Vasket et rom. Vasket litt klær.(på vaskebrettet så klart :-D) Hvem vasker egentlig klær liksom? Ingen! Det er det en maskin som tar seg av. Men høres aktivt ut 😀
Var innom Cultivate , drakk kaffe og så på livet. Utafor vinduet…
Var innom noen av de 20 søndagsåpne butikkene på Løkka. Ulovlig åpne. Ja vel, men ikke jeg som blir arrestert hvis “noen” skulle begynne å bry seg om at de holder åpent… Fant ikke noe jeg ville kjøpe. Men så en rød glitter-kjole jeg sikkert burde ha om jeg skal gå på en rød løper en gang.. Man vet jo aldri.. 😀
Laget middag og vasket opp. i det store og hele ikke store syslene på en søndag. Men ååååå hvor deilig det har vært 🙂
Har du tenkt på at alle de menneskene du møter på en dag har ulike liv? Har du tenkt gjennom at de faktisk strener til og fra, slapper av på en benk, ligger halvfull bak en søppelkasse, sprader jålete nedover gaten…alle med sine ulike tanker, følelser og liv?
I hverdagen har vi lett for å bare fyke forbi disse menneskene. Jeg er intet unntak.
Hverdagen er hektisk, vi er oss selv nærmest som det heter, og fokuserer på familie, venner og de vi er glad i rundt oss. I et kort øyeblikk med litt ekstra god tid, og litt ekstra med energi, så stopper vi kanskje opp for oss selv og tenker en ekstra tanke.
Uansett: Synsinntrykkene vi tar inn hver dag gjør kanskje noe med oss likevel. Hver morgen når jeg stresser av gårde til jobb møter det meg et syn: folk som har portrom og trappeavsatser som soverom. Jeg er ikke ute etter å sette fokus på om hvorvidt dette er GREIT eller ikke. Noen har funnet det nødvendig eller ønskelig å sove ute på en trappeavsats, og av ulike grunner som jeg aldri vil få vite helt sikkert. Noen bor der på samme avsatsen i uke etter uke, og de blir en del av bybildet. De setter i alle fall i gang noen ekstra tanker hos meg, uansett hvor travelt jeg måtte ha det. Og det er det jeg vil sette fokus på. Hvordan det påvirker meg.
Jeg stormer gjennom deres soverom på et vis. Noen sitter der med morgenens første kaffekopp. Noen bare snur ryggen til, og sover videre under en halv-våt dyne. Noen tar seg en røyk. Noen har fått besøk ved nattbordet. Noen ligger to sammen under dynen der, fordi de er gift? Eller for å holde varmen?
Av og til blir han ene jeg ser liggende hele dagen. Med hodet nesten trukket under dynen ligger han der. Rører bare på seg av og til, så man vet han er i live. Er han syk? Er det ikke sånn at når man er syk så vil man bare ligge hele dagen? Også hvis man bor på en trappeavsats?
Av og til blir han borte i lange tider. Flere dager. Uker? Har han flyttet inn et sted? Han har hostet mye den siste tiden. Er han død? Har han reist tilbake fra landet han forlot? Jeg vil ikke akkurat si jeg “savner” han, men jeg lurer og bryr meg. Det er et liv. Det er tanker, følelser og meninger. Akkurat som hos meg. Det er liv, sykdom og død. Akkurat som hos meg.
Vet ikke om denne “grevinne-tittelen” er noe særlig å smykke seg med. I alle fall ikke i den sammenheng den brukes. “Grevinne-heng” liksom. Bare kjente på dette på dette med fine titler, siden jeg skrev om “dronningen av tv-dress-land” også….
Jeg var oppe og ut døra i 9-tida i går. Planen var å prøve å kvitte seg med noe “grevinne-heng”. Vel…jeg er flink til å trimme. I alle fall LITT. “Grevinne-henget” er likevel der det var i fjor. Ikke mye forandring der. “Grevinne-henget” er IKKE blitt bedre.. Men det er ikke blitt VERRE heller… Så denne treningen har kanskje vært godt for NOE… Hm..
Jeg kan se sprek og tøff ut hvis jeg bare vil….
Men i virkeligheten er det SÅNN jeg ser ut underveis… Tunga henger som et slips, og jeg er rød, kløete og svett…
Men i går var jeg flink i det minste. Jeg kjente lite til ryggvondt, og det er jammen bra. For da kan jeg begynne å trene litt oftere igjen. Jeg kjente litt ekstra på hvor flink jeg var i går, siden jeg har hatt to ganske så heavy uker bak meg på jobb. Likevel valgte jeg å trene i går. Og det var en skikkelig god følelse etterpå. Flinkingen!!
