JEG MENTE DET IKKE….

Nå siler det ned utenfor vinduet og til deg som tror jeg er glad for det: jeg er ikke det!! Ja, jeg klager på snøen,men det er jo mest for moro 🙂 Og det kan være riktig så pent ute med all snøen, og jeg hater den ikke nei.. Når regnet fosser ned på utsiden, ser jeg absolutt de positive sidene ved det hvite, vakre. Tenkte bare få sagt det, og vist dere at jeg mener det. Takke meg til en snøball i fleisen eller en brukket arm på glattisen, enn krusete hår og våte bukser som skyldes regnet som laver ned. JA,- jeg har fin, rød regnjakke, og er VELDIG glad for å få brukt den. Men den jakka tar ikke bort alt ubehaget med regnet.. Den bare gjør det litt morsommere.. Men jeg var hvertfall forutseende nok i dag, til å ta den på jobb. Tykk, rød, glatt regn-jakke av typen glatt oljehyre-stoff.. Den tåler en snøball eller to også, om noen skulle klare å lage noe av den snøen som ligger igjen.

Jeg vil bare si til værgudene, til andre som tror jeg hater vinteren og alt som hører med til den: Unnskyld, unnskyld, jeg mente det ikke!! Jeg liker egntlig hundespor i hvit kram snø, jeg liker en tidlig morgen hvor den blå himmelen speiler seg lyseblått i snøen, jeg liker skispor  og akebrett-avtrykk i nysnødd snø, jeg liker en real snøballkrig, hvis jeg er forberedt. Ha en fantastisk dag i regnet som siler ned.. 🙂 så venter vi bare på neste snøfall,  biler som står grøftelangs og ungdommer med horn i panna som blir som hundevalper på alle landets t-bane stasjoner 😉




Har du en bra dag?

Fra “fjong dame”- til gammel krok på 3 sekunder

Mange tror at dette er vinteren: glitrende snø, sola som gir gjenskinn i det hvite, bomullsmyke som omslutter oss, trær med små dotter av hvitt-som minner oss om at det snart er superhyggelig jul..  Men det er bare halve sannheten… 😉

I dag trippet jeg ut døra blid og fornøyd. Hadde rent glemt gårsdagens lange pekefingre, og den våte snøen som rant nedover nakken, i det en guttehvalp traff det sure ansiktet mitt med en STOR snøhaug… 

 I dag hadde jeg støvletter og tights og en kort tunika, og følte meg riktig så fjong, intil jeg merket underlaget ute… For det var akkurat som om  jeg forvandlet meg, med en gang jeg satte foten ned der ute. Det høres fint ut med forvandling, man tenker seg frosker som blir prinser eller fattige jenter som får prinsessekjoler i et “vips”. I mitt tilfelle ble ikke forvandlingen til det bedre… Hvis noen hadde sett meg bakfra, ville de vært helt sikre på at jeg var 90 år gammel.. Ryggen kroket seg med ett, føttene i museskritt-det ene LITT foran det andre, saaakte, saakte, humpe seg avgårde, med nesegrevet som en heks nærmest og med posen i hånda flagrende, flaksende ut til siden.. Og hva skyldtes denne forvandlingen? Jo, selvfølgelig FØRET.. For det som var nydelig snøball-snø i går, som blinket vått og fint på skuldrene mine og overalt på resten av kroppen min, det var nå blitt til pinne-kald og speilglatt hockeyføre, bare over første natt med snø. Det starter altså med en gang!! Den gammel-dame-gangen. Og den skal jeg altså holde på med fram til sent i mars??  Jeg kan nemlig ikke klare å gå normalt.. Med en gang jeg begynner å tenke på å slappe av i rygg, føtter og armer, og ikke gå rundt som et hespe-tre, så ser jeg for meg STYGGE fall, med hodet hardt i isen og asfalten, og blodet som renner fra et hull i hodet.. Og jeg VIL IKKE det!! Er det for tidlig for en dame på 46 å begynne med brodder??

Kan ikke huske at det var sånn da jeg vokste opp, at alle måtte ha brodder? Det var bare de riktig gamle damene..

Så spørsmålet mitt til deg er: Har du begynt med brodder?

