Det er nå en gang sånn at tyngdekraften virker. Heldigvis får man vel si, hvis ikke ville vi flakset fritt omkring “oppi der”, uten mål og mening. Men det er jo også sånn at tyngdekraften har sitt og si på det vi ser i speilet hver dag. Neida, kanskje ikke for deg ennå…men bare vent. En dag står du der du også, og ser at det er NOE som har endret seg…eller “forflyttet seg”, for å si det på en annen måte.
Der du før forbannet dine runde eplekinn, er det nå null og niks epler å spore. Eplene har “falt”, og det som stirrer tilbake på deg i speilet nå er en litt tung-øyd hamster. Ja for eplekinnene er ikke det eneste som har “falt”. Øyenlokkene har også seget aldri så lite, og er i ferd med å innskrenke synsfeltet noe… Som man ikke ser dårlig nok fra før liksom…
Da jeg var liten hadde jeg to gamle tanter. De ble kalt “småjentene”. De var langt fra SMÅ. Over 175 cm begge to, og det var mye på den tiden de vokste opp. De var født på begynnelsen av 1900-tallet.
Når jeg ble kjent med dem, var de så klart “eldgamle”. De var ikke mine tanter en gang, men pappa sine. De var i tillegg til den store, skumle høyden også mørke i stemmen, krokete i ryggen og gråhårete. De innhule øynene og nedsunkne “hamsterkinnene” var ikke akkurat formildende. MEN…det som virkelig fikk dem til å se skikkelig skumle ut var det digre “nesegrevet”, som også hadde fått kjenne på tyngdekraften. De store nesene hadde også “falt” litt, og fikk en brekk på seg sånn omtrent midt på. Likheten med to store skumle rovfugler var ikke til å komme fra. Disse tantene var snille som dagen var lang. Men når de kom med de bøyde ryggene, de store nesene, de innsunkne øynene og de raspende stemmene for å ta deg i hånden eller gi deg en klem, så ble man så klart LIVREDD!
Da jeg sto i speilet her om dagen begynte tankene å vandre. Jeg er tante. Jeg er til og med “gammeltante” til flere barn. Jeg så på eplekinnene som var absolutt ikke eplekinn mer. Jeg så på øyenlokkene som absolutt kunne fått seg en strekk. Og jeg la merke til nesen som faktisk OGSÅ har fått kjenne litt på tyngdekraften, selv om den ikke er så diger at det gjør noe.
“Er jeg i ferd med å bli en av disse skumle “fugle-tantene”? En av disse som skremmer livet av småbarna?”
(Fikk lyst til å reposte dette innlegget etter å ha mimret litt om livet i Vestby i går. Og siden jeg har følt litt på disse tingene de siste ukene… 😀 )
Hihihi, herlig innlegg! Jeg tror mange av oss hadde noen sånne gamletanter altså….! Jeg hadde fire sånne iallfall – de bodde sammen i et stort gammelt hus…! Ei var skummel og mandig og tøff, ei var et rivjern som klarte alt, ei var fiiiiin dame, og ei var skjør som porselen….! Mamma var overnervøs for hva vi kunne finne på når vi var der, hihi… 🙂
Dine hørtes enda skumlere ut 😀 Ha-ha
Jeg husker en onkel av mor som hadde veldig mørk stemme og så litt sånn ut, og han var skummel altså! 😅 Men heldigvis var gammeltantene med kamfer- og bringebærdrops i flertall! 😀
Tror ganske sikker disse gammeltantene mine også hadde kamferdrops…men det hjalp ikke 😀
Kjenner igjen dette her ja 😊
Ønsker deg en kjempefin skjærtorsdag, og ei kjempefin og god påske 🐣🐥🥰
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
En god påske til deg også 🙂
Kjenner meg litt igjen i de tankene dine.. for det er jo ikke tvil om at tyngdekrafta har gjort sitt inntok her også. Og jeg er også både tante og gammeltante. Nå er tanteungene for lengst godt voksne så de er vel forhåpentligvis ikke så lettskremte – men gammeltanteungene, det er en helt anna sak, hehe.
Ikke sant…det er DE jeg er bekymret for 😀
Jeg ser meg slik på speilet også:) Gammel, men ser jo fortsatt bra ut som deg:)
Jeg føler meg SKIKKELIG ung enkelte dager, og synes jeg ser ut som en ungfole… Andre dager er jeg skikkelig gammel… Sånn er det bare 😀
hehehe ja dette husker jeg! HERLIG!
God påske til deg! klems
He-he, takk 🙂