Hvis du har lest tidligere historier her på siden ( “Drapet bak gardina” eller “Små kremt fra vinduskarmen”) så vet du noe om disse vesenene som ikke vil oppføre seg..
En dag da jeg kom ut på kjøkkenet var det som om noen stirret på meg.. Gardinene var trukket igjen, men jeg ante at det var sol ute. Og det var der utenfra jeg følte de stirrende øynene var. Jeg snudde meg brått mot høyre, som for å ta vedkommende på fersken, hvis det virkelig skulle være noen der. Det var da jeg oppdaget det, det var ingen øyne, men noen fryktelige skygger som skremte vannet av meg..
Det var ingen som sa noe, for blomster kan jo ikke snakke- det vet jeg jo, men det var akkurat som de ville fortelle meg noe likevel.. ” Nå har vi stått her ute i isolasjonen lenge nok”, “Vi har vist deg at vi KAN, nå får det være nok straff” osv. Sånn holdt de på! Og det var jo sant egentlig, de hadde jo vist godvilje i det siste. Jeg dro gardinene til siden, slik at de kunne se meg, skyndte meg å si “unnskyld” og ga de litt vann.Og hva var det ikke jeg fant i dag? En forsiktig takk fra den ene! 🙂 Sto og strakte seg i all sin prakt mot sola., og nikket blidt da jeg kom inn.
Jeg klappet i hendene, og ga den masse høylydt ros. Og etter en slurk vann til ,og noen timer i sola, var det dette synes som møtte meg, da jeg ville gi den min oppmerksomhet igjen.
Nå har jeg lovet den at jeg ikke skal kaste den ut, uansett hvor dårlig den oppfører seg 😉
Det er altså spørsmålet 😀 Går du med en “frog” i magen? Som venter på å “fødes” i løpet av helgen… Æsj, det hørtes veldig ekkelt ut.. Hvis noen er inne på siden min for første gang, så må de titte litt på innlegget som heter “Frogge-konkurranse”, så blir det hele litt mer forståelig. HVis du vil være med i konkurransen, og ennå ikke har fått noen ideer, så kan jo dette være noen tips:
Du kan jo kle deg ut? Eller lage grimaser 😉
Eller du kan jo få med deg familie eller venner 😉
Du kan “frogge” utendørs eller innendørs… Det viktigste er å se litt froskete ut 😉
Sånn det var dagens påminnelse. Frist for å sende inn bilder, mandag 15. oktober
På mitt første innlegg sammenliknet jeg følelsen av å starte en blogg, med første skoledag. Det med å stå med litt skjelvende bein og skulle inn skoleporten.Det er ikke pga at jeg er lærer denne sammelkningen dukket opp faktisk. Men mer pga at det føltes som MIN første skoledag. Jeg har alltid hatt litt for mange sommerfugler i magen, når noe nytt og ukjent står foran meg. Men som lita jente ble jeg faktisk helt kvalm når det var nye ting på gang. Vel, nå var ikke det å sette i gang bloggen SÅ dramatisk da… Jeg har jo blitt voksen, og lært meg til å takle følelser på en litt annen måte, og med årene ser verden litt anderledes ut. Den er ikke så rar og skummel som jeg først trodde.. Men NOE av kilingen i magen var fremdeles der da jeg skrev mitt første innlegg og postet det. Hvem var de andre i “klassen”? Ville jeg bli kjent med dem? Hva var det jeg skulle lære? Hvor lang var skoledagen? osv. Vel, nå føler jeg at første skoledag er ferdig. Jeg har møtt noen av de andre i klassen. Og de var snille og greie de fleste:-) Det jeg skal lære er fremdeles litt vanskelig, mye nytt, men jeg kjenner at jeg har litt mer oversikt over HVA jeg bør lære meg hvertfall. Og så viste det seg i det jeg gikk inn skoledøra, og porten slo igjen bak meg for første gang, at det var ikke bare EN lærer, men mange der inne i klasserommet. Så det så ut til at jeg kunne få hjelp til å lære det jeg trengte. Den litt tunge ranselen som skinte altfor mye i det jeg gikk inn skoledøra, har fått en litt mer vanlig glans da jeg forlater klasserommet etter denne første skoledagen. De litt småskjelvne beina, har sluttet å dirre, da jeg trer ut i sola etter de hyggelige timene der inne. Matpakken er spist opp, og jakka knappet igjen. Og jeg hopper nynnende fra sølepytt til sølepytt, og tenker på at i morgen er det en ny skoledag 🙂
Veldig lei sofaen her nå.. Vært en tur på jobb,, etter høsterien, men måtte bare gå hjem igjen. Ikke ferdig med lungebetennelsen, det er noe i kroppen hvertfall som gjør at jeg ikke er helt meg selv.. Hoster og er tungpustet. Og i tillegg har jeg fått et kjempestort STIKK (også NÅ da!!..), som jeg ikke merket jeg fikk en gang. Er illrødt. Så nå er jeg på vei til legen igjen. Andre gang på en uke..Sånn, det var dagens klagesang.