Med mot i brystet og stivt blikk…

Så var den her igjen.. Den fantastisk vakre, hvite dyna, som legger seg rundt oss. Store, hvite “kjerringer” (som de sier på Vestby), som laver ned utafor stuedøra. Alle koser seg med kakao, data, sjokolade og ullstrømper under et varmt fleece-pledd. Noen skriver vakre innlegg om snøen som faller, på bloggene sine. Noen maler oljemalerier om barn som leker i snøen. Og andre lager vakker poesi, eller en ny melodi, som hyllest til årets første snefall. Og det høres jo hyggelig ut…

MEN

Medaljen har en bakside også.. Når den vakre snøen er i full fart nedover fra himmelen, vet jeg om noen små som gnir seg i  de votte-bekledte hendene, og jeg ser horn som vokser i de små pannene under luene.. De prøver å skjule det under luene, at det er horn på vei ut, men jeg SER DEM!! Alle ankommer de skolen med lure smil, og store hender. HELT klare til snøballkasting.. Lærerne som har vakt ute, har en umulig kamp med naturkreftene. Eller UR-kreftene… Jeg stanget i dag hodet HARDT i veggen, og pekefingeren ble KJEMPELANG! Helt fånyttes.. ” Det er ikke lov å kaste snøball! Dere må kaste på DEN veggen osv!!” Helt umulig oppgave å håndheve. Egentlig regler som lager ris til egen bak. Man bør aldri lage regler man ikke kan følge opp som voksen. Da er det ikke noe poeng i å ha de, og vi blir bare stående igjen med lange neser, lange fingre og en stor kul i hodet… Hadde heldigvis bare EN vakt ute i dag, så sårene i hodet ble ikke så dype, og ikke ble jeg for våt heller..

 

 

Men da jeg skulle hjem, var det bare å ta på seg den tøffe maska, og den kan bli litt trang noen ganger…

På T-bane-stasjonen, som ligger  rett ved jobben, sto en SVÆR gjeng med ungdommer, og ventet på t-banen.. Vel, STO er vel feil å si… De løp, de skled, de veltet rundt, fulle av snø og fulle av snøballer.. og jeg kjente dem ikke, det ligger mange skoler i nærheten av vår.. At man ikke kjenner dem, er ingen hindring for dem l å “gro horn”… De sprenger på under luene, og disse hadde nærmest laget hull i lue-fronten før jeg var kommet bort til holdeplassen. Det var bare 2 minutter til banen min kom, heldigvis, så jeg tok på meg den tøffe masken og det stive blikket, og stolpret bort for å stille meg opp å vente.  Jeg kunne bare se så tøff ut jeg ville… Hjalp INGENTING!! Rakk å få et par snøballer rett i fleisen, før jeg kom meg på banen .Den stakkars gutten gjorde det jo IKKE med vilje, selvfølgelig. Snøballen var ment for noen andre.. Men den traff meg.. Jeg vrengte utav meg et par tante-Sofie-gloser, og spurtet inn på banen. Og tenkte at: jeg gleder meg til sommeren….. (neida.. 😀 .)

Kaster DU snøball??  😉

Favoritten min er….

Da jeg var liten var favorittfargen min gul. Huset vårt var heldigvis gult, og jeg elsket å komme tilbake dit, når vi hadde vært noe sted. Ble veldig glad av det gule huset. Huset er fremdeles gult 🙂 Da jeg var liten var favorittmusikken ABBA, og Bobsey-Barna favorittbøkene. Favorittpålegget var leverpostei på boks, den gule, og favoritt-godteriet var ostepop og smågodt fra pappas godtebutikk. Favorittskuespilleren var John Travolta og Olivia Newton John, for det var ikke mange filmene jeg hadde sett på kino før “Grease” kom. Av norske skuespillere var det Øyvind Blunck, for han hadde spilt i Klabb og Babb, og var dessuten tøff nok til å stille opp å prate med to be-brillede, keitete 14 år gamle jenter et par timer i Oslo. Vi hadde i oppgave fra skolen å skulle intervjue noen i det yrket vi ønsket selv. Og vi skulle bli skuespillere, selvfølgelig. Det var nemig favorittjobben. Vi ringte han, og han sa ja til å treffe oss. Så etter det lille intervjuet, var han HVERTFALL favorittskuespilleren vår 🙂


 Så nå etter mange år, hvor jeg ser tilbake, og må innse at skuespiller det blir jeg vel neppe… Men hva med alt det andre? Hvem og hva er favorittene mine nå? 

