Filosofen i meg dukker av og til opp. Tanker om livet vil luftes:
LIVET
Året har mange dager.
Livet har mange sider..
Noen ganger får man verden litt i hodet..
Noen ganger blir man filleristet og grisebanket…
Men der verden og livet noen ganger fillerister deg med ene “hånda”,
så gir den deg blomster og sommerfugler med den “andre”..
Sånn er hvert enkelt år.
Sånn er livet…
(en liten reprise fra en annen tankefull dag)
Siste dag! Mye mas om SISTE DAG.. Nå nærmer det seg!
En voldsom trang til å se tilbake, oppsummere, før vi “bikker over” kanten til et nytt år.. Høres nesten ut som det er siste dag EVER liksom!! På kanten av stupet nesten… Vi må skynde oss å få gjort opp status, før vi våkner opp i mårra… som AKKURAT den samme… Nemlig!
Ja, for det er ikke siste dagen.. Sånn generelt sett. Når vi våkner i morgen, så skal vi være rimelig glad for at vi våkner. For det gjør vi, de fleste av oss. Og vi våkner opp rimelig like som da vi la oss. Noen med litt konfetti i håret, og stålånde fra h…ete…Andre er bare litt småbustete, og ellers helt like..
Dagen vil hete søndag, som for en uke siden… selv om året har fått nytt navn. Altså: hvorfor kan vi ikke ta denne oppsummeringen av alt vi har gjort og ikke gjort i juni for eksempel? Eller mars for den saks skyld?
Nå hadde jeg egentlig tenkt å vrenge innpå og levere fra meg en liten oppsummering her jeg også, i god influencer-ånd. Og med en liten forsvarstale på hvorfor akkurat JEG gjør det. Men jeg dropper det. Gjort er gjort! Jeg vil ut i verden å leve litt i stedet for. På denne SISTE dagen 😀
Av med nattkjolen og ut i verden! (jada…skal kle på meg først)
(arkivbilde/illustrasjonsbilde)
Jeg tittet ut av vinduet nå i kveld.
Og jammen så jeg “julenissen” på besøk hos en av byens “løse fugler”. Det er en del portrom og inngangspartier i byen som innbyr til litt soving for noen. Hvis man bor ute kan man vel også sikkert av og til bli syk, som andre folk, og få lyst til å legge seg tidlig.
Jeg så det lille opptrinnet fra vinduet mitt, flere etasjer opp. Umulig å høre noe som helst så klart, men det var jammen ikke vanskelig å se at han som bodde der i inngangspartiet var utrolig glad. Han må jo tro han har møtt julenissen himself, eller kanskje til og med en eller annen engel av noe slag?
For han som kom så nesten ut som han hadde planlagt dette. Han tok kontakt med han som lå der, og begynte å overøse han med ulike klær. Varme hansker, sokker, lue… Det dukket opp sko. Der kunne han faktisk VELGE forsto jeg, sikkert greit for å få riktig størrelse. Og til slutt dukket det opp en jeans-bukse. Mye av det så ut til å ha lapper på seg, så var antagelig nytt også.
Ikke vet jeg om gutten med eskene fulle av klær kom fra frelsesarmeen eller en annen organisasjon, men han krysset gaten etter han var ferdig og forsvant inn i en av nabogårdene her. Så godt mulig han var en helt alminnelig hverdagsengel, med litt for mye utbrukte klær?
Et rørende syn var det i alle fall.
Han i soveposen som takket og takket, pekte på hjertet sitt, smilte og veivet med armene, high-five med knyttede hender mellom to som ikke snakket samme språk.
Vakkert!
Av og til bør man ha tid til å surre litt. Jeg mener ikke som i å “rote”…men rett og slett bare ha tid til å surre litt rundt å gjøre ingenting. Hvor ofte har jeg tid til det liksom? Hver dag i hverdagen er fylt med jobb. Ettermiddagene er jeg som oftest så gåen at hvis jeg skal gjøre noe så er det ting som MÅ gjøres. Surring har jeg ikke verken tid eller ork til. Ikke en gang i helgene!!
