Sier man fra? Dilemma..

I dag morges satt jeg på t-banen på vei til jobb. 
Ved siden av meg, noen plasser bort over midtgangen, sitter en flott dame på min alder. Lette sommerbukser, håret i en flette og en hvit skjorte utenpå en singlett. 

Så plutselig får jeg øye på at skjorten hennes var vrang!! Sømmene ut, og en diger vaskelapp på ene siden. Hun var TYDELIG ikke klar over dette. Og hva gjør jeg?

 

 

 

Jeg kjente henne jo ikke!
Skal jeg reise meg, gå bort og si fra til henne?
Skal jeg gi blaffen fordi dette har jeg da absolutt ikke noe med? GJØR det noe om hun går kledd sånn liksom?
Hva ville jeg selv ha likt hvis jeg hadde tatt på meg skjorten vrang på mårran?

Jeg vet jeg ville likt om noen sa fra til meg, så jeg slapp å gå sånn hele dagen…Men jeg aner jo ikke om ANDRE synes at fremmede skal bry seg. Fra der jeg satt var det noen seter i mellom, men jeg prøvde å få øyenkontakt med henne. Hadde hun snudd seg til meg, så hadde jeg nok pekt forsiktig ned på vaskelappen. Men hun snudde seg ikke mot meg, og det var liksom måte på hvor lenge jeg kunne sitte der og stirre på henne.. 

Veldig rart at jeg skulle bry meg kanskje?
Men jeg kjente “kontroll-behov”-knappen lyste rødt 😀

 

Damen gikk av gårde med to andre damer da hun forlot banen på min stasjon. Jeg kunne ikke se at de sa noe til henne heller, for hun vandret av gårde med vaskelappen “blinkende”…

 

Hva ville du gjort?

 

 

Les gjerne min førsthåndserfaring med trening her: Utstyret var i alle fall i orden..

 

 

Utstyret var i alle fall i orden..

Ja…i dag var dagen kommet da… 
Det skulle trenes!!

Ganske gira og klar på mårran. Det var tross alt ca 10 år siden jeg beveget meg noe særlig mer enn disse turene i fjellet, og mellom sofaen og kjøleskapet for å hente sjokolade..

 

 

Og utstyret var det ikke noe å si på. 
Man må i alle fall være klar med det man KAN være klar med tenkte jeg, etter en tur i sportsbutikken her om dagen. 
Nå var det bare KROPPEN det sto på liksom…

 

 

Vi skiftet på jobben, min herlige kollega og jeg, før vi gikk nedover til treningssenteret.
Jeg følte BITTELITT som at jeg hadde “kledd meg ut” og bittelitt som jeg var på vei til første skoledag.. Litt sommerfugler i magen..

 

 

Tøffa oss litt før vi gikk inn!

 

 

Og var ikke FULLT så tøffe da vi var ferdige etter 45 minutter på “Body for life”. 
Helt i grenselandet mellom “akkurat passe slitsomt”  og “for slitsomt”. Men det helte den veien at vi begge gleder oss til neste gang. Dette var gøy!

 

 

LITT svimmel i det vi sjanglet mot garderoben, men kom oss fort vil jeg si 😀

Nå er det ikke lenge til “grevinnehenget” har forflyttet seg på oppsiden av armen tenker jeg, og blitt en DIGER muskel 😉

 

#trening

Krisemaksimering..

Jeg har blitt LITT flinkere med årene… til ikke å krisemaksimere..

Men det har da vært tider…og er sikkert  fremdeles noen gang litt sånn at… 

 

 

..man lurer på om det lille såret på armen….. muligens kan forårsake…

 

…at man må amputere …

 

 

…man ser for seg at man kanskje “gror” et “second head” der såret er…

 

 

…eller muligens et par horn også, etter at armene har blitt helt sårdekte …. 

 

Neida… Jeg tenker ikke sånn lenger NÅ!! det var FØR…ikke nå…Nå krisemaksimerer jeg ALDRI!!
Nå løper jeg heller til doktoren, etter en KORT, LITEN Google-økt på et par timer, og forsikrer meg om at det IKKE er tyfus, apekopper, byllepest, eller noe annet skummelt.. 

 

Har du lett for å krisemaksimere? 

