Fremtidens nøkkel

 

Hun sto foran den stengte smijernsporten. Hånden knuget så hardt om den lille metallbiten at knokene var blitt helt hvite. Området rundt var rødt, og huden ned mot fingerleddet spent og stram. Hun kjente den lille nøkkelen, nyslipt og skarp, skar inn i huden i håndflaten. En dråpe blod fant veien gjennom den lukkede neven og landet på den grå asfalten foran henne.

Tenk at en så liten gjenstand kunne bety så mye!! Tenk at den lille metallbiten hadde alt å si for hva som videre ville skje!

 

 

Hun hadde vært tvilende til å ta i mot den. Visste ikke hva som ville skje.
Var redd for hva det ville føre med seg.
Var redd for at den lille gul-fargede nøkkelen var en utfordring hun ikke ville klare.
Var redd den betydde at hun måtte kjenne på alle disse følelsene hun helst ville legge bak seg.
Var redd hun var nødt for å finne løsninger…Inni seg..
Var redd for at hun ville måtte låse opp dører hun hadde stengt for årevis siden.
Var redd hun ikke ville kunne beskytte seg lenger, hvis hun ikke kunne stenge ute all farligheten. 
Var redd….

Hjertet hennes hadde kjentes som et kaldt og lukket rom i årevis. Noe hadde ligget som en klo rundt hjertet der inne og klemt hardt. Slik at hun til tider hadde hatt vanskeligheter med å puste. Noen ganger hadde det ikke kjentes vondt, bare kaldt, hardt og lukket. Som et stengt rom der ingen hadde tilgang.   Det var som om hun hadde stengt det av, dette rommet. Lukket døren og rotet bort nøkkelen. Med vilje.. Det var et rom som ikke gjaldt lenger.


Det hadde ikke alltid vært sånn.
Tidligere hadde hjertet vært varmt, lettvint og banket i takt med sommerfuglenes vingeslag over en blomstereng full av Maria Nøkleblom. Det hadde vært som et luftig rom, med massevis av dører hvor hun hadde stått i døråpningen og delt ut nøkler til alle som ville ha,  fra  det digre nøkkelknippet sitt.

Alt dette var før noen hadde tråkket inn der med møkkete støvler på. Trampet og stampet rundt med tunge føtter, til det kjentes sårt og vondt.
Det var før noen hadde tatt i bruk nøklene som kniver, og risset inn navnene sine med rå makt i veggene der inne.
Det var før noen hadde funnet skatten hennes som hun hadde prøvd å gjemme så godt. Før de hadde tatt den fram, og tråkket på den.
Det var før rommet var blitt helt mørkt…

 

 

Nå sto hun her.  Utenfor den låste døren.
Ganske lik et nøkkelbarn, som kommer hjem til et ensomt hus etter skolen.
Ganske likt et barn som spiser nøkkelostskiver ved brødfjøla, etter å ha låst seg inn, mens hun venter på at mor skal komme fra jobb. 

Bortsett fra at NÅ var hun jo ikke lenger et barn.  Hun var en voksen kvinne, som skulle klyve av sykkelen. Låse den fast til smijernsporten. Stikke den lille blodige nøkkelen hun hadde i neven i det sorte nøkkelhullet, og skyve inn den tunge smijernsporten. 

Spørsmålet var bare om hun ved å åpne døren inn der, ville åpne døren inn til hjertet sitt igjen også..
Spørsmålet var om hun var KLAR for det… 

Spørsmålet var om hun ville føle seg innesperret på en annen måte, om noen fikk tilgang til HENNE igjen. Var det en ÅPNING? Med lykke og muligheter? Eller var det en avslutning?

Tenk at en liten gulfarget metall-bit kunne ha så mye å si for veien videre.

Hun tittet opp. Så det krøllete hodet til han som ventet på henne stikke ut gjennom det åpne vinduet. Han lente seg ut. Fregnene danset tango på bleke kinn, skjegget lunt og rødt, et smil som ingen ende ville ta…Den milde stemmen hans føltes som et varsomt kyss på pannen:

“Der kom du endelig! Som jeg har ventet på deg!”