Men jeg merker at NÅ har jeg hatt akkurat nok tid. Jeg har fått truffet de jeg vil i jula. Gjort det jeg har prioritert. Og i dag var det rett og slett mulig å bare SURRE litt. Til og med vaske et rom. Gå på uplanlagt kafebesøk med Anna-Lena. Ha så god tid at jeg faktisk har begynt å tenke på at jeg har tid til å strikke litt igjen.
Surring er viktige saker. En livsnødvendighet egentlig. Og burde vært på blå resept. Altså surre-tiden mener jeg.
Alle burde få utdelt litt tid til å være et “surrehue” innimellom 😉
For noen dager siden la jeg ut noen ordtak jeg har laget selv.
Det er små rare setninger om livet, som dukker opp litt plutselig når jeg går for meg selv og filosoferer.
Mange ganger har det vært sitater av andres tanker som har fått meg til å tenke, og som har gjort at jeg har laget mine egne.
Som f eks dette:
“Den enkleste måten å bli oppmuntret på, er å oppmuntre noen andre.”
(Sitat: Mark Twain)
Da jeg leste denne setningen gjorde det at jeg var gjennom en lang tankerekke og endte opp med mitt eget ordtak som i overskriften.
Noen ganger legger jeg ut hele tankeprosessen.
Noen ganger trenger rare setninger litt mer forklaring. Altså:
“Den enkleste måten å bli oppmuntret på, er å oppmuntre noen andre.” (Sitat: Mark Twain)
Jeg kunne ikke være mer enig.
Det funker i alle fall for meg. De gangene jeg føler livet har bitt meg i rumpa…De gangene jeg står med hodet i sanden nærmest og lurer på hvorfor det er mørkt..De gangene jeg har gått i “sutrefella” og bare går i ring rundt mine egne tanker, og lurer på hvorfor ting er så vanskelig..
Da tar jeg et hardt tak i mine egne skuldre og rister litt. Så vender jeg blikket UTOVER i stedet for innover (der det grumses fælt akkurat da), og tenker ut noe hyggelig å gjøre… For noen… For hvem som helst egentlig…. Alle trenger en oppmuntring innimellom. Tankene får et nytt fokus. Glemmer grumset på innsida. Får meg til å trekke hodet opp av sanden, og beina ut av “sutrefella”.. Plutselig smiler jeg, mens jeg legger planer…Plutselig får jeg morsomme ideer, som skal gjennomføres…
Jepp…Det er ikke tull eller en klisjè noen skinnhellige folk har kommet på. Det er nemlig en sannhet:
“Den enkleste måten å bli oppmuntret på, er å oppmuntre noen andre.”
OG:
“Med hodet i sanden og beinet i “sutrefella” kan det lett bli mørkt!” (sitat: Frodith)
Så:
Få hodet opp av sanden, og beinet ut av “sutrefella” og lag deg en god dag 🙂
I dag har jeg truffet Mammaen til Lille Supermann.
Det er så utrolig hyggelig å være sammen med henne!
Vi kan gjøre masse hyggelig sammen, og det gjør vi ofte: stolpejakt, kunst og kultur, trener, turer, teater, ja absolutt alt man skulle ønske seg. Det kan vi gjøre sammen.
Men hun er også en av de det er aller enklest å bare VÆRE sammen med. Trenger ikke gjøre noe som helst. Jo skravle litt så klart. Men MÅ ikke det alltid heller.
Mammaen til Lille Supermann gir meg energi! En glad energi! Hun er som en liten menneskelig ladestasjon for meg <3
I dag har vi vært på Cafe Delicia og på Nasjonalmuseet:
Oppdatering på siste nytt over en kaffe latte…
Jobber oss gjennom 1. etasje på Nasjonalmuseet. Har kommet til rom 28. Lurer på om vi skal oppeover en etasjen neste gang 😀
Mye kjoler å se så langt. Eller det er vel de jeg legger mest merke til …
En liten pause underveis i et tegnerom.