 

 

Da er hjulet i gang igjen

 

 

Du vet når du føler deg bittelitt som en hamster i hjulet sitt?
Man bare løper og løper, og man MÅ det, fordi hvis ikke faller man på hodet fra toppen og ned..  Og i sånne hjul har man liksom ikke så mye man skulle sagt..

Av og til kan hverdagen føles sånn.. 
Fordi livet bare FYKER av gårde. Man må løpe med. Man får ikke HELT bestemme tempoet selv.. Det er slik det kjennes litt når jobben er i gang for fullt, hverdagen med stå opp tidlig og gå dit man skal…hver dag. Surre i vei på jobben fra mandag til fredag, uten så mye fritid å snakke om… 

Vel, når er hamster-hjulpet bittelitt i gang…Foreløpig er løpinga ganske rolig og kontrollert, og jeg smiler faktisk selv om jeg løper. DET ville du nok ikke trodd. Jeg med alt snakket mitt om dårlig løpestil osv… Men jeg har jo ikke begynt FYSISK løping ennå. Dette er mer snakk om “mental løping”…Og der smiler jeg fremdeles… 

Jeg skal også passe på at dette hjulet ikke setter opp farta så mye at jeg blir HELT HAMSTER i løpet av året…

 

 

Det gjelder å passe på seg selv!

 

 

Du aner ikke hvor strevsomt det er!!

 

Man får en ide om hva som skal ta seg bra ut på bilde. 
Et foto i et tre: litt klatring er jo alltid moro, ikke sant. Trening er det også.. 

 

 

 

Men akkurat det er jo DET som er problemet!! Jeg er jo ikke trent ennå. Og før jeg ER trent er det himla vanskelig skal jeg love deg!! 

Høres kanskje ut som bare blåbær for deg. Klatre litt liksom. Et bein over her, og et bein opp der.. Kan da vel ikke være all verden? Jo… for meg så..  Her må hendene hjelpe til for å få beina over.. Har du trent noen år så klarer nok beina dette selv, med litt hjelp av magemuskler etc. Men her er det NULL..

 

 

Du ANER IKKE hvor vanskelig dette var!!

 

 

Men jeg klarte det! 😀
Like vanskelig å komme seg AV igjen også… 
Jeg kanskje ikke den mest elegante. Men jeg PRØVER i det minste …
Og ELEGANT- det skal jeg bli snart!!

 

 

“Her ser jeg avslappet av Kari, gjør jeg ikke?”
“Jo, men det ser ut som du har bare ETT bein!!”
“Det blåser jeg i! Alle vet jo at jeg har to!!”

 

 

Vel, fikk “vartet opp” med et bilde med to bein også… i fall du ikke visste jeg hadde to… 

 

 

Jeg tror nok ikke klatring står på programmet på treningssenteret, i alle fall ikke treklatring.. Men litt moro blir det ut av den litt amatørmessige klatringen også.

Kan du klatre?

 

 

 

Hvis du vil se flere “behind the scenes”-bilder, titt hos Karidansen 🙂

 

Akkurat her og nå!!

Vel, dette er jo noen timer siden da.. Men akkurat da var det her og nå.. hvis du skjønner. 
Helt nydelig ved Båntjern i dag. Masse vannliljer. En magisk sol som brøt igjennom skydekket. Var meldt grått i dag, men dette er ikke grått. Det er magisk <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og plutselig kom en and sigende inn, og gjorde det hele mer morsomt 😀 
Den er her og nå den. Ute etter mat. Jeg hadde ikke noe å dele med den, så den dro igjen etter en liten runde. 

 

 

Og jeg var så klart på tur med Karidansen  i dag <3 
Vi storkoste oss, der og da…Her og nå! 

 

 

 

Mikroskopiske planer gir stor glede

 

 

 

 

Mye her i livet handler om å gi det innhold. Livet altså…Gi livet innhold.
Vi har jo bare dette ene livet, antageligvis, og da gjelder det å gjøre det beste ut av det. DET er det bare vi selv som kan gjøre. Det er vi selv som må gi det det innholdet vi ønsker.

Jeg liker å lage meg små planer. De er egentlig ganske mikroskopiske i forhold til planer jeg ser andre lager seg. Men hva så? Små planer og små gleder er bra nok i massevis i min verden. Det er selve planen, og også forventningen rundt planen som skaper gleden på innsida. Gleder meg litt på forhånd, mens jeg venter. Og “er i det” når det første er på gang. Jeg kan glemme tid og sted når jeg holder på meg noen av aktivitetene mine. Så ingen kan beskylde meg for å ikke leve i nuet i alle fall..

