Er det mulig liksom å føle seg “høy” altså “rusa” på sunn livsstil? Jeg som snakker om sofagrising, ferdigmat, sjokolalde og is, som om det ikke skulle finnes noe bedre eller noen annen “løsning” på et godt liv?
Vel…jeg høres kanskje litt VEL gira ut nå, “nyfrelst” og antagelig noe som går over?
Mulig det…Men jeg koser meg så lenge dette skjer:
-Jeg blir skikkelig euforisk, på grensa til lykkelig av å trene!! Hvem ville trodd det? Jeg regner med ikke all type trening vil gi meg samme følelsen, men de gruppetimene jeg har med min herlige kollega er i alle fall en skikkelig “højdare” i uka. Det er litt dansepreget: høy musikk, skritt hit og dit som vi må passe på, og det går fort. Jeg GLEMMER at jeg er på trening!! Jeg bare er i nuet og i rytmer og steg, og koser meg!!
Vi danser ikke akkurat samba, og jeg har ikke høyhælte sko, men hvis jeg “overdriver litt” så kjenner jeg meg nesten litt “fjong” der jeg driver og beveger meg….Ja…jeg SA jeg overdriver litt!! 😀 For det er bare fram til vi kommer i garderoben, og ser meg i speilet…
Men at jeg er GLAD og nesten LYKKELIG av treningen vi gjør, er i alle fall sikkert. Og det er følelsen som er det essensielle her, og ikke hvordan man ser ut..
Ikke LIKE begeistret for å ha byttet ut isen og sjokoladen med salat og tørket mango, men det er motiverende å spise sunt, når man er litt sunn i bevegelsene også.
Noe av det mest hverdagslige jeg kan tenke meg her i byen er fremkomstmidler. Altså, t-baner, trikker, busser…de bare ER DER liksom.. Kjører til og fra uten at vi tenker stort over det. Man ville jo bli gal hvis man skulle legg merke til hver eneste en, eller gi dem alt for mye fokus:
“Der er en trikk… Og der er enda en…Der kommer en til. Og jammen meg kommer det en buss også. Ser du den trikken der!? Og den som kommer motsatt veien…og møter den bussen i svingen der?”
Ja…du skjønner hva jeg mener?
MEN… og det er et stort MEN: Hvis det plutselig noen dager IKKE dukker opp verken busser, t-baner eller trikker, DA skal jeg si deg det blir BALUBA jeg!!! Og da er ikke trikken noen selvfølgelighet og en grå hverdagsting, men faktisk HELT NØDVENDIG!
Så: Det er bare å sette litt pris på denne grå hverdagsligheten, for den er ganske så betydningsfull når du tenker etter litt 😉
“Det er etter regn at fuglene synger” (Bjørnstjerne Bjørnson)
Det er akkurat sånn det er. For selv om vi skulle ønske at solen alltid skinte, og at vi alltid kunne vandre plystrende omkring som en annen sangfugl, så er det jo sånn at det regner litt av og til. Det er jo sånn at vi av og til kjenner regnværet, på innsiden av kroppen om du skjønner… Det er jo sånn at det av og til skyer til litt i “topplokket”…
Men jeg tror ikke jeg hadde lagt merke til solens varme stråler om det ikke hadde regnet litt innimellom. Jeg tror ikke jeg hadde plystret så høyt som jeg gjør av og til, om jeg ikke hadde kjent plaskingen ovenifra fra tid til annen…
Selv om ordtaket ikke handler om regnvær bokstavelig, men litt mer overført betydning om hva som skjer innafor “skallen”, så synes jeg likevel denne lille reprisen passet inn i dagen i dag. I dag har det nemlig “bøttet ned” her.
Ta gjerne en titt på morgenens innlegg, fra kategorien: “Hverdagen”
Hva er mer hverdag enn regnvær?
Regnet blir tillagt all verdens kjipe adjektiv. Det er forbundet med grått, trist, tårer, pluss en del andre..
Og hverdagen? Ja, den får vel omtrent samme kjipe beskrivelsen… Så de to kan gå hånd i hånd som et par dårlige venner..
Men altså: vi trenger regn og vi trenger hverdager, for å kunne glede oss skikkelig over de dagene som skinner en smule mer. Alle dager trengs, ergo er kanskje hverdagene nesten de viktigste?
Hvis man i tillegg gir disse grå dagene litt ekstra “lys og farge” så blir livet egentlig ganske så bra 😊
Er den grå? Innholdsløs? Søvndyssende lik dagen før?
Eller er den også faktisk full av innhold og inntrykk som vi glemmer å ta inn, fordi vi allerede har stemplet den som kjedelig?
