Litt vill i blikket, på vei til trening. Små gjøremål- stor glede.
Små muskler- flashet av stor skrythals…. Ja..de har ikke blitt veldig mye større i løpet av året…musklene.. Men de har sikkert ikke blitt MINDRE heller. Små muskler, stor glede… 😀
. En liten selfie som blir til stor latter, på vei til kafe. Jeg glemmer HVER gang å skru av nedtellings-modusen på mobilen. Som gjør at jeg står der og VENTER at den skal nærme seg knipsing. Og dette blir jeg like lattermild av hver gang 😀 Liten selfie- stor glede..
En stor kaffe latte. Ikke liten. Men kanskje liten “hendelse” i den store sammenhengen, eller i LIVET. Men liten hendelse- stor glede.
Kvelden blir også på “Frodithsk vis”. Stille og rolig, slik vi liker det. Liten “fest” – stor glede 😀
Det er mye som er vondt og vanskelig rundt om kring i verden nå. Man kan lett synke ned i en myr av triste tanker og håpløshet. Krig(er). Sult. Ondskap. Sykdom. Kriminalitet.
Men jeg tenker ofte at dette er ting jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har liksom ingenting jeg skulle sagt. I de fleste tilfeller er det de “store” som styrer skuta, og vi små blir ganske maktesløse. Derfor ser jeg ofte ingen grunn til å bli sugd ned i synkemyra heller. Det hjelper jo overhode ingen.
Jeg har før tenkt at hvis det var noe jeg kunne gjøre på et annet nivå, noe som gjorde en forskjell, så hadde det enda vært noe. Og jeg har funnet ut noe som jeg kanskje skal gjøre i året som kommer. I den store sammenhengen er det kanskje ikke stort, men jeg vil i alle fall bidra litt. At verden ikke føles helt håpløs. At vi faktisk KAN gjøre noe. Det kan gi meg selv litt håp, samtidig som det forhåpentligvis vil gi noen andre litt glede også.
I Oslo, og jeg tror også i en del andre kommuner, finnes det en type “språk-kafeer”. Man kan registrere seg som “språkvenn”.
Og hva betyr det?
Jeg er ikke HELT sikker ennå, og skal finne ut mer rundt dette. Men det lille jeg har lest på nett, så består det i å komme å være samtalepartner på en slags “kafe”, slik at flyktninger av ulike slag kan få trening i å snakke norsk. Altså frivillig arbeid, ikke lønnet. Jeg synes det høres veldig hyggelig ut. Og er en måte å bidra på.
Jeg er jo litt treg når det gjelder nye ting, så jeg må nok undersøke litt mer. Men dette er absolutt noe jeg kunne tenke meg å gjøre i 2024.
I dag har jeg vært på byen en tur med de store hendene mine… Nesten som i Rødhette… “Så store hender du har!” Men der var det jo egentlig øyne, ører og munn det var noe “feil” med…og der er det ikke noe feil hos meg altså 😀
Ikke at det er så mye feil med hendene heller egentlig… Det er bare noe du tror… Men om så hadde vært…at de var BLITT større, så er det jammen meg ikke noe rart!
Så mye som de har fått kjørt seg de siste dagene, med plundrete små greier.. I dag var det klart for siste tilskudd til blomsterbuketten. 3 flotte blomster.
Dette har vært fantastisk moro!!
Men se hvor smått det er!
Små kronblader skulle på plass.
Nå er hele buketten ferdig, og jeg kommer til å savne å ha noe å pusle med om morgenene… Eller…jeg får vel noe å “pusle med” igjen på jobb også, som krever både hender og hode ganske så mye.. Så du skal se…at om noen få dager så er HODET like stort… Ha-ha
Nei…slutt på fjas og tull. Nå skal jeg lage middag 😉
Hvis du vil lese en liten tekst jeg har skrevet til et bilde jeg fikk låne, så finner du det her, hvis du trykker på linken:
Trærne bøyde grenene sine over henne Laget et tak Stengte lyset ute
Innhyllet i mørke kjentes det trygt Vondt, men trygt Det var en verden hun kjente i alle fall Hun sto som forstenet Ikke en lyd Hørte bare sin egen pust og hjertet som slo
Noen få skritt fram Der lysnet det En åpning i kokongen En verden full av muligheter En verden full av farligheter En verden full av gleder?
