Mulig hun ikke ikke kunne gjøre de samme tingene som før.
Mulig hun hadde fått litt gråstenk ved tinningen… At ryggen hadde fått en liten knekk. At føttene kjentes litt tyngre enn tidligere der hun sto som plantet ved smijernsrekkverket og speidet utover elven.
“Dette er da noe hun burde klart å gjøre!”
Hun hadde hørt stemmene gjennom den halvåpne døren. De var lave, nærmest hviskende. Men selv om hørselen ikke lenger var det den en gang var så trengte ordene inn, og forsvant ned mot hjerteroten som en ond tagg. Hun hadde stått musestille. Ville ikke bli oppdaget. Ville ikke måtte møte ansiktene som endret farge i det de så henne sto der. Orket ikke de rødmende stemmene som hakket og forklarte, i fort tempo..
Hun hadde, som et gjenferd, trukket seg lydløst tilbake mot rommet der hun kom fra. Forsvunnet på tunge bein ned trappen. Plassert føttene akkurat der hun visste trappen ikke knirket og forsvunnet inn på rommet sitt. Hun hadde tatt av seg den gammelrosa morgenkåpen, og de loslitte, grå tøflene mens tårene rant stille nedover kinnene. Hun hadde tatt på seg den lilla, flagrende kjolen med små, rosa blomster, stukket føttene ned i de slitne sandalene og forsvunnet på gummisåler ut utgangsdøren og nedover bakken mot broen.
Nå sto hun der ved rekkverket. Famlet med de brune lokkene. Famlet med den blomstrete kjolen. Nedslått blikk og smaken av salt i munnviken minnet henne om hennes utilstrekkelighet.
Plutselig var det som om hun våknet. En glatt, liten hånd hadde strukket seg fram og nappet forsiktig i hennes. Hun hadde tittet ned. Åpne, ærlige barneøyne hadde tittet opp på henne, og et smil hadde bredt seg over et ansikt omgitt av gylne krøller:
“Så fin du er!”
Hun lot en litt skrukkete hånd gli gjennom håret der oppe ved tinningen. Fikk brune lokker med gråstenk på plass bak ørene. Hun glattet litt på kjolen, mens hun rette ryggen det hun klarte, dro kjoleermet hurtig over de tårevåte øynene og ga den lille sitt beste smil.
-Ja, det var hun sannelig! Fin!
Denne lille novellen/teksten ble skrevet på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine:
Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og det var 9 stykker som sendte meg bilder! Herlig!! Hildegunn, som tidligere blogget her på blogg.no sendte meg bildet som ble dagens lille tekst 🙂
Så nydelig, – godt å få noen gode ord og ikke minst fra fremmede! ❤️ Du burde begynne å skrive bok, Frodith! 😀 Flott bilde fra Amsterdam også, – var der en gang i barndommen, men far tok mange lysbilder og husker så godt hvordan det så ut, med kanaler og sykler. 🥰
Jeg fikk klump i halsen jeg, for denne lille novellen traff hjertet ❤️ Ha en fin søndag, klem 🤗
Kjempeherlig å skrive inspirert på denne måten 🙂
Ja, det er det 🙂
Så koselig og fargerik tekst 🫶🏻
Takk 🙂
Så fin novelle 🙏
Tusen takk 🙂
En nydelig liten sårbar og varm tekst. Og bildet må definitivt være fra en Amsterdam tur Hildegunn? Uansett. Fint samarbeid❤️
Veldig gøy å skrive sånne tekster. Jeg kommer i boblen min, og så kommer teksten av seg selv 🙂
Ja blidet ble tatt i Amsterdam i sommer 🙂
Fint å lese novellen du skrev til bildet jeg sendte deg 🙂
Veldig rart med å skrive til sånne bilder. Jeg satte meg ned, og ante lite om hva jeg skulle skrive. Hadde en liten ide. Men så så jeg at den sykkelen ikke hadde dekk (så vidt jeg kunne se). Altså ikke i “bruk”. Da spant det seg fram en annen historie. Og den bare “kommer av seg selv” når jeg begynner 🙂 Det er som en slags liten boble, “transe”, hvor ting bare popper opp av seg selv. Jeg er SÅ glad i å skrive sånne historier 🙂 Takk for lånet av bildet og for inspirasjon 🙂
Så fint å høre, og bare hyggelig!
Har 8 bilder igjen 🙂 Gleder meg 🙂
det vare en koslig liten tekst,en ble litt rørt av det
Tusen takk 🙂 Så koselig at det rører 🙂