 

– favorittfargen min er nok ikke gul mer. Den har endret seg mange ganger oppigjennom. Men nå er jeg ganske glad i turkis. Den gjør meg brun(ere) i ansiktet, og det kan jeg trenge, spesielt nå vinterstid.. Veldig mange kler turkis, helt sant.. Ellers er jeg også glad i en slags mørk flaskegrønn eller noe sånt, den hører til i høstspekteret på farveanalyse-kartet, hvis du har vært borti noe sånt 🙂

 -Jeg liker fremdeles godt Abba, de blir jo aldri dårlig, de bare ER år etter år… Men jeg har fått inn en del dame-sangere som jeg liker de siste årene. Etter en lang periode med litt punk-inspirert musikk, mye Clash,Cure, Sex Pistols, Stranglers, Jim Morrison osv i litt yngre dager, roet livet seg litt og jeg har nok fått mer favoritter som Katie Melua, Maria Mena, Lana Del Ray (nylig), og grupper som Muse, Green day etc.

-Favorittbøkene er ikke Bobsey-barna, men liker faktisk veldig godt Ken Follet! (“Stormens tid”) Jeg KAN lese tunge, intellektuelle bøker altså, men jeg ORKER ikke! Hvertfall ikke nå.. Ser litt dårlig også, så bøker i seg selv er litt slitsomt. Tror jeg skal begynne med lydbøker snart..

– favorittskuespilleren min er fortsatt John Travolta, til en viss grad. Synes han er genial på en måte. Men hovedfavoritten er: Robert Carlyle!! Han er genial han. Spiller like bra såre tragedier, skumle fyrer, nazister, og hysterisk morsomme komedier som ” I blanke messingen”. Han spiller fantasy-filmer, serier og er en REV på scenen også. Andre som liker han??

 
Robert Carlyle     

-Favorittpålegget er mer skinkestek, roasbeef eller NØTKØTT fra Sverige, selv om leverpostei fredeles har en høy stjerne. Alt er nesten favorittpålegg,så sant det ikke er majones på. En dag skal jeg skrive et helt  eget innlegg  om denne styggedommen. Gleder du deg ikke?? 

– Favorittgodten er mørk sjokolade med havsalt. Nam! For en stund siden var det Devine med Ingefær og sitron, men den ble selvfølgelig fjernet fra butikkene. Usj.. Må nå bestilles over nett eventuelt..

   

 

– Favorittjobben: Den har jeg fått. Ikke å være skuespiller, men å være lærer for døve barn og ungdom, og undervise på tegnspråk. 

En kort oppsummering av dine favoritter? 

Fra morgenfugl til hanegal ;-)

Har det liksom klikka helt for meg nå? Hva er det med dette fuglemaset? Ryper, due-mannen, ørnenese-tanter og morgenfugler etc etc… Og nå: en hane som pryder siden! Neida, jeg er ved mine fulle fem, fremdeles. Jeg kvitrer litt om morgenen, har alltid hevdet å ha svanehals, og danset fugledansen i oppveksten. Men ellers er jeg ganske normal. Jeg har bare ramlet litt pladask inn i Paint-skrinet akkurat nå om dagen, og koser livet av meg med å lage små, rare figurer. Og fugler går ganske greit 🙂 I tillegg ble det varslet om at klokka skulle stilles i natt, og siden jeg ikke skjønner et kvidder av den stillinga, uansett lure forklaringer, så valgte jeg å stå opp med hanen 😉 Det hjelper nemlig ikke:- at man skal få en time til å sove, man skal ha det mørkere på kvelden og lysere om morgenen, man skal stille den tilbake til noe som var, men hva var egentlig det ,og hva skjer når jeg skal ha på klokka for å stå opp tidllig. Må jeg opp 7 hvis jeg EGENTLIG skulle opp 8, når toget går kl halv 10? Eller er jeg altofr sent ute da? Har togene stilt seg inn på å gå etter gammel eller ny tid? Jeg tok ikke sjansen på at når jeg sto opp ,på den gammel-innstilte klokken,klokka 7, så vil den EGENTLIG væer 6 kanskje i stedet for, helt til den hadde fått med meg å gjøre. Jeg ville stille den til 8, som folk hadde lovet meg at den skulle være, EGENTLIG, -eller var det ikke sånn? Tok ingen sjanser… så jeg har stått opp med hanefar i dag 😉 Han er stilt inn på å gale når det blir morran!