Man visste jo aldri… Så derfor ble hun stående Lenge I det vonde, men trygge
Så løftet hun en fot sakte opp Plasserte den, full av snø og tunge tanker, Foran den andre Rettet forsiktig opp ryggen Tittet forsiktig ned mot porten i lysningen Ville hun klare skrittene fram? Ville hun takle den åpne sletten og alt lyset?
Så løftet hun den andre foten også Og bare gikk…
Denne lille teksten er skrevet på inspirasjon fra bildet jeg fikk hos Mettejosteinsdatter.
Jeg tigget til meg dette bildet, fordi jeg følte det “snakket” litt. Var ikke helt sikker på hva det sa da jeg spurte om å få det, men visste det ville fortelle noe en dag. I dag var dagen. Tusen takk Mette, for lån av bildet!
Jeg synes det er så fint når man kan bli inspirert og få lyst til å være kreativ og skape noe på grunn av andre rundt seg 🙂 Bloggen og folk jeg har blitt kjent med her har gitt meg mange fine skrivestunder. Takk til dere <3
…jeg kunne finne på noe som kunne spre litt glede og engasjement på bloggene her.. Og det kan jeg jo.. så det skal jeg.. (Jeg har en plan… Forteller senere)
…. jeg kunne gjøre noe regelmessig som bidro til at noen i byen her fikk det bittelitt bedre på en eller annen måte. Og det kan jeg jo…så det skal jeg (Jeg har en plan her også… 😀 Mer om dette senere)
Tenk om… Og hva hvis…. Det er jo bare å gjøre det!
Du synes kanskje jeg ser fredelige og rolig ut, og med en grei dose med hår? Ok! Jeg skal love deg at det var like før det røk noen i dag morges i alle fall… Jeg var jo tidlig våken som vanlig, kl 5…så etter noen kopper kaffe var det helt greit å komme i gang med noe “nyttig” 😀 Dagens blomster skulle bygges.
To Lupiner skulle vel ikke være SÅ vanskelig liksom. Det var utrolig mange små deler, og det var maaaange deler. Men det verste var at de ikke ville sitte skikkelig! Jeg var sånn NESTEN ferdig, og skulle bare sette på noen “kronblader” til, og så SPRATT de av, ramlet på gulvet, og jeg måtte noen steg tilbake….
Rev meg litt i håret, men lot det bli sittende 😀 Svett og varm, men endelig ferdig…
Nå er jeg ferdig med 3 av 4 poser! Utrolig deilig å bruke hjernen og fingrene på noe annet enn skjerm!
Men siden denne økten med lego-bygging “tok på” litt dro jeg en tur på Storo. Bare kaffe med Oslopadda. Og kjøpt mascara og mat. Ingen store ting. Har nok av greier nå synes jeg 🙂
Har klart å få luftet snuten litt i dag også. En snartur på butikken, og en tur på kafe. Fin stemning ute i verden. I min verden i alle fall.
Jeg var rask hjem igjen. Der var det nemlig noe som ventet…
Blomsterbuketten min trenger ikke så mye omsorg og stell for å bli holdt i live.. MEN.. den trenger jo å KOMME TIL LIVE. Jeg må få bygget den ferdig! Og når sant skal sies har jeg fått litt dilla. Så det blir mye blomster-snakk her på bloggen nå om dagen, og det får du bare tåle. Jeg snakker jo ALDRI om blomster resten av året.. 😉
Sånn så buketten ut etter pose 1 (i går)
Jeg er ikke ferdig med buketten ennå, men jeg har nå gjort ferdig 2 av 4 poser.
Dette var dagens “hodebry”:
Som du ser er det ganske smått det jeg holder på med. Smått, før det blir stort og fint mener jeg.
Og etter et par timer var dagens bukett ferdig 🙂
Og sånn ser den ut sammen med de fra i går 🙂
I morgen blir det Lupiner.
Buketten ser helt klart “plæstikk” ut. Men det ER jo det da, så det gjør for så vidt ingenting. Det er skikkelig meditativt og moro å holde på med. Jeg kommer garantert til å ønske meg mer lego 🙂
Lider du av prestasjonsangst? Sånn innimellom i det minste?