En avslutning på en ellers litt lat dag var middag med Hr Frodith på stam-restauranten vår. Der hvor man er nærmest som i sin egen stue. Lite fancy smancy. Bare avslappende, og slippe å lage sin egen mat. En strålende liten date <3
Jepp, det er meg. Det var en tid da ordet “tv-dress” nærmest var et skjellsord. I alle fall i mine ører. Kanskje ikke akkurat skjellsord, men i alle fall var det rimelig latterlig. På linje med grill-dressen omtrent. Jeg var ung og kul, (eller prøvde å være det)… og grill-dressene og tv-dressene var noe foreldregenerasjonen drev med… Håpløse “gæmlis-fakter”..
Nå er jeg blitt min egen mor, sånn omtrent. Og på en dag som ville vært hennes bursdag hyller jeg henne bittelitt. Hun tegnet og sydde klær, var opptatt av mote og å kle seg fint. Holdt stilen til siste dag. Men hun visste også hva som var komfortabelt, og at det ikke alltid var så viktig å imponere omverdenen. Man skulle KOSE SEG.
Jeg har arvet hennes sans for klær. Men også hennes sans for KOS. Jeg er dronningen av “tv-dress-land”! Så fort jeg kommer innafor dørene her hjemme vrenger jeg av meg stramme bukser, stikkete gensere, og bh-er som trykker og klemmer. Jeg smetter inn i de mykeste tv-dresser eller til og med pysj, og koser rumpa av meg.
Først hadde hun vært skikkelig på topp Livets tur hadde bare vært opp Skrittene var lette opp mot målet Litt utfordringer på veien hadde vært lette å tåle
Lettbeint og skyhøy- et hode på vinger Ingen vet hva dagene bringer
Rett bak en topp lå det mørke skyer Hun tenkte: det går over og vinden lyer Men vinden økte og skyene tetnet Ingen varsel om at det snart letnet
Skrittene ned kjentes vonde og tunge På veien hørte hun ordene runge De satte seg som en tagg i brystet Såret, sveket, trist og rystet
Et blikk over skulderen, så det hun forlot En endeløs vei etter kaos og rot
Hjertet tomt men himmelen blå Foran lå et ventende NÅ
Dette lille diktet ble skrevet på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine: Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og det var 9 stykker som sendte meg bilder! Herlig!! Zoeticworld sendte meg dette bildet som på morgenen her ble et lite dikt 🙂
Pøh! Det er bare en tulle-award. Begynte som en blog-award. Jammen bra de endret navnet, for der finnes vel knapt en blogger igjen på den røde løperen hos dem. Bare en haug med “influencere”. Vel, når er du DET da? Må vel influere litt på noen, må man ikke? Veldig få jeg har hørt om som blir nominert hvert år… Eller det dukker vel opp noen reality-stjerner som lever livet av å vise seg i ulike medier, som “seg selv”. Og de influerer vel kanskje på litt ungdommer rundt her og der..
Men når vi skal snakke SKIKKELIG award, da snakker vi Gryxen-award!! Damen som drar fram bloggere sånn rett før jul, for å gi DEM den tiden på den “røde løperen” som de absolutt fortjener!! 😀
Jeg har blitt nominert i noen kategorier, gå inn å se da vel!! Og jeg lover at hvis jeg får noen stemmer etter hvert, (tror det blir avstemning en dag så følg med,) så skal jeg gå på rød løper altså!! Og skinne alt jeg kan. For Gryxen-award er noe av det gjeveste man kan få. Bare det å bli nominert er ganske så stort spør du meg <3 Jeg er skikkelig glad for å ha blitt nominert.
Og hvem er det som sitter i juryen i Gryxen-awards? Jo det er damen på bildet over her, Gryende eller Gry som er hennes helt ekte navn, i tillegg til en blogg-løs blogger ved “navn” Verdande som har trådt inn i juryen i år.
Er man glad i klær, og har en blogg, så havner man liksom litt “i fella” på å ville vise fram hva man har kjøpt. En såkalt “photoshoot” sto i dag på trappene etter et jakkekjøp i går. En nydelig gammelrosa-farget liten “pels-jakke”. Masse fine detaljer, og en farge som sa Frodith med hele seg.
Men med verdens dårligste fotograf for hånden, meg selv, og bare muligheter for selfie-modus og selvutløser var det liksom ikke noe “konge” fotografering akkurat. Ikke har jeg stativ heller, så måtte bare sette fra meg mobilen der det passet seg. Lyset var dårlig og…
Ja da! Skyld på fotografen liksom! Ikke noe galt med modellen!! 😀
Mulig hun ikke ikke kunne gjøre de samme tingene som før. Mulig hun hadde fått litt gråstenk ved tinningen… At ryggen hadde fått en liten knekk. At føttene kjentes litt tyngre enn tidligere der hun sto som plantet ved smijernsrekkverket og speidet utover elven.