 

 

(Denne lille novellen ble skrevet på stikkordene og assosiasjonene jeg fikk i går fra leserne mine, da jeg la ut ordet NØKKEL. De fleste vil kjenne igjen sine ord, eller i det minste en stemning. Stikkordene blir triggere for historien som lå inni meg og bare ventet på å komme ut. Samskriving er gøy 🙂  )

 

#novelle #assosiasjoner #samskriving

Lykkens nøkler

 

 

Glimt i øyne og lett på foten
Fregner på full fart ned neseroten
Korte bein med smilehull
Krøller støpt av gull

Markjordbær og kjole-forklær
Potet-plukking gjorde møkkete knær
Lykkens nøkkel lå i et smil:
Livet blir hva man gjør det til

 

 

Kjoleforklær og sløyfe forsvant
Selvsydde kjoler var klare for dans
Liljeslank og lattermild
Svingte foten ung og vill

Dans ble mann og barn og hus
Slik levde de hverdagen i sus og dus
Lykkens nøkkel lå i et smil: 
Livet blir hva man gjør det til

 

 

Årene gikk
Og dagene rant
Huset ble litt stort
da barna forsvant
Men Hun og Han levde lenge som to
Med kjærlighet i sitt lune bo

 

Aldrende dame-morsom og klok
kunne skrevet Livets Bok
Glimt i øyne, vilje av stål
Alltid en tanke med samme mål:
Lykkens nøkkel lå i et smil:
Livet blir hva man gjør det til

 

Dette diktet skrev jeg  for noen år siden, som en  hyllest til min mor som er en av de flotteste vi har her blant oss. Sterk, blid, modig og klok <3
Jeg synes det passet i dag. Morsdag og alt. Jeg har vært på sykehjemmet og besøkt henne. Livet har fått et vers til, og det skal jeg skrive snart. Men hun er fremdeles damen med det samme målet:
“Lykkens nøkkel lå i et smil- livet blir hva man gjør det til”.

Jeg for avgårde ut på landet , etter en natt med herjinger på utsiden av bygården. Porten var ødelagt etter en mann gikk bananas der ute. Litt sliten i dag etter lite søvn kjenner jeg…

 

Mamsen ble kjempeglad for roser så klart, hun elsker roser. Og da skal hun få det.  Nå er det min tur til å skjemme bort henne 🙂

 

#dikt #hyllest #mamma #livet #tegninger

Sviket


Markblomster blå og slør i håret

Lånte strømper og bånd rundt låret
Lakkede negler, perfekt og fin
Det var rett før jeg skulle bli din

 

Plutselig da et blikk som sa alt
Du kremtet som om du var nær å bli kvalt
Rødmen steg, du dro hånden gjennom håret:
“Jeg ville jo egentlig aldri deg såre”

 

Sviket sto tydelig og klart å lese
Bedraget var skrevet i hele fjeset
Jeg smatt ut døren og løp avgårde
“Jeg ville jo egentlig aldri deg såre”

 

Tomme ord som ikke gled inn
“Nå ønsker jeg ikke lenger bli din”
Tårene rant stille over kinnet
Hodet snudd vekk- han skulle ikke vinne

 

Med raske skritt og senket hode
Han halte innpå, og mumlet noe:
“Jeg elsker deg jo -kan vi glemme alt?”
“Nei, aldri jeg glemmer de ord som er falt”

 

 

Her var min lille tolkning til et av bildene i en-dags-utfordringen, som jeg hadde i går. 
Du kan jo tenke ut en fortsettelse om du vil 😉

 

#dikt #foto #utfordring

Fingersprell 7

 

Nå nærmer det seg slutten for fingersprellene her. Jeg skal nok ut snart å kreere noen nye. Jeg har jo fine blå støvler som krever litt oppmerksomhet. Så hvem vet, kanskje dagen i morgen er duket for fingersprell i ny drakt. Men etter synet av vår kommer hvertfall lyden av vår. Så her får du : 

Lyden av vår

Hjulene på den nyvåknede sykkelen
spruter grus over hestehoven i veikanten
i det den viltre gutteluggen bråbremser


Småsko med nette jenteføtter
springer hylende nedover veistubben
mens museflettene danser på strikkajakka

 


Slurping i grøftekanten
fra 8 gulluggede hestehov
på vei opp i sola

 


Lyden av vår <3

 

 

 

#dikt #støvler #fingre #fingersprell

“Jeg er ikke bare det DU ser”

 

Jeg er ikke bare henne med koppen
Jeg er ikke bare henne med den slitne kroppen
Jeg er ikke bare henne med utstrakt hand
Jeg er ikke bare hun du overser om du kan

 

Jeg er ikke bare henne som sover i portrommet
med flasker i sekken og litt brød i min lomme
Jeg er ikke bare henne med bedende blikk
som du hastet forbi uten at jeg en krone fikk

 

 

Jeg er også henne med lekne øyne og smil om munn
som danser i gatene hvis jeg har en grunn
Jeg løfter mitt skjørt  og virvler rundt i gatene
mens noen blir stående : stirrende , gapende

 

Jeg er ikke bare det DU ser!