Si JA da…. Eller LITT… eller noe som får meg til å føle meg LITT mindre fjollete 😀
Jeg er jo klar over at jeg lider av litt prestasjonsangst innimellom. Som oftest gjelder dette ting på jobben, og det er for så vidt greit når det gjelder litt større ting…Å ha litt prestasjonsangst mener jeg. Når det gjelder ting av litt betydning, så er det kanskje sunt å ha litt prestasjonsangst. Eller i alle fall tenke en del over hva prestasjonene vil bety. Hvis resultatet av dine prestasjoner betyr noe for en mottaker, så er det jo kjekt at prestasjonen ikke går helt i “dass” liksom!
Men når “prestasjonsangsten” nesten smitter til en eske med Lego, da er det på tide å riste litt i seg selv! Ikke at jeg hadde ANGST, det er å ta litt hardt i, selv for meg. Jeg var ikke REDD… Det dukket derimot opp en hel haug med rare unnskyldninger i forhold til denne Lego-buketten, som jeg jo SELV hadde ønsket meg:
Jeg hadde ikke nok tid den dagen (må man bygge ferdig hele buketten på en dag liksom?)
Jeg hadde vondt i nakken, og det ville kanskje ble verre med så mye bøyd nakke
Det er jo litt mørkt her i huset, kanskje jeg burde vente til en dag det var bedre lys UTE
Det var plutselig veldig fint vær ute (og nok lys!!), men da var det vel best å komme seg ut å lufte seg litt?
I går var de imidlertid slutt på TØYSET! Hvis jeg aldri har bygget med lego før, er det lov å ikke klare det. Såh!! Selv om dette er noe ALLE kan…
Jeg startet med pose 1 (det er 4 poser, for å få en bukett)
Å ja…det ER bruksanvisning!
Så hva er problemet liksom? Problemet ER bruksanvisningen!! Det er jo den jeg er “redd for”. Problemet er at jeg er IKKE god på å lese bruksanvisninger. Jeg hekler hele kjoler på frihånd, i stedet for å prøve å lese en bruksanvisning. Jeg synes det virker slitsomt å sitte med nesa i en bruksanvisning, og det som virker logisk for andre når det gjelder framgangsmåter og forklaringer er overhode ikke logiske for meg….
Med litt lesing av bruksanvisning (selv om jeg fremdeles synes det var noen “idiotiske” forklaringer underveis), og litt intuitiv Frodithsk klokskap gikk det riktig så bra. Det hadde ikke vært noen grunn for å grue seg. Det var GØY!!! Som jeg jo hadde håpet på 🙂
Tenkte det var lurt å være litt NØYE når jeg første var i gang. Den posen dit. Den andre dit. Den tredje dit. osv… Det lå nemlig 2 umerkede poser fulle av brikker inni den pose som er nummer 1, uten at jeg skjønte grunnen til det. Og fremdeles ikke skjønner grunnen.
I dag er jeg superklar for mer lego-bygging, til tross for at jeg kanskje tar meg en tur ut etterpå, det er litt mørkt inne OG jeg har vondt i nakken 😀
Du skal få se resultatet når jeg er ferdig med buketten så klart!
Lider du av prestasjonsangst innimellom? I hvilke sammenhenger?
Noen ganger kjenners det som man går i ett med tapeten.. Noen ganger føler man seg nærmest usynlig. Noen ganger kjennes det som ingen hører hva man sier, selv om det virker som man roper.
Noen ganger kjennes det som det er litt mørkt rundt en, selv om sola skinner inn gjennom gardinene og slåss med lampelyset om plassen i rommet.
Noen ganger ser noen deg, når du er i ferd med å forsvinne. Noen ganger er det noen der som hører hva du sier, selv om du så vidt åpner munnen. Noen ganger kommer noen med lommelykten akkurat når det trengs, gjør deg synlig igjen, og lyser opp veien foran deg.
Noen ganger kan DU være den med lommelykta 🙂
(En liten reprise, for å minne oss på at vi kan lyse litt ekstra i dag med lommelykta, på noen som trenger det 🙂 )