Ellers vil jeg bare minne om kokurransen under her. Noen tror kanskje det er de firkatene på siden av bloggen som er konkurrasen, men NEI.. Det er innlegget under her, dvs Frogge-konkurransen som er konkurransen MIN 😀 Det andre reklamegreiene og oppgavene på siden her rår jeg ikke med..
Så spørsmålet er: Har du tenkt ut et artig/fint frogge-bilde du skal sende inn til meg? 🙂
Jeg har tidligere prøvd meg på en konkurranse her, som hadde med rare uttrykk å gjøre (” Mormoris, inn-og-ut-kaker og andre rariteter”), men var ikke så mange som leste det innlegget kanskje, men nå har jeg en ny konkurranse på gang. Den er mest for moro skyld, men det er hjemmelagede premier 🙂 Jeg strikker mye om dagen, og pusler med litt andre ting i tillegg, så som dere skjønner: ingen trenger akkurat vente seg reise-gavekort eller store pengegevinster 🙂 Så hva går konkurransen ut på? Vel, dere bør først gå til innlegget om “frogging” (“Frogging i Bergen”). Så vet dere hva frogging er.
Konkurransen går ut på å ta et morsomt frogge-bilde og sende til meg på mail, og legg gjerne igjen en kommentar her på bloggen som har med frogging å gjøre: Send til:[email protected] Jeg vil plukke ut de 2 fotoene jeg synes ser morsomst ut og legge de ut her, for avstemming 🙂 Det bildet som vinner får en plass i solen, og en hjemmelaget premie. Kom igjen! Kast dere på! Om ikke for å få den lekre premien jeg har lovet, så gjør det fordi det er MORO å ta sånne bilder, man får seg en god latter selv mens man holder på med fotograferingen, og når bildet kommer hit til meg, så er det mange andre som får seg en god latter også 😉
Har du noen gang gått i teater, og ikke i utgangspunktet forstått språket stykket framføres på? Men allikevel gått ut med en følelse av at dette var en stor opplevelse? Det har jeg. Blant annet i Russland. Var i St. Petersburg, mens det fremdeles het Leningrad (rett før teppet falt for alvor). Var på Kirovballetten, og så et operastykke, som selvfølgelig ble framført på russisk. Skjønte NADA, NJET jeg selvfølgelig, men hadde allikevel en fantastisk opplevelse av det hele. Musikken, folka, kostymene, teater-delen, ALT ga meg en opplevelse av å være i et annet land og ta INN noe spesielt. HVis du ønsker å få en spesiell opplevelse av en litt “annen verden” , så anbefaler jeg at du tar en tur på Teater Manu, hvis du bor i Oslo: Det ligger rett ved Birkelunden. Eller man kan gå hvor som helst i Norge. Teater Manu ernemlig på turnè også i høst.