I dag blir det tur til Båntjern. Forventningene og de gode sommerfuglene er på plass. Nå skal jeg ut å bare “være i det”!

 

 

Ha en fin søndag <3

 

 

 

“Mini-me” – et lite utvalg

Her er en liten samling av versjonene jeg har gjort av meg selv som “mini-me”. Jeg har ofte hatt en ide. Og så fått noen til å hjelpe meg å gjennomføre. Mange av ideene får jeg ut fra tips på Pinterest. Nå dukker det stadig opp varsler om lure ideer ut fra hva jeg har sjekket ut før osv. Jeg er ikke ferdig med dette fjaset 😀 Sommeren er fremdeles her, og en lang høst er fin til sånne “Mini-me”-aktiviteter også. 

Jeg har jo tatt en del bilder av andre i mini-størrelse også, blant annet Kjersti og Kari, ved ulike anledninger, men tok bare med de med meg på her. 

 

Det anbefales på det varmeste å prøve ut noen av disse.
Det er veldig moro å holde på!  😀

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er jeg skikkelig klar for å kjenne meg “grisebanka”…

 

Eh… Er jeg?

Joda… Jeg må si jeg ser fram til å føle meg skikkelig “grisebanka”… En LITT annen følelse av “dagen derpå” enn den du er vant til kanskje. Men likevel: DAGEN DERPÅ! Som om noen har stått å banket løs på deg en god gammeldags “teppebanker” på en real slåsskamp på en fest på “lokkale”..

Musklene vil skrike fra helt oppe i hodebunnen (har garantert noen muskler der også)…og til helt ned i lilletåa.. Buksen blir helt umulig å få på seg uten hjelp fra Hr Frodith. Joda, dette blir “stas”!

 

 

 

Det blir fantastisk å kjenne seg som en flodhest på avveier, de gangene jeg skal ta en tur på tredemølla, eller delta på gruppetime med veltrente 20-åringer… 

 

 

 

 

For ikke å snakke om time med PT. 
Jeg gleder meg til å se henne prøve å skjule latteren, i det jeg strever med å komme opp fra gulvet etter å ha prøvd på en halv armheving (eller senking blir det vel da…). Det skal bli fine tider. Det er jo fint å glede andre og sånn… 😀

 

 

 

 

Vel…nå er jeg i alle fall innmeldt!! 

 

 

 

Some people grow on you

 

Some people grow on you!

Har du tenkt på det?
Noen mennesker “klikker man med” umiddelbart. Full match. Det er noe med kjemien. Man har full forståelse for hverandre umiddelbart. Trenger ikke å være HELT lik, langt i fra, men man bare kjenner på den umiddelbare “koblingen” som er der.

 

 

Så har du andre som du kanskje “strever” litt mer med.
Man treffes… Man kan prate sammen …ja jøss.. men det er liksom noe som skurrer.. Man får det ikke helt til. Den umiddelbare koblingen er overhode ikke tilstede. Man SKJØNNER IKKE den andre og hva som foregår “på innsida”. Man blir kanskje usikker, og gir et MINST like rart og skurrete inntrykk tilbake.

 

Det er da det gjelder å ikke gi seg! Gi folk en sjanse!
De fleste mennesker kan man “finne ut av” og få en fin “connection” med, hvis man bare gir de en sjanse.

Some people grow on you…

 

 

 

Jeg har opplevd det på blogg, på fritiden, på jobb, i familierelasjoner..
Alle er ikke LIKE..
Alle er ikke like åpne og lette å avlese..
Alle er ikke innstilt på samme “kanalen”.. Det skurrer litt først.
Men hvor deilig er det ikke da å se at man kan finne hverandre likevel? Man kan finne en kanal sammen hvor det ikke skurrer. Man trenger bare litt mer tid.

 

 

 

Some people grow on you 🙂

 

 

En engelsk overskrift. Kanskje den første i Frodiths verden. Jeg synes norsk burde kunne dekke det meste av det jeg vil si, men av og til gjør det ikke det. “Noen mennesker gror på deg”… “Når du blir mer vant med folk…”. Ikke samme innholdet. Så altså her måtte det engelsk til 😉