“Dette er da noe hun burde klart å gjøre!”
Hun hadde hørt stemmene gjennom den halvåpne døren. De var lave, nærmest hviskende. Men selv om hørselen ikke lenger var det den en gang var så trengte ordene inn, og forsvant ned mot hjerteroten som en ond tagg. Hun hadde stått musestille. Ville ikke bli oppdaget. Ville ikke måtte møte ansiktene som endret farge i det de så henne sto der. Orket ikke de rødmende stemmene som hakket og forklarte, i fort tempo..
Hun hadde, som et gjenferd, trukket seg lydløst tilbake mot rommet der hun kom fra. Forsvunnet på tunge bein ned trappen. Plassert føttene akkurat der hun visste trappen ikke knirket og forsvunnet inn på rommet sitt. Hun hadde tatt av seg den gammelrosa morgenkåpen, og de loslitte, grå tøflene mens tårene rant stille nedover kinnene. Hun hadde tatt på seg den lilla, flagrende kjolen med små, rosa blomster, stukket føttene ned i de slitne sandalene og forsvunnet på gummisåler ut utgangsdøren og nedover bakken mot broen.
Nå sto hun der ved rekkverket. Famlet med de brune lokkene. Famlet med den blomstrete kjolen. Nedslått blikk og smaken av salt i munnviken minnet henne om hennes utilstrekkelighet.
Plutselig var det som om hun våknet. En glatt, liten hånd hadde strukket seg fram og nappet forsiktig i hennes. Hun hadde tittet ned. Åpne, ærlige barneøyne hadde tittet opp på henne, og et smil hadde bredt seg over et ansikt omgitt av gylne krøller:
“Så fin du er!”
Hun lot en litt skrukkete hånd gli gjennom håret der oppe ved tinningen. Fikk brune lokker med gråstenk på plass bak ørene. Hun glattet litt på kjolen, mens hun rette ryggen det hun klarte, dro kjoleermet hurtig over de tårevåte øynene og ga den lille sitt beste smil.
-Ja, det var hun sannelig! Fin!
Denne lille novellen/teksten ble skrevet på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine: Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og det var 9 stykker som sendte meg bilder! Herlig!! Hildegunn, som tidligere blogget her på blogg.no sendte meg bildet som ble dagens lille tekst 🙂
Noen timer med Mammaen til Lille Supermann, eller Kristin som hun også heter er alltid en vitamininnsprøytning for meg. Så noen klarer å få litt fres på meg, selv på en dårlig dag <3
Vi har surret rundt og kjøpt noen julegaver. Eh…. og en veldig fin jakke… Den var det virkelig Kristin som må få “skylda” for!! 😀 Hun overtalte meg…Eh… JEG er helt uskyldig…
Spist på Monsun. (Der jeg var med Kjersti forrige lørdag)
Avsluttet kvelden med en nydelig forestilling på Teater Manu. Brødrene Løvehjerte. Tegnspråkteater. Svenske og norske tegnspråkskuespillere. Anbefales på det varmeste. Alle kan se forestillingen og BØR se den. Du må ikke kunne tegnspråk, det er stemme-skuespillere flettet inn, uten at du merker det nesten, som tolker det DU ikke forstår 🙂
Mye kan sies om dagens “form”. Jeg kan beskrive det i litt pene ordelag, som i dag tidlig. Som et fyrverkeri på sparebluss. Eller jeg kan bruke beskrivelsen “chapagne ute bobler”. Men sannheten er at jeg føler meg rett og slett FYLLESJUK!
Jeg drikker jo overhode ikke alkohol! Men det betyr ikke at jeg ikke har gjort det før. Jeg VET hvordan det er å være fyllesjuk. Og akkurat sånn føler jeg meg nå. Som om jeg har vært på tidenes største fest.
Jeg har jo vært hos “På Håret” for å fiffe meg litt. Og Juliette gjorde en god jobb med håret hun. Men jeg føler likevel at jeg ser rimelig PJUSK ut i dag…
Glans i håret. Men litt TOM i øynene. Slitne øyne.
Uansett: Jeg har kjøpt EN julegave, og en bukse til meg selv. Buksen var nærmest en gave 😀 Jeg trodde den kostet 600, men når jeg kom til kassen viste deg seg at det var over halv pris, så jeg endte med å betale 250 kroner når jeg hadde fått en bonussjekk trukket fra også 🙂 Snakk om røverkjøp!
