Når jeg blir fin, gammel dame… Jeg mener…litt finere og litt eldre enn jeg er nå…så skal jeg ha vaskehjelp.  Jeg skal spare noen år, sånn at jeg kan blir en rik, fornem og bortskjemt dame som får huset vasket hver fredag.

Hvorfor?

At du kan spørre!

Når kroppen skriker og knirker, som om jeg skulle ha gjennomført en treningsøkt, bare jeg har vasket noen gulv… ja da er det jammen så tankene går til vaskehjelp…I alle fall når jeg blir bittelitt eldre og finere… For dette her går ikke når jeg er 70 tror jeg.. 😀 Eller det GÅR kanskje…. men jeg VIL ikke!!

Jeg vil bruke tiden min til å sitte på kafe. Spise en kanelsnurr iført en gammelrosa cardigan og hatt mens jeg blogger om det å bli gammel. Jeg vil titte på livet, og skrive mine små betraktninger, som jeg alltid har gjort. Og ikke stå med hodet nedi en bøtte, bli krokrygget og få vondt… Nei… det vil jeg ikke 🙁

 

 

Jeg vil som fornem eldre frue trippe små turer, som ikke tar livet av meg, med en bitteliten “gå-sakte-hund”, som en hver blogger med respekt for seg selv (på over 70) har. Så kan den spretne vaskehjelpen gjøre de oppgavene i huset mitt som absolutt er mye mer egnet for spretne vaskehjelper enn for fine fornemme, eldre fruer.

Ja, sånn skal det bli når jeg blir fin, gammel frue…

 

 

 

Jeg sa jo det! På mårran i dag… Når jeg klagde over at “Livet er for kjipt…eller noe sånn”. For har man ikke mer å klage over enn regn, mørke og litt husvask, så har man jammen ikke noe å klage over… Og det har jeg ikke. Så da såh! Det var altså bare tull.

Joda…jeg har ligget og gnukket på gulvene i noen timer, og det er ikke det festligste i verden. Men jeg gjør det jo ikke SÅ ofte, så det er HELT greit. Innimellom har jeg chattet med Kjersti på Messenger, og klarte til og med å smitte henne med litt vaske- “glede”, så det hele har vært på grensen til hyggelig nesten 😀

Og alle vet jo at når man har vært flink, uansett hvordan flink, så bør man få belønning. Og det fikk jeg.. som du ser… En tur på kafe, med cookie, kaffe latte og cola zero.

 

 

Jeg har det ganske så bra egentlig jeg 🙂 Fri i morgen har jeg også. 

 

Har du en bra påskedag?

 

 

 

 

Noen ganger er livet for kjipt. Regnværet er på innsiden av hodet, så ikke rart det treffer meg i pannebrasken med et smell og gjør at dråpene siler i mengder nedover kinnene.. Noen ganger er det også på utsiden av hodet…regnværet altså, og siden jeg er den mest uheldige i hele verden så regner det selvfølgelig helt fysisk AKKURAT der jeg beveger meg Som om jeg “fortjente” å bli våt liksom…

Noen ganger har verden bestemt seg for å ødelegge for meg. Helt garantert. Og det regner “all over the place”, både inni skallen og utafor vinduet, og det hjelper verken med paraplyer, regntøy eller en diger sjokolade.

 

 

I natt har klokken blitt stilt…JIPPIE liksom….My ass!
Det er mørkt som i en sekk ute. Og det hadde det vært selv om det ikke regnet. Men regne gjør det så klart. For å ødelegge for meg. 

Og siden livet er for kjipt, og NOEN har bestemt seg for å ødelegge dagen min, så kan jeg like godt ødelegge den litt selv. Med ondt skal ondt fordrives…eller noe sånt..  Og våt blir jeg jo uansett på et vis… SÅ nå har jeg bestemt meg for å ta et lite dykk i vaskebøtta også. 

 

 

Gnure og gni…både her og der. Og riktig velte meg i all elendigheten…

 

 

For livet er for kjipt eller noe sånt… Er det ikke?
Siden det både regner, er mørkt og huset er skittent. Jeg har det fælt!? Eller? Har forresten litt vondt i en lillefinger også… Sukk!…
Spørs om jeg kan vaske egentlig. Stakkars meg! 

 

 

(Hvis du skulle være i tvil: Jeg har ingenting å klage over, selv om det er mørkt, det regner og jeg SKAL vaske 😀 )

 

Skal love deg at denne smakte alt annet enn kylling. 
Men fantastisk god var den.

Siden helgeutfordringen hos Utifriluft sa: Påskekylling, så flakset jeg ut for å finne en morsom en. Og det fant jeg. Selv om det var kun for en liten stund. På noen minutter var den “flydd sin vei”, nei i magen min…Men jeg rakk å knipse den før den stakk, bare en flik av hodet på den som forsvant litt tidlig 😀

 

 

I dag har jeg vært på Nasjonalmuseet igjen.