(Og når jeg sto opp VAR klokka 6, og ikke 8, så egentlig måtte jeg satt vekkinga på 9. Tenk at 4 timer er involvert…)

Har du fått stilt klokka riktig?
 

Et lite snilt insekt ;-)

Etter mye prat i går, om ekle,slemme insekter som løper fort, biter og er helt uberegnelige( på  blogger, både hos Diva og hos Regnbueblomt),  vil jeg bare med dette roe deg ned og ønske deg en god lørdag. Du som er redd for insekter og andre ekle kryp, vil hvertfall se at disse to er helt harmløse, og vil deg bare godt 😀 Jeg fyker ut i verden og skogen, for å hente litt høst-energi.


 Hva skal du gjøre i dag?

Uka på tv- anno 1978

Ja, ja, – jeg kan vel ikke påstå at jeg vet sikkert at det var akkurat i 1978, så dere får bære over med meg, hvis det egentlig er litt miks av tider dette… Og før jeg sier NOE annet, så må jeg si: Jeg er VELDIG ung!!… Jeg skal la det henge litt i luften, og dere skal få tid til å tenke på den VELDIG unge jenta dere kjenner, enten fra der ute i verden eller fra her inne i dette “rommet”. Se for dere Frodith, og si: Å-ja, det er henne VELDIG unge (he, he)

 Det må bare understrrekes litt ekstra for jeg føler meg nærmest som Metusalem, når jeg må begynne å fortelle om at når jeg vokste opp hadde vi verken mobil, data, eller stereoanlegg. Og i mesteparten av oppveksten min hadde vi ikke en gang fasttelefon. Tror kanskje jeg har fortalt det før, men vi måtte altså ringe naboen i oppveksten vår, hvis det var noen beskjeder som måtte overbringes mamma og pappa. Tror ikke naboen var så veldig glad for denne ordningen kanskje, men de gjorde det da.. Hvis vi ellers ville ringe, måtte vi gå bort på jernbanestasjonen som lå ca 1 km fra oss, og ringe fra telefonkiosken. Ja, det var faktisk noe vi hadde i Norge. Og det er ikke SÅ hilmla lenge siden heller. Fordi jeg er nemlig VELDIG ung, som dere husker…  Men det jeg egentlig vil fram til er at vi hadde tv. Tror faktisk alle jeg kjenner hadde tv. Broren min levde kanskje noen år uten tv, men søstteren min tror jeg heller ikke kan huske stor av livet, før tv`ens inntog. Og jeg har mang en gang blitt sittende å mimre over hvordan uken så ut, lagt opp etter tv under oppveksten. Jada, vi ble fort hekta på den tiden også. Det er ikke bare i disse tider, at “styggedommen” har tatt over livene våre nærmest… Vi hadde jo bare en kanal, så det sa seg liksom selv hva man skulle se i starten, selv om “SVERJE-TV”  kom ganske fort. Men det var nrk som RULA..Da hadde vi altså:

Mandag: Mandagsfilmen. Gjerne noen amerikanske eller norske filmer av ymse kvalitet. Men det var DEN FILMEN det handlet om den kvelden. Det var ikke stort annet på boksen tidligere på kvelden. Alt handlet om at man skulle sette seg til med Filmen. Var man heldig fikk man se barne-tv og de voksne litt nyheter. Men ellers handlet det om lite annet enn den filmen mandag kveld.

Tirsdag: Fjernsyns-teateret. En slags teater som så ut som det var tatt opp inne i et tregt studio, KUN for tv-opptakets skyld. Husker denne perioden som veldig SVART-HVITT alt sammen. Hvis det ikke var norsk fjernsyns-teater, så kunne man få kjennskap til finsk fjernsynsteater. Det var veldig mørkt og traurig,, og nesten værre enn det norsk dysterhets-messig. Mye blod og tragedie, og dårlige replikker, så vidt jeg husker. 😀 Ikke noe spesielt stas for de yngste, men vi fikk lov å se..