Jeg underviser jo på en skole for døve. Tegnspråk er min store lidenskap. Det er et språk for meg, som jeg bruker på jobb, for å undervise elevene mine, JA. Men, det er så mye, mye mer! Det er vakkert, sterkt, hemmelighetsfullt, direkte og ærlig. Det er utfordrende og aldri kjedelig. Det krever HELE MEG, hele tiden, når jeg deltar i tegnspråksammenkomster, og det elsker jeg ved det. Det krever noe av hjernen min og øynene mine. Det tillater meg ikke å ta en slakk dag på jobben.. Jeg har tenkt med meg selv at selv om jeg er en god lærer, og trives maks i jobben min som lærer, så kan det vel hende jeg en gang i livet IGJEN vil prøve noe annet.. Og jeg har vel kommet så langt at jeg har funnet ut at jeg KAN droppe lærer-delen av yrket mitt, men jeg kan IKKE kutte ut tegnsrpåk-delen. Ikke sånn som jeg kjenner det NÅ hvertfall.
Sånn, DER fikk jeg fortalt noe om hvor flott dette språket er, og her kommer altså poenget. ALLE bør prøve å være kontakt med dette språket en gang i løpet av livet! 🙂 fordi det er så vakkert og fortjener at flere får se det, lære det, bli kjent med det. Nå tror du kanskje at jeg jobber for Teater Manu, på si, men det gjør jeg ikke. Jeg driver bare litt massiv reklame her for tegnspråkets skyld, og for DIN skyld. Jeg tror de som går og ser en forestilling, vil få en spesiell opplevelse de ikke vil glemme så fort. Stykkene ved Teater Manu er nå stemme-tolket, slik at hørende som ikke kan tegnspråk også kan ta del i dette. Og stykket som går nå er “Jack og Bønnestengelen”.. Det er greit med et familiestykke, sånn i starten, de er ofte enda mer visuelt tilgjengelige, så da kan man prøve å forstå litt av det som sies UTEN å høre på tolken også. Stykket går fra 17. oktober til ca 25. november. Og her er adressen om DU vil ta en titt på hva og hvor og hvorfor 🙂 ( jeg kan ikke dette med linker og sånn ennå, så vet ikke om du kommer direkte dit, men jeg prøver… Hvis ikke får du skrive inn selv 😉 )
Tror dere at blomstene kan ane stemininger og slike ting?:-D Jeg må skynde meg å si at jeg gjør IKKE det, sånn at dere ikke tror jeg er helt gal.. Men man skulle JAMMEN tro det av og til, at blomstene aner stemninger mener jeg…. Dere kjenner historien om de to orkideene mine? Som til tider nekter å oppføre seg, som jeg må true med ny-innflyttere, for å få de til å reagere? Vel, det siste dere så til dem var jo at jeg rett og slett stengte de ute, lukket gardinene så jeg slapp se dem mer.. Og der har de stått og skammet seg en stund. Har knapt hatt dem inne.. Bare et par ganger, for å gi dem det nødvendigste av vann.. Men nå hadde jeg virkelig avskrevet dem helt. Jeg trodde jo de var døde, at jeg hadde drept dem.. Men SE HER, når man minst forventer det, så har de faktisk merket at man er POTTESUR, og så tar de til å oppføre seg igjen 😉 Kanskje de har merket at jeg er syk? At de prøver å muntre meg opp.. Eller at de rett og slett er livredd for at jeg skal kaste dem ut. Jeg har jo stengt dem av, for all sosial omgang.. I hodet mitt, hadde jeg satt dem klare ved døra, for at jeg skulle ta de med neste gang jeg gikk til søplekassa.. Og de ante det nok.. Det virker som små kremt bak gardinene, dette med små knopper og sånt… “Hei- hei, her er vi. Vi er ikke ferdige ennå”, liksom.. “Ja-ja, dere får få en måned til da,hvis dere gjør noe ut av disse knoppene..” Det hjelper ikke med litt kremting nå altså, jeg hoster mye høyere enn dem, på egenhånd, her jeg sitter med lungebetennelse og forkjølelse og det som verre er… Nå får de varte opp med et skikkelig show, hvis jeg skal tilgi dem dette tullet de har holdt på med..! Så skal jeg tenke nøye igjennom hva jeg skal gjøre med dem.
Det er lett å se at de er ubekvemme når de skal avbildes, tydelige flaue.. Vred og vendte på seg. Derfor bildene er så ufokuserte 😉 Har dere grønne fingre?