 

Med denne damen: Karidansen. 
VI koste oss veldig. Og dagens utstilling, som var ny i februar, var “Sylkvasse sting”. Kunstneren er Britta Marakatt-Labba. Litt ukjent for meg, men har visst holdt på i massevis av år. Samisk kunstner og aktivist. Hennes kvasse sting er handler om samisk identitet, men også kampen mot et majoritetssamfunn som ikke alltid har forstått den lille minoriteten.  

 

 

Og alt dette har hun i hovedsak BRODERT!! Tenk det da. Små små sting, som har blitt store verker! Utrolig. 

 

 

 

 

 

 

 

Tror dette kalt “Kråkene” er min favoritt. Kråkene som man sakte men sikkert ser transformasjonen på, og de er egentlig politiet. Som har vært de som har “stått i veien” og håndhevet det “overmakten” har bestemt. De som de har møtt i demonstrasjonene.

 

 

Etterpå gikk vi på Halvorsens Konditori. Et ærverdig og voksent sted, en kafe som har holdt hus her siden 1881. Stengt, Åpnet igjen. Stengt. Pusset opp igjen osv. Jeg har vært her en gang før. I dag var det Karis første tur dit. Og det var en del av julegaven min til henne 🙂

 

 

Masse godt å kose seg med der 🙂 Blant vakre lysekroner og koselig interiør. 

 

 

 

 

 

Ha en fin-fin påskeaften! 🙂

 

 

 

“Pip-Pip”, pep pipipen. Pustet prøvende.
“Årstiden åpner åndelig!”
Spirrevippen smilte selvsikkert
Knakket, klorte, krabbet, kvekket
“Eggmangel? Er´ke eggmangel!” Ellevill entret eggets “etterslep” eiendommen
Anmasende, allvitende, absolutt arrogant:
“Finnes for faen fugle-forekomster i forretningene… Fjærkre? Fleiper?” Fuglen flakset forskremt…
“Tareisammen!!” tvitret tuppen
“Er´ke et-bar!”
“Neida…” Nådige nikk. Nattmat neste…

 

PÅSKE I SIKTE!

 

 

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: “Ingenting er bedre enn Oslo i påsken!”.

Som du vet er jeg jo veldig glad i byen min hele året jeg. Men ingenting slår påsken. Når snøen har smeltet, og sola titter innom. Byen er NESTEN tom for folk. De eneste som er her av folk er de som skal på “Infernofestivalen”. Årlige metall-festivalen, som alltid er i påskeferien. Masse morsomme folk som traver rundt i gatene. Og ellers er det INGEN. Og jeg juger ikke en gang.. Ikke noe særlig i alle fall.. 😀 

 

 

I dag har jeg vært på tur til Ekeberg, med Anna-Lena. 

 

Vi tok en liten tur innom kafeen der oppe. Jeg fikk kommentarer fra de som jobbet der, om at jeg matchet interiøret 😀 

Etter kafe-turen der, gikk vi videre til Kampen, hvor vi tok “lunsj”. Vi måtte prøve ut nytt sted som finnes i boken min: Lysløypa Oslo. I dag var vi på Farine. Spiste en aldeles deilig banankake. Og igjen: Billig!! Det er så moro å følge denne boken. Snart skal jeg benytte meg av rabatter på kino og danseforestillinger også 🙂

 

På veggen på Farine hang en veldig skamfull hund… Eller i det minste så han litt skamfull ut. Eller muligens bare litt “full”?

 

Kanskje han hadde fått litt for mye å drikke der inne….? 😀

 

 

Etter noen koselige timer med Anna-Lena trasket jeg hjem igjen. 

 

 

Det ble 8-9 km i dag også. Så trimme gjør jeg også i påsken, selv om det er meste utendørs 😉

 

 

Hva har du gjort i dag?

 

 

 

 

Livet er ikke en dans på roser. 
Det er kanskje ikke en dans på løvetann en gang..

Man går kanskje der og surrer i gresset… som muligens har blitt alt for høyt
Så høyt at man innimellom ikke finner veien
Så høyt at man setter fast de føttene man skulle danse med
og blir sveipet over ende så hår, hender og føtter fyker til værs

 

Det handler ikke om ha få trampet i hjel flest mulig blomster vel?
Det handler om danse
Med eller uten føtter

Det handler om å reise seg om man faller
Legge håret på plass
Lytte til musikken inni deg
Og ta fatt på en nye svingom

 

 

Livet er kanskje ikke en dans på roser – men like fullt en dans. Spør du meg 🙂

 

 

 

Dette har vært en fantastisk dag! Har ikke andre ord. Bare rett og slett fantastisk. Stolpejakten er startet, med Mammaen til Lille Supermann. Vi startet i 9-tida!