 

Onsdag: Liksom dagen for oss UNGA, foruten lørdagen med all sin digg ungdomsunderholdning. Men onsdagen kunne altså by på: KOMI-kveld. Dette er velkjente terrmer. Spør hvem som helst i alderen rundt  45 + . Dette var skikkelig stas. Vi benka oss til med knekkebrød med frø, for godteri var skikkeig FY midt i uka, selv om faren min eide godtebutikk. Og så kom komi-kveld. Det var alt fra gammel Chaplin, Harald LLoyd eller reprise på Brødrene Dahl. Men som oftest var det: Muppet Show!! Og det var skikkelig bra 🙂 Kermit, Miss Piggy og Fozzie Bear. Ustyrtelig morsomt. (når man ikke hadde så mye og sammenlikne med 😉

 

Torsdag:  Den er litt vag og blury for meg. Tror den bød på lite til min aldersgruppe på den tiden. Tror den var mer beregnet på de litt større ungdommenen den dagen, med musikkprogrammer som Zikk Zakk, Flimra og sånne rare titler. Mulig noen rare vitenskapsprogrammer etc : ” Fysikk på roterommet” og andre rariteter…

Fredag:  Da var det igjen noe av interesse for store og små. Dvs vi små fikk ikke lov til å se på det som var etter kl 21… For da kom nemlig skumle: Detektimen!! Det kunne være fæle fyrer og drap. “Kojak”, “Helgenen” og “Derrick” kunne jo skremme vannet av en sart barnesjel!! 😀 Vi fikk hvertfall ikke se det før vi var fylt 12 år..Jeg hadde derfor lite mareritt i oppveksten..

 

Lørdag:  Ukas høydepunkt! “Halv-sju”. Første ungdomsprogrammet jeg kan huske. Trond Viggo var kul programleder så vidt jeg kan huske.. etterhver kom” Midt i smørøyet”  og mye annet, men ingenting var som gode gamle “Halv-sju”. De tok opp alt som var tabu. Og det var jo omtrent ALT på den tiden.. Som forresten ikke er SÅ lenge siden, for jeg er VELDIG ung som dere sikkert ikke har glemt 😉 Lørdag var godtedag, med først PIZZA, som var en nykommer til landet. Jeg synes det var veldig rart. Og spiste bare deig med kjøttdeig påi starten. Ikke noe annet. Og likte best at vi kjjørte på pølser, som var det VANLIGE på lørdagene under mine første leveår. Pappa hadde med godteri, fra godte-butikken han eide, og livet var skikkelig digg.

 

Søndag: Denne dagen husker jeg ikke stort av som tv dag… Kan det være for at jeg har blitt for gammel?? 😉

Eller er det noen som kan hjelpe meg på glid? 🙂

Har dere noen tv-minner dere husker veldig godt fra oppveksten?

 

Verdens fineste kunstner var våken i dag

Veldig rart egentlig hvor mye solens spill i trærne har å si. Hvor mye solen har å si for at naturen blir seende ut som den gjør. Hvordan hadde egentlig bladene sett ut, hvis solen ikke hadde vært der sommerstid og  skaffet energien til den lille fabrikken inni der. Hvordan hadde turen hjem fra jobben i dag vært, hvis ikke verdens fineste kunstner hadde vært VÅKEN. For ikke bare endrer solen fargen på bladene, fargen på gresset eller på barken på trærne. Neida, den endrer faktisk på det meste i bildet. Den endrer humøret på syklisten som kommer meg i møte. Den endrer smilet på jenta i kiosken, ved T-banevoergangen.  Dem emdrer blikket mitt og energien min, der jeg går tur hjem fra jobb. 🙂 Den fineste kunstneren av alle har rørt om på paletten sin, splæsjet litt rundt med de forskjellige tubene, og satt opp et staffeli. Så er det bare opp til oss å se bildene, og å tolke dem som vi vil. Det var veldig,veldig naturlig der ute i dag, men samtidig skulle man nesten ikke tro det var mulig, at naturen kunne ordne dette helt på egenhånd.. God høstkveld ønskes til alle som tar en tur innom  galleriet for å se verdens fineste kunst   😉 


 

