, som seg hør og bør på en lørdags morgen… Det er bikkje-kaldt INNE i leiligheten, så da visste jeg jo hvordan det var på utsiden. I dag snødde det til og med… Så etter å ha fikset litt på ragget hos ny frisør, så var jeg klar for å gå til innkjøp av “sovepose” som varslet i går…
Ny genser, kjøpt tidligere i høst. Helt i vinterfargene.
“Soveposen” var skikkelig deilig. Duna skaffet på “riktig” vis i følge lappene på kåpen. Og fikk 20 prosent avslag, som gjorde den ganske billig også, til dunkåpe å være.
Så da er jeg altså klar til å gå usynlig og ulekker, lik en svart marshmellow, inn i en fargeløs og kald årstid. FRYSE skal jeg i alle fall ikke 😉