Og da tegnet jeg kjole selvfølgelig 😀
Før vi fortsatte..
Jeg er glad jeg ikke levde når man måtte ha SÅ smal midje!! Det hadde ikke gått…
I inngangen til butikken på Nasjonalmuseet står en sjiraff og lyser opp veien 😉
Blir sulten av så mye kunst og kultur, så da var det en liten kakebit også 🙂 Min lunsj i dag faktisk.
Har du vært på Nasjonalmuseet? 🙂
Jeg mener ikke sånn generelt sett!
Jeg er jo som du vet veldig kjekk og grei 😀 Så VERST kan jeg i alle fall ikke være.
Nei…her snakker vi trening.
Det å starte å gå på treningssenter er en liten bøyg for mange. Også for meg.
Du gruer deg for å stå der med de pinglete armene og beina dine å grine fordi hvert forsøk på å få noe muskler medfører utrolig mye smerte.
Du gruer deg for å se 6-packer vandre forbi med nesa i sky, mens du har ikke håp om en 2- pack en gang…ikke om det så går et år!!
Du gruer deg for å svette både loddrett og vannrett fordi du prøver å presse 22 kg på beinpressmaskinen, men må gi opp, mens de rundt deg stønner, hyler og promper fordi de prøver å løfte 122 kg og faktisk får det til.
Men etter hvert har jeg vent meg til å være der. Tusle rundt. Bry meg om det jeg selv driver meg, og ikke sammenlikne. Fordi det er IKKE noe poeng.
Og muskelknuttene med 6-packer både i mage, armer og bein er faktisk ikke så verst de. Noen er hjelpsomme. Og de bryr seg stort sett om sitt de også.
Men det er NOEN som er verst! Og det er sånne som meg! I manne-versjonen.
Menn som IKKE har fått alle de 6-packene ennå.
Menn som mangler den lille selvtilliten som kanskje sånne 6-packer gir i deres verden…
Menn som egentlig har vært litt halvslappe hele livet, sånn som meg, men som nå skal begynne å trene. Og fordi de mangler det der som alle muskelknuttene allerede har fått, så overkompenserer de med å være tøffe i trynet i stedet for.
Det er DE som står og holder på noen av apparatene i timevis, så Frodithen ikke får tilgang. De driver på med den ene øvelsen for å få arm-musklene i orden, mens magen strutter og rumpa henger. Men mest av alt står de og henger ved SIDEN AV apparatet, sjekker mobiler og gjør ingenting. Med en litt hoven mine som sier: “Dette er MITT apparat!”
Og når Frodithen våger seg frampå for å høre om de snart er ferdig, siden de har stått og okkupert dette apparatet i 30 minutter, så er svaret: “I´m busy!!”
Busy my ass!! Ser overhode ikke busy ut spør du meg der de står og glaner inn i mobilen.
Og da dette slaget omsider er ferdig med det apparatet alle vil ha, etter 1 times tid, og jeg nesten er på vei hjem, så kommer en av disse vraltende. Som om han skulle være guds gave til kvinnen legger han turen forbi der jeg står og peser, med nesa i været, armmusklene i helspenn og magen trukket inn. SAAAAKTE drar han seg forbi meg der apparatene står som trangest, liksom for at han skal være SIKKER på at jeg ser han. Han sier ingenting. Men jeg tror det er et forsøk på å si fra at: “NÅ er jeg ferdig!”