Due-mannen

Der var han igjen.. Det var flere år siden jeg hadde sett han. Han trippet rundt og nikket med hodet, som han gjorde før. Små, litt runde, oppspilte øyne. Nakken som gjorde små bevvelgelser framover, som om han skulle plukke opp noen små smuler med «nebbet». Det var egentlig en helt alminnelig mann, men jobb og kjæreste. Jeg så han hver morgen, da jeg hastet til T-banen. Han sto ved sporet og ventet, sammen med det som MÅ ha vært kjæresten. Og hvordan vet jeg så det? Han sto ikke og gned «nebbet» sitt mot hennes. Men han hadde HELT lik jakke som hennes.. De var tydelig et par, som gikk i like grill-dresser når de var på tur, og like dynejakker i hverdagen. Et tydelig bevis, og en beskjed utad om at: « Vi er et par!» De holdt hverandre av og til i hendene. 

Men det jeg la mest merke til, var de små kastene han gjorde med nakken, veldig raske bevegelser, som duene i byen.  Tripp, tripp, tripp- raskt se til siden, nikke litt nedover, tripp-tripp- Prate litt med kjæresten, raskt til siden, andre veien med hodet. Helt lik en due! Det slo meg liksom. Han er HELT lik en due!

Nå er ikke duer nesten dyr eller fugler en gang i mine øyne. De har liksom forkastet alt det «dyrete» i seg, og flyttet til byen. De tripper rundt, spiser brød, pølser,sjokolade og drikke brus, som resten av oss. De bor oppe under taket , inne på Oslo S og er ganske så menneskelige på mange måter. De føder unger over inngangen på Narvesen kiosken på Majorstua. Ja, du skjønner hva jeg mener. Det er ikke stort dyre-aktig atferd igjen ved duene. Men slår du opp i Wikipedia vil du se at de ER faktisk det. De står oppført under kategorien FUGL. 

Og denne mannen jeg maser om var altså prikk lik en due. Og i dag så jeg han igjen. Han var blitt litt mer grå i «fjærene», litt tynnere, som mange blir med alderen. Men det var helt klart han.  Han trippet fortsatt rundt, nikkende med hodet, så seg raskt over de tynne skuldrene (for  å se om noen jaktet på han?).

 Min fars tanter liknet helt på noen ørne-liknende fugler, kan jeg huske fra jeg var liten. Neser som store nebb, og kropper med litt lange, seige bevegelser, som om de skulle fly seg en tur hvert øyeblikk? De satt alltid med litt våkende blikk, og tittet ned på oss barna. De var høye damer, med litt lange tynne halser, som krummet seg der øverst, og langt der oppe satt de og tittet litt intenst på oss, under buskete øyenbryn..
Så nå har jeg altså brukt hele forrige måned til ære for froskene, så nå er det altså fuglenes tur, og du tror kanskje at jeg er dyreelsker til tusen. Men neida, det er ikke tilfelle. Dette blir et engangstilfelle, med innlegg om fugler og fuglefolk. (Jada, jeg vet at jeg har snakket litt om noe ryper og dyr tidligere også, men det skal hvertfall bli lenge til neste gang.) 

Det blir ingen fuglekonkurranse, til alle som hadde håpet på det (ha, ha), og jeg er ikke noe overinteressert i dyr. Dette er bare en liten historie om en mann jeg har sett, og en litt tankefull gjennomgang av om vi egentlig alle likner litt på dyr? Uansett livssyn vil man vel kanskje kunne si at vi stammer litt fra dyrene, eller i det minste har mye til felles med dem.   Kanskje jeg egentlig likner litt en ulv (har hørt det før?) I så tilfelle:

Hvilket dyr synes du at du likner på? 😉

“Brett opp ermene”

Brett opp ermene,

og gå ut i høstmørket.

Mulig det er litt glatt og bratt,

men du vil klare bakken opp

 

Brett opp ermene,

og forsiktig, forsiktig tusle opp den vinter-isete veistrekningen,

ingen har strødd for deg.

Selv om hodet henger litt tungt på kroppen,

og vil be deg om å gå tilbake,

brett opp ermene..

 

Brett opp ermene,

og strø veien din selv,

så går du trygt gjennom den mørke vinteren.

Løft ditt tunge hode,

så vil du se at det står en en ny vår i grøftekanten.

Et lyst og gult hode.

Brett opp ermene..