Jeg har bestemt meg for å gi hverdagen et lite “løft’ denne uken, ved å fremheve de tingene som faktisk er der i løpet av en hverdag, enten de er noe uforutsett spennende som faktisk skjer eller om det er dørgende kjedelige trivialiteter som ønsker å få litt tid i spotlighten innimellom…
Ikke nok med at jeg har begynt å trene liksom, men i dag har jeg jammen meg gått nesten 1 mil i byen UTEN at det var tenkt som trening egentlig 😀
Stolpejakt får en jammen meg opp av stolen, og ut i lufta. Når man går sammen med ei venninne man er kjempeglad i, så blir det bare en skikkelig fin dag. Vi “løser” liksom alt som er å løse når vi er sammen. Ikke at det er så mye å løse.. men er det noe som tynger innimellom så er det over og bortevekk etter en tur sammen 🙂
Vi fikk sett både by og “land” på vår vandring i byen i dag. Vi fant 17 stolper. Vi fikk sol og frisk luft. Og en h….tes mye trim, selv om det ikke var poenget.. Vi har spist lunsj på Cultivate. Vi har rett og slett bare hatt det snabla fint!
Kan kanskje se sånn ut! Men dette var før sola fikk skikkelig GREP om byen her også faktisk. Jeg var bare litt flirete helt for meg selv, pga nedtellingen på selfien. Det er liksom 100. gang jeg glemmer å skru av den, så da står man der og glor: “3-2-1- KNIPS!”
Neida… det var sånn “passe varmt” i 11-tida. Sånn at man klarer å puste utadørs. Men når byen liksom blir varmet opp, så er det sånn tett oppunder 30 grader hele tida føles det som. Planen var å gå seg en tur etter en liten shopping. Men da jeg hadde vært på kafé og kjøpt en trenings-topp til, så orket jeg i alle fall ikke å “trene” meg nedover løkka… FOR varmt! Pustevansker 😛
Har kommet meg innadørs…Her er et hakk bedre. For vente med treninga til i morgen tidlig når lufta er for sånne pingler som meg..
Noen ganger er jeg den yngste du kjenner! Jeg kjenner lekenheten inni meg, OMTRENT som jeg gjorde da jeg var 6 år. Jeg kjenner sommerfuglene kile, og fantasien blomstre og gro på en måte som overgår de små 6-åringene sin nesten..
.
Da kan de “voksne” himle litt med øynene og lure på om jeg aldri skal bli voksen selv. Så fortsetter de sin diskusjon om hvilke gardiner som er finest, hvordan dukene må vaskes og andre slike ting som interesserer meg midt i ryggen…
Noen ganger er jeg skikkelig gammel… Når jeg sitter og gror hårruller i sofaen på natterstid, fordi de UNGE sitter og hyler nedpå øl i bakgården med et stemmevolum som ikke passer gamle damer. Jeg er gammel som Metusalem når jeg får fnatt hver gang det dukker opp noe digitalt som jeg ikke lærer intuitivt, men IGJEN må ha hjelp til av “ungdommen” rundt meg..
Noen ganger er jeg bare UNG! Når de 20 år yngre kollegene på jobben sitter og gir meg veiledning om hvordan jeg skal gå fram hvis jeg vil “flytte hjemmefra” (les: skaffe oss selveid leilighet)
Når jeg kjenner at jeg fremdeles har lyst til å klippe håret “pinnekort” på hver side av hodet, slik at jeg kan ha “viking”-look eller “slapp hanekam” jeg også. Jeg kjenner meg ung når jeg ser at alder er ingen hindring for nesten noe som helst egentlig..
I dag er jeg sånn midt på treet! Rundt 30.. Som jeg pleier… Skal gå meg en tur, gå på café, blogge litt..
Hva er din mentale alder? 😀 Endrer den seg i ulike situasjoner?
I dag morges satt jeg på t-banen på vei til jobb. Ved siden av meg, noen plasser bort over midtgangen, sitter en flott dame på min alder. Lette sommerbukser, håret i en flette og en hvit skjorte utenpå en singlett.
Så plutselig får jeg øye på at skjorten hennes var vrang!! Sømmene ut, og en diger vaskelapp på ene siden. Hun var TYDELIG ikke klar over dette. Og hva gjør jeg?
Jeg kjente henne jo ikke! Skal jeg reise meg, gå bort og si fra til henne? Skal jeg gi blaffen fordi dette har jeg da absolutt ikke noe med? GJØR det noe om hun går kledd sånn liksom? Hva ville jeg selv ha likt hvis jeg hadde tatt på meg skjorten vrang på mårran?
Jeg vet jeg ville likt om noen sa fra til meg, så jeg slapp å gå sånn hele dagen…Men jeg aner jo ikke om ANDRE synes at fremmede skal bry seg. Fra der jeg satt var det noen seter i mellom, men jeg prøvde å få øyenkontakt med henne. Hadde hun snudd seg til meg, så hadde jeg nok pekt forsiktig ned på vaskelappen. Men hun snudde seg ikke mot meg, og det var liksom måte på hvor lenge jeg kunne sitte der og stirre på henne..
Veldig rart at jeg skulle bry meg kanskje? Men jeg kjente “kontroll-behov”-knappen lyste rødt 😀
Damen gikk av gårde med to andre damer da hun forlot banen på min stasjon. Jeg kunne ikke se at de sa noe til henne heller, for hun vandret av gårde med vaskelappen “blinkende”…