Det er sånne som meg som er verst! Meg i manneversjon…Så om jeg ikke skifter kjønn over natten så skal du ikke bekymre deg for at jeg går og “breier meg” der borte med nesa i sky.. 😀
“Samvittigheten er den høyeste domstol” (Sitat: Victor Hugo)
For meg er ikke samvittighet den lille gresshoppa i Disneys verden. Den som satt på Pinnochios skuldre og fortalte han hva som var rett og galt.
For meg er samvittighet en svart sak i magen, som risper og krafser og lager små sår på innsida. Det er ikke en “ting” som forteller meg hva som er rett og galt, for det har “gresshoppa” gjort for lenge siden. Og jeg VET det. Jeg har full kontroll på hva som er rett og galt.
Så for meg er samvittigheten eller den ekle “greia” i magen mest en “masekopp” som presser på for liksom å gjøre det så HIMLA rett også.. Det er ofte ikke nok å bare gjøre ting RETT, men det skal liksom ALLTID være det, og på en skala fra 1-10 alltid helst ligge på 10.
For meg er samvittigheten den plagsomme “drittstøvelen” som maser på deg om å alltid være “flink pike” og “snill pike”.
Er det mulig å ha FOR mye samvittighet og moral?
Som du skjønner, jeg er ikke “skinnhellig”. Jeg er for å si det rett ut jævla snill og grei, ikke noe “SKINN” her… altså ikke noe bedrag.
Saken er kanskje at så mye samvittighet og moral ikke er så bra..
Saken er mer å lære seg å sette ned foten når den “greia i magen” starter.
Saken er mer å sette på plass den “dritt-støvelen” som ber deg være så himla flink og snill hele tida.
(En liten reprise på et tema jeg synes er viktig.)
Det var det jeg tenkte da jeg føyk ut døra her i dag.
Ja, med vekt på UNGDOM da selvfølgelig…. Selv om norsk heller ikke er til å komme bort i fra: Noe norskere enn en Marius-genser finnes vel knapt?
Min ble strikket til meg da jeg var 14. Stor jente allerede da… Ung jente fremdeles nå.. He-he
Var på Sognsvann og svinset en tur på 3,3 km med Karidansen. Fint fotolys var det også, så jeg måtte ta meg av “modell-jobbingen”…. Skjønner godt at hun overlot det til forresten for det var en snabla kald jobb i dag. MEN…NOEN må jo gjøre den jobben også 😉
Karidansen tok seg av andre ting, som du får lese hos henne etter hvert tenker jeg. Ja nå er det jaggu ute gitt…Bæssmor på blankholka
En veldig koselig tur ble det i dag i kulda: -4 føltes som -30.
Selv om YR prøver seg med noe annet!! (Trykk på linken.)
Jeg kjenner jeg blir litt irritert på værmelderne. Kanskje mest YR. Det er der jeg sjekker været som regel.
Neida…jeg blir ikke irritert fordi de melder “feil” vær. At jeg synes de skulle meldt finvær til meg eller noe sånt… Ikke en gang værmelderne kan endre været. Vi må alle sammen bare ta det som kommer liksom. Eneste “ansvaret” vi kan legge på YR eller de som leser været, er at de leser mest mulig riktig. Men…jeg har full forståelse for at det er rimelig vanskelig.
Men det som ER irriterende er dette fjaset YR har begynt med når det gjelder “følinga”! Hvordan i huleste kan de melde en følelse liksom?!! Når begynte de psykologtjeneste??!
Temperaturen i dag: Oslo: – 4 Føles som -9
Er DET målbart?? Følelsen? Er det en gjengs oppfattelse denne følelsen. Når det er som det er i Oslo i dag, så er -4 noe ALLE føler som -9??
Beklager, den går jeg ikke på!! Følelser kan ikke værmelderne ta seg av…. De sitter hos hver og en. Ikke PRØV DERE!!
For meg i dag: Oslo: – 4 Føles som – 30
Så heldig for dere som melder været -9 liksom!! Hrmf!.. For noen av oss andre – 30
Blir så irritert at jeg kan kvæle en snømann!!
