Noen ganger kjenners det som man går i ett med tapeten.. Noen ganger føler man seg nærmest usynlig. Noen ganger kjennes det som ingen hører hva man sier, selv om det virker som man roper.
Noen ganger kjennes det som det er litt mørkt rundt en, selv om sola skinner inn gjennom gardinene og slåss med lampelyset om plassen i rommet.
Noen ganger ser noen deg, når du er i ferd med å forsvinne. Noen ganger er det noen der som hører hva du sier, selv om du så vidt åpner munnen. Noen ganger kommer noen med lommelykten akkurat når det trengs, gjør deg synlig igjen, og lyser opp veien foran deg.
Noen ganger kan DU være den med lommelykta 🙂
(En liten reprise på et dikt jeg skrev for en stund siden.)
Er liksom på ferie i dag igjen 😁Turen går til eksotiske Kolbotn. På veien har jeg rukket å få med meg en skikkelig ettersittende skinnkjole (Her er det bare å fortsette treningen..) Brun. Med puffermer. 50% så klart.
Trenger jo litt pauser før jeg begynner med sjampanjen. Få inn reise-stemningen ved Oslo s. Påfyll…eller innfyll..til skinnkjolen 😂
Når man bor i en bitteliten leilighet….
Når man har for mye stæsj til størrelsen på leiligheten…
Når man må rygge inn på badet, for å være sikker på å klare å komme seg ut igjen…
Når man må ryddet hele soverommet, for å være sikker på at man “får tilgang” til skapet på badet…
Når man for å få laget middag først må få ryddet skapet på badet…
Da bor man trangt da….
Da kan man ikke hamstre mat i “storskala”, om prisene blir aldri så dyre 1. februar…
Men…. Vi kan jo hamstre litt i små-skala? Vi kan jo passe på å hamstre tørrvarer jeg vet vi bruker MYE av, og legge de i skuffen under senga… Eller inni stekeovnen… Vi spiser jo ikke så mye middag uansett… Kaffe-esker lar seg jo lett stable, under skapet på badet for eksempel… Og f eks spagetti er jo veldig tynt og smalt i seg selv…så om jeg åpner pakken og legger den ukokte spagettien her og der hvor det er plass….i åpne sprekker….
Noen ganger tenker jeg på livet, eller dagene som kommer og går, som små kunstverk. Tenk hvor heldige vi er egentlig, som våkner hver morgen og faktisk LEVER. Det er mange som ikke gjør det! Verken våkner eller finner ut at de lever. I disse tider tenker jeg at man burde sette litt mer pris på akkurat det:
At man våkner og faktisk lever
Mange av oss er også så heldige at vi ikke en gang trenger å tenke over hvordan vi skal holde oss i live. Vi kan egentlig bare ta fatt på dagen i dag. Blanke ark. Malepensler. Fargeblyanter. Lage det vakreste bildet vi kan få til.
Det er ikke alltid man finner fargeblyantene eller malepenslene. Noen dager kan bildet bli i svart-hvitt, eller rimelig grått. Men det er VÅRE kunstverk uansett. Det er vårt tomme ark som ligger der så blankt og fint og venter hver morgen. Og det er opp til oss å fylle det.
Når dagen er over, og man legger fra seg blyanter, fargestifter og seg selv, så kan man titte opp på dagen sin som henger der på veggen. Og tenke:
“Skal jeg lage nøyaktig det samme bildet i morgen? Eller skal jeg endre litt på farger og detaljer?”
Jeg har i mitt stille sinn tenkt at det å være Sporveis-kontrollør må være verdens verste jobb. Jeg har i mitt stille sinn også tenkt at Sporveiskontrollørene er det verste jeg vet om.. Sånn nesten i alle fall.. Og jeg er nok ikke alene om å sky dem som pesten. Akkurat derfor må vel dette være verdens verst jobb?? Eller?
Jobben deres består i å “fange” så mange som mulig, og tyne penger ut av dem.. Fordi man ikke har betalt billett til 39 kr. Det kan være fordi man med viten og vilje synes det er grise-mye penger for en bitteliten strekning. Eller det kan være fordi man har glemt å kjøpe billett eller fornye månedskortet sitt, rett og slett.. Boten for å ha begått denne forferdelige synden er på 1150 kr. Står i stil til forbrytelsen liksom!!?