 

Det var meldt litt regn utpå. Men vi så ikke stort til det. Derimot så vi en del sol. Såååå deilig 🙂

 

Og jeg har ledd SÅ mye 😀

 

Jeg synes sånne selfie-bilder gjør at jeg ofte får veldig stort hode.. Jeg har jo en grei størrelse på hode i utgangspunktet, ikke særlig lite akkurat.  Men det ser liksom så DIGERT ut på sånne bilder.

 

Så jeg fikk lov å stå bak og det hjalp jo ganske mye 😀 

 

Sånt blir det jo latter av 😀

 

 

Første stopp på Espresso House, etter en del stolper. Vi sjekket gjennom Lysløypa Oslo-boken, for å finne hvor vi kunne ta neste stopp etter noen flere stolper. Sjekk her for å lese om det veldig lure konseptet med rabatter i Lysløypa-boken. 

 

 

Det smarte med Stolpejakten er at man får se så mange steder som man ellers aldri hadde fått se. Plutselig dukker det opp nye plasser, i jakten på disse stolpene. 

 

Vi tok 30 stolper minst, og gikk en 10-12 km til sammen. Hit og dit rundt i byen. Beina fikk kjørt seg…

 

 

Andre tok det mer med ro i solen… Det var ikke knall sol hele tida, men sånn innimellom. Akkurat nok til at man kjenner det er vår 🙂 

 

 

 

Når det begynte å skye til igjen stakk vi på La Belle Flør, som likner en blomsterbutikk, men er BÅDE det og en Cafe. Og der har jeg rabatt fra boken Lysløypa Oslo. 

 

 

Dette fikk vi til 138 kr. Ikke verst synes jeg. Disse rabattene kan jeg like 🙂

 

 

 

 

 

 

 

Medbrakt kylling skapte litt moro også 😀

 

 

Og innimellom alt fjaset har vi de gode samtalene. Og hele pakken gjør det bare SÅ deilig å tilbringe noen timer med Mammaen til Lille Supermann <3

 

 

 

Det er nå en gang sånn at tyngdekraften virker. Heldigvis får man vel si, hvis ikke ville vi flakset fritt omkring “oppi der”, uten mål og mening. Men det er jo også sånn at tyngdekraften har sitt og si på det vi ser i speilet hver dag. Neida, kanskje ikke for deg ennå…men bare vent. En dag står du der du også, og ser at det er NOE som har endret seg…eller “forflyttet seg”, for å si det på en annen måte.

Der du før forbannet dine runde eplekinn, er det nå null og niks epler å spore. Eplene har “falt”, og det som stirrer tilbake på deg i speilet nå er en litt tung-øyd hamster. Ja for eplekinnene er ikke det eneste som har “falt”. Øyenlokkene har også seget aldri så lite, og er i ferd med å innskrenke synsfeltet noe… Som man ikke ser dårlig nok fra før liksom…

 

 

Da jeg var liten hadde jeg to gamle tanter. De ble kalt “småjentene”. De var langt fra SMÅ. Over 175 cm begge to, og det var mye på den tiden de vokste opp. De var født på begynnelsen av 1900-tallet.

Når jeg ble kjent med dem, var de så klart “eldgamle”. De var ikke mine tanter en gang, men pappa sine. De var i tillegg til den store, skumle høyden også mørke i stemmen, krokete i ryggen og gråhårete. De innhule øynene og nedsunkne “hamsterkinnene” var ikke akkurat formildende. MEN…det som virkelig fikk dem til å se skikkelig skumle ut var det digre “nesegrevet”, som også hadde fått kjenne på tyngdekraften. De store nesene hadde også “falt” litt, og fikk en brekk på seg sånn omtrent midt på. Likheten med to store skumle rovfugler var ikke til å komme fra. Disse tantene var snille som dagen var lang. Men når de kom med de bøyde ryggene, de store nesene, de innsunkne øynene og de raspende stemmene for å ta deg i hånden eller gi deg en klem, så ble man så klart LIVREDD!

 

 

Da jeg sto i speilet her om dagen begynte tankene å vandre. Jeg er tante. Jeg er til og med “gammeltante” til flere barn. Jeg så på eplekinnene som var absolutt ikke eplekinn mer. Jeg så på øyenlokkene som absolutt kunne fått seg en strekk. Og jeg la merke til nesen som faktisk OGSÅ har fått kjenne litt på tyngdekraften, selv om den ikke er så diger at det gjør noe. 

“Er jeg i ferd med å bli en av disse skumle “fugle-tantene”? En av disse som skremmer livet av småbarna?”

 

 

(Fikk lyst til å reposte dette innlegget etter å ha mimret litt om livet i Vestby i går. Og siden jeg har følt litt på disse tingene de siste ukene… 😀 )