Telting 40+ – idyllisk?

 

Telting er ikke helt det samme når man er 20 + som når man er 40+. Eller for å være helt ærlig 50+….

Før holdt det med et liggeunderlag, en sovepose og fravær av regn. Så var det bare å legge seg ned og sove til mårran.

Nå hadde vi vårt svare strev med å få luft i en madrass som absolutt ikke ville.. Teltet manglet litt plugger, og laget veldig mye blafrelyd når vi endelig fikk det opp. Så da soving skulle prøves så var det Ikke så lett som “før i tida”. Madrassen lakk luft, så rumpa lå nedi hele natta..noe isjasen merket 😉 Tisse må vi jo hele tida, men jeg synes det er alt for slitsomt med den krabbinga i teltet, så jeg knep sammen og ventet på morgenen.

Joda, jeg har sovet.. til og med kanskje noen timer. Men like idyllisk med telttur er det ikke som da man var 20+ 😂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ja, forresten, vi er i Moss! Jeløya 😊

 

 

#telttur

Blogging – “harry” eller utviklende?

 

 

Mye sies om blogg og bloggere. “Alle” har hørt om rosabloggere… Og de fleste har massevis av høylytte meninger om DEN gruppen.. Så har man motsatsen til rosabloggerne, som kanskje ikke ALLE har hørt om: De som ABSLOLUTT ikke er det, rosa altså.. De tar som regel veldig avstand fra alt som er “rosa” og kjører på med sitt konsept.

Mennesker er nå en gang sånn at vi mener i øst og vest, selv om saker vi egentlig vet lite om. Blogg er jo en del av de sosiale mediene, og på SOME skal man jo være. Helst så mange som mulig? Eller? Mitt inntrykk er likevel at blogg er liksom blitt noe som mange ser på som “den stygge venninnen” eller “den harry fetteren” til det som VIRKELIG gjelder: You Tube, Poder, Snapper, Tik-tok og en haug andre SOME jeg ikke kan navnet på en gang.

 

Så…hvor vil jeg med dette?

 

Jeg vil egentlig bare si at jeg BLÅSER i “merkelappen”! I min tid som blogger (9 år)  har jeg møtt utrolig mange fine folk. Jeg har møtt folk som har blitt nære venner der ute i den virkelige verden også, ikke bare her inne. Folk som jeg har funnet kjemien med, som likner meg, som jeg har funnet et fellesskap med.

Men like så viktig: Jeg har truffet mange folk her inne som IKKE likner meg! Og som jeg likevel har funnet tonen med, som jeg har likt, som jeg har møtt. En del av disse folka hadde jeg ALDRI blitt kjent med der “ute”, i den virkelige verden. “Der ute” blir vi for hverandre lett de folka vi går forbi. De folka vi ikke har noe felles med.. De folka som ikke “angår meg” så mye..

Her inne vi finner vi hverandre på en annen måte. Vi “slipper inn” folk på en annen måte her på bloggene. Jeg mener at blogg åpner dører. Og for meg i alle fall har vært utviklende på flere måter 🙂

 

 

 

Ha en fin dag! Opprett en blogg! 🙂

 

 

 

Sydenfareren krysser grenser

 

 

Jepp..i dag er jeg på vei sydover. Skal krysse flere grenser. Kommunegrenser vel og merke..
En liten mini-ferie igjen! Lik en “ekte” blogger, er jeg jo stadig på “farta”..  😀
Sola skinner, og skal skinne godt dit jeg skal også. Det blir byvandring, shopping, middag på restaurant, sløving på stranda, mating av kråker og overnatting i telt. Kanskje jeg til og med skal bade litt, selv om ikke vannet er spesielt varmt. 

Mulig det blir litt mobilblogging underveis, med noen små hint.

 

 

Så nå kan du gjette: Hvor “syd” er det jeg skal? 

 

 

 

#”sydentur”

Hei, jeg heter Ludvik…

“Hei, jeg heter Ludvik!! Og jeg synes av og til ting er skikkelig, skikkelig skummelt!”

 

 

Jeg tror noe av det viktigste og største skrittet jeg har tatt de siste årene, er å ha nok Solan Gundersen i meg til å tørre å ta skrittet fram å si: “Hei, jeg heter Ludvik! Og nå er jeg “pisse-redd!” 

Ja, for det krever nemlig litt styrke og selvtillit for å tørre å vise svakhetene sine åpent også.  Helst vil man jo være flink så det holder hele tida, og det er lett å bli fanget litt i sånt. Det er lett å velge å bare gjøre det man er flink til, fordi det er behagelig. Det er ikke “morsomt” å stå der som en Ludvik med skjelvende stemme i sammenhenger man ikke liker, og gjennomføre noe man føler man har null kontroll på. 

Men om man ikke vil la det muldvarp-pinnsvinet overta livet helt, så kan det være lurt  å innrømme at man “kjenner han ganske godt”, men ikke akter å la han ta HELE plassen..

 

 

 

#utvikling

Hvor ble det av “kjole-fredagen” liksom?

 

For mange år siden fant jeg opp noe som het “kjole-fredag”!
Jeg ikledde meg kjole hver eneste fredag på jobb, for å feire dagen. 