Noen nekter så klart å la seg fange. Og på Jernbanetorget hvor de fanger oss som kuer i en innhegning i det vi kommer opp rulletrappene, så har jeg sett mange snedige “rømninger”.
Man aner jo fred og ingen fare i det man er på vei opp trappen og skal ut i “friheten”. Vekk fra støv, tuneller og mørket der nede. Og akkurat i det man ser lyset der oppe, på toppen av rulletrappen, så er de der med de lange armene sine. Man tror man ikke har noen mulighet til å rømme. “Innhegningen” er nærmest hermetisk lukket på toppen der, og rulletrapper går som kjent bare en vei. Det går ikke å snu…
Men jeg har sett noen voksne mannfolk som skjønner de har glemt å kjøpe billett. NESTEN litt for sent har det gått opp for dem… De har ganske så elegant slengt seg over rekkverk til motsatt rulletrapp og dratt ned i mørket der igjen.. Og sluppet boten…. Snedig..
Jeg har et par ganger vært skikkelig uheldig selv. Hadde glemt å fornye månedskortet. Hadde den gang ikke begynt å trene ennå, og spensten og hurtigheten var omtrent som en brunsnegles. Jeg har prøvd å be for meg i det de lange armene har fått tak i meg, men det har ikke hjulpet det spøtt…
I dag sto de der igjen! De med verdens verste jobb…
Noen LIKER sikkert å fange oss også, kan ikke tenke meg annet. Jeg husket med en gang jeg så dem at JEG har glemt å fornye jeg!!! Om ingen andre har det… Jeg så meg ut en som så litt hyggelig ut, men var HELT beredt på å måtte betale verdenes verste og kjipeste bot. Jeg var to dager på overtid til og med. Ofte er det ikke noe vits å prøve med bortforklaringer. Møter du på de aller mest “sadistiske” så hjelper ingen forklaringer.
“Hei! Jeg skjønte for et sekund siden at jeg har glemt å fornye månedskortet jeg. Så…jeg må vel bare betale en bot jeg da”.
Jeg var nesten ikke noe sur en gang. Helt klar for å måtte punge ut. MEN…man skal jammen ikke skjære alle over en kam!
“Men …kan du ikke bare fornye det månedskortet nå da, mens jeg ser på?”
Er det mulig liksom? Kan noen bare være SÅ greie en fredag ettermiddag?
Hadde godfølelsen og fredeagsfølelsen helt fra mårran av. Her lå det an til å bli en aller tiders fredag, uten kjole til og med. Av og til er det nok bare at det ER fredag! En liten melding fra Utifriluft i innboksen min fikk smilet på gli.
Har hatt massevis å gjøre på jobb, men med en aller tiders kollega så det har gått lekende lett.
Nå er det helg, og fredagen uten kjole har vært flagrende likevel. I skallen. Gledes-flagring. Så får den fysiske flagringen starte i morgen. Kjole-lørdag! 🙂
Vel, vi er kanskje ikke verken løver…eller de beste danseløvene…MEN…vi danser i alle fall. Av ren, pur glede som må ut. ELLER bare rett og slett fordi det er litt moro. Jeg danset i går.
Jeg la ut en liten utfordring HER, på lørdag.. Ikke så mange som “bet på” akkurat, men noen er det da. Og det gjør Frodithen glad 🙂 Så derfor vil jeg tipse deg om disse som er med.
Jeg legger på listen etter hvert som jeg ser det kommer noen flere “danseløver”.. Vi kan danse hele uken igjennom om du vil 😀
…må det være lov å trekke dyna langt opp over hodet og leke skilpadde. Gjemme seg litt…
…må det være lov å IKKE gå på trening selv om man EGENTLIG burde…fordi man er mørbanket i alle muskler og ledd etter gårsdagens hardøkt med styrketrening og en lang tur i etterkant. Så man ER som en veltet “flodhest- skilpadde: treg, tung og handlingslammet
.. så må det være lov å bare ta det litt “piano”… Slik at min indre gaselle “tar igjen” den ytre “flodhest-skilpadden” i nedoverbakken….
Etter to heseblesende uker med småttinger på deltidsopplæring, der man blant annet bruker en del av tiden på å forklare dem hvorfor de ikke skal slå hverandre, kjenner jeg at det blir greit å komme ut av boblen noen uker for å være blant voksne folk.…
Til dem er det for sent å forklare hvorfor uansett… så de bare slår jeg lett i hodet med spaden min hvis jeg blir for lei… 😀