Har dere hørt om “planking” , “ugling/owling” eller “mooining”? For dere som ikke vet det så er dette ulike temaer for bilder i naturen. “Planking” = man ligger som en planke ute i naturen, når det blir tatt bilder, gjerne som et tema gjennom en hel tur.” Owling” og “mooning” er i samme sjangeren- bare at her er man utformet som en ugle og i sistnevnte viser man rumpa, utifra det jeg har hørt… Har visst gått som en farsott rundt omkring på ulike kameraer i de tusen hjem. Vel, kjedelige greier spør du meg.. nei, det er FROGGING som er tingen 😉 Dere vet FROG? Ja, altså “frogging”. Når nevø, søster og jeg slår oss sammen, blir det mye god-frogging både her og der, og sånt må man jo bare bli lattermild av, selv om nesa renner, stemmen kjennes som en fremmed mann sin, og jeg ikke kjenner forskjell på rosiner og en neve fluer, når det sklir ned gjennom halsen ved hotelfrokosten.. Ankom Bergen i dritt-form, men bestemte meg for at det ikke fikk påvirke turen, og det har den forsåvidt ikke gjort heller :-)Vi har kosa oss stort:- Beste søsteren og venninnen i verden, min kjekke og veldig FLOTTE nevø og jeg.
Vi startet opp med litt spider-ing, men fant fort at det var FROGGING som var tingen.
Frogging i flott natur i Bergen. Rett ved der Fløy-banen stopper på toppen. Vi gikk ned igjen. Eller hoppet nærmest 😉
Frogging ved heisen. Legg merke til froske-uttrykket 🙂
Baderoms-frogging
Og sist, men ikke minst: Frogging med froggen på ” vil- vite”-senteret ( teknisk museum)
Ellers hadde jeg en lengre samtale med denne sjøløven. Stemmen min liknet til forveksling på hans, så vi kunne kommunisere rimelig greit.
“Vil-vite”-senteret var veldig bra, er å anbefale hvis man har tenkt seg til Bergen.
Til slutt en liten do-historie. Til dere som har lest innlegget jeg skrev tidligere, i august: (“Jeg skjønner ikke en dritt”), eller til alle som er irritert på teite do-plasseringer eller annet teit med doer for funksjonshemmede:- På doen i Bergen var det ikke plasseringen av dopapirholderen, men plasseringen av selve doen som var problemet. Legg merke til at bordet er plassert HELT OPPÅ doen. En rullestol kommer aldri i livet forbi der. Antageligvis ikke en som bare mangler en arm heller, for den saks skyld… Og dessuten var doen låst, så man måtte vel si i fra hvis man villle inn..Hvis du skulle være så uheldig å være funksjonshemmet, og tenkte man fikk heller prøve den ANDRE doen, den for de funksjonsfriske, så var den selvfølgelig plassert i kjelleren som dere ser.. Så dette med doer er en drittal sak.. Må nevnes at betjeningen så veldig rart på meg der jeg lusket rundt med kameraet og blitset 😀 Men litt må man “risikere” for noen gode bilder..
Snike seg inn her…? Neppe..
Ramle ned her i stedet?? Hm….
Så konklusjonen er: Bergen er en flott plass for frogging, og alt annet morsomt og koselig, men når det gjelder doer, er byen akkurat som andre byer…. De har ikke skjønt en dritt!!
Hørte en skummel dyp stemme på hotelrommet i natt. Helt klart ikke hverken nevøen min eller søsteren… Det var rett før jeg sa: “HVem der” ut i det mørke rommet.. Men oppdaget i tide, at det var min egen stemme.. Dyp og mørk… Pga jeg er FORFERDELIG forkjøla.. Var like grei å stå opp.. Og kjedelig være våken kl 6, uten strot å gjøre, så da ble det litt blogging likevel. Vi har bedrevet mye moro, og et tema for turen har vært Frogging! Dette får dere vite mer om når jeg er hjemme igjen 🙂 Skal på Viten-senteret i dag. Spennende. Minner visstnok litt om Teknisk museum. Jeg har kjøpe med strålende, ny og rød regnfrakk, IGJEN, men denne gangen av mer Olje-hyre typen, tåler regn i massevis, og ikke bare duskregn, som det stort sett ALDRI er, ikke hjemme heller. HA en flott dag alle sammen!