Hverdagene har lett for å bli…ja akkurat det: hverdager… Og i og med at fredagen er en hverdag MEN bringer med seg så mye “snadder” tanker, håp og forventninger om det som ligger foran en, så passet det liksom perfekt å feire dagen fra mårran av..

Jeg har til og med lokket med meg andre på jobb til å delta i “prosjekt”: Kjole-fredag!

Så hva skjedde da? 
Jeg sviktet jo ikke EN gang på sikkert 5-6 år!!

 

 

Jeg holdt til og med koken gjennom første perioden med hjemmekontor. Dresset meg opp og satt klar foran skjermen. Gikk ut og tok bilder og postet på bloggen, vår, sommer, høst, vinter… 

Men SÅ… Jeg gikk på en real “hjemmekontor-smell” tror jeg..
Jeg er plutselig blitt som de sketsjene på tv, hvor folk sitter nærmest med rumpa bar på nedsiden av skjermen.  Jeg har blitt en “hjemmekontor-slabbedask”!!

 

 

De siste fredagene har jeg sviktet fullstendig altså. Hvor ble det av “kjole-fredagen” liksom?

 

Jeg har nå tatt på meg en kjole for kvelden.
En nattkjole….fordi den er tynn og behagelig når det er 100 grader innadørs. Slabbedasklivet fortsetter. Men SNART er jeg tilbake i vanlig modus igjen… Klar for å feire fredagene slik det BØR feires! 😉

 

#kjolefredag

 

Med verden som scene…

 

 

Han hadde stått der bak de skitne vinduene og sett ned på den åpne gårdsplassen. Kjent luften fra den åpne døren som smøg seg forsiktig inn døren. Gardinene ved åpningen beveget seg som i sakte film, strøk over karmen med en stille bevegelse… lik en hånd som stryker en annen.

 

Plutselig en ny bevegelse.
Et friskt, klart vindpust rusket ertent i gardinene. Han ble stående som fjetret. Hjertet hamret i brystet hans, som om det hadde byttet rytme umiddelbart. Den usynlige hånden i døråpningen strakte seg mot han, og gardinene blafret lystig og innbydende like en flamencodansers kjole rundt lekne ben..

 

 

Lik en magnet som trakk , ble han trukket ut gjennom døråpningen. En vag protest langt der inne et sted, men hånden i døråpningen som bød opp til dans fristet for mye. Røde, lange negler på myke slanke fingre dro han sakte ut der…Han var forsvarsløs..

 

Plutselig sto han der ute, prøvde noen forsiktige trinn fram og tilbake, mens vinden strøk kjølig over bare legger. Hjertet hoppet over noen slag, mens han famlende prøvde seg fram..

 

 

Så med ett fant han rytmen.. Hjertets takt laget rytme til skrittene. Han prustet og peste, lik en okse i arenaen…Han stampet mot underlaget lik flamencodanserens forførende skritt…Han kastet på hodet og strammet ryggen.. Han holdt sitt livs forestilling…Helt i sin egen verden der oppe på gesimsen.

 

Så stilnet skrittene. Han stoppet opp, lukket øynene og stilte seg ytterst på kanten som for å ta i mot applausen.

 

 

Da kjente han kvalmen komme. Han var svimmel og uvel. 

Han hørte ingen applaus… Det kjentes som en mental hånd puffet han nærmere kanten. Han følte ensomheten gripe som en klo rundt det bankende hjertet, slik han hadde kjent så mange ganger før..

Da hørtes en svak stemme der nede fra:

“Hei!”

 

 

 

Denne novellen er skrevet for noen år siden,  etter inspirasjon fra bildene jeg laget av fingre med sko. Mye som kan trigge skrivegleden ,og sette fantasien i sving.

 

 

#novelle #fingerfortellinger #sko

Hvorfor er det sånn….

 

…at folk må være så j…a sinte og irriterte når folk ikke er enige med dem?

 

 

Jeg liker dårlig at folk er sinte, uansett om det er meg eller andre de er sinte og irriterte på. Det er mulig jeg er litt naiv og “dum”, men jeg har fremdeles “trua på folk” og fremdeles trua på at det går an å snakke med folk i rolige former. Det er ikke sikkert man blir enige på den måten jeg ønsker å gå fram, men jeg tror heller ikke man kan “filleriste”, “kjeftesmelle” eller “grisebanke” folk til å bli enige med seg. 

 

Men igjen: MÅ vi være enige da?

 

 

 

#uenighet

Alle gode ting er 3- Fine smykker

 

Jeg er veldig glad i halssmykker. Har alltid hatt noe hengende rundt halsen. Kanskje fordi den er så evig-lang, så jeg synes den trenger et lite avbrekk… Jeg var jo ikke sjefen for “svanehals-klubben” på folkehøyskolen for ingenting liksom. Og en svanehals trenger et lite smykke 😀 

Så her er: “Alle gode ting er 3”- fine smykker

 

frodith – Smykkene mine

Dette jeg kjøpte for flere år siden i utlandet. Har brukt det masse!

 

 

Dette jeg fikk av Karidansen til bursdagen min, 2 måneder FØR bursdagen min til og med 🙂 Brukt det masse også!

 

 

Nykommeren som jeg fikk av Kjersti til bursdagen min nettopp. Liker det kjempegodt, en fredsdue. Det er MEG det 🙂

 

 

#smykker