 

Jeg ble inspirert til dette lille diktet etter å ha sett to rumenere, to ungjenter, da jeg og venninnen min kjørte dem her første nyttårsdag. 
De danset hand i hand. Svingte seg. Øynene tindret, med våkent blikk. De smilte og lo,  der de tittet inn i bilen til oss.
En fin opplevelse!

 

 

#dikt #livet

Fingersprell 4

Du som har vært innom fingersprellene mine de siste dagene vet at det handler om fingre i støvler og sko. Men slike bilder kan lett sette i gang fantasien, også hos meg som VET hva som er “sannheten”. Dikt og noveller spreller ned på papiret når jeg har noen morsomme bilder å gå ut fra. Her er en reprise på fingersprell i sommer-modus: 

På knærne i grusen

Rødmende morgen gjennom rullegardinen
Gyldne krøller opp av dynen
Små tassende føtter over soveromsgulvet
Et raskt hode opp gjennom genserhullet
 

Full fart ned trappa i raske sprang
Den lange genseren hang og slang
Fra hagen kom lyden av mors latter
I luften hang eimen av nystekte vafler

 

Nakne føtter i store støvler over grusen
Fullt firsprang mot vaflene og brusen
Et hull i bakken,  et fall på knær
Ikke godt for knær uten klær
 

Blinkende tårer på vei mot bakken
Stoppet brått av stemmen på krakken:
“Vafler og brus stopper sår på knær
Kom nå hit  -du som jeg har så kjær”

 

Gyldne krøller og smilehull
Gule støvler og munnen full
Vafler og mammas fang gjorde susen
Da hun ramlet på knærne i grusen

 

 

Hvis du ikke har fått med deg de andre fingersprellene, så finne du de hvis du trykker på linkene under:

Fingersprell 1-Sommer i byen
Fingersprell 2- Skrittene i parken
Fingersprell 3 – Med døren på klem

 

#dikt #fingre #fantasi

Fingersprell 3

 

Det er mye moro man kan gjøre med et par fingre, og et par “leke-støvler”. Ta bilder f eks. Når man lager små “situasjoner”/scener, og ser på det etterpå, så bobler fantasien. Hvert fall hos meg. Selv om jeg vet hva som er SANT klarer jeg altså å drømme meg bort, og lage dikt og noveller ut av bildene.

Hvis du har lyst å lese fingersprell 1 og fingersprell 2 så er det bare å trykke på linkene. Her er en av de siste jeg har skrevet i serien.

 

Med døren på klem

 

Hun våknet tidlig.
Lyset tittet inn vinduet  på veggen midt i mot. En strime overskyet søndagslys traff øynene hennes, gjennom en glipe i gardinen. Hun husket at hun hadde dårlig tid…
Raskt fant hun fram den lange ullgenseren og tredde hodet igjennom åpningen mens hun rotet i skuffen etter ullsokkene. Buksene fant hun ikke og hadde ikke tid til å lete. Hun dro på seg et par ullsokker, føk ut i gangen og stakk føttene i de store blå gummistøvlene som sto der. 
Hun tok trappen i ETT steg,ikke redd for å falle en gang. Løp det forteste de små bena kunne klare, iført store, blå gummistøvler..

Hun hadde hørt dem prate kvelden i forveien. Med døren på klem inn til stua fikk hun med seg mer enn de trodde. Hun lå der i mørket og ordene smøg seg gjennom den lille åpningen i døra. Lyset fra gangen og ordene fra stua virket vanligvis betryggende og beskyttende. Ordene som hadde smøget seg inn døra i går kveld var  mer skremmende. Det hadde vært vanskelig å sovne.

Nå var hun våken. Og løp mot garasjen.
Hentet vannkannen, fylte den med vann i springen ved husveggen og travet som en liten hest mot porten. Hun strevde med å få opp porten, hekte haspen av, lukke opp, dra vannkannen gjennom og lukke etter seg. Beina førte henne dit hun hadde sett hun trengtes mest.
Naturen var i ferd med å DØ!  Og her lå alle og sov.

Hun hadde hørt det i går kveld, gjennom åpningen i døra:
“Ja nå er det pent ute. Rart hvor pent det kan bli, med så mye død der ute….Så mye vissent og dødt”…Så lo de.
Vissent visste hun ikke hva betydde, men død visste hun hva var. Hun hadde ikke forstått hvorfor de lo. Men hun visste hun måtte gjøre noe.

Så her sto hun en tidlig søndagmorgen, ved enden av parken. Bakken var dekket av gule blader som hadde falt. Og hun VISSTE hun måtte vanne alle trærne der om hun skulle forhindre mer død. Hun skjønte det ville bli en lang dag….om ingen våknet og kom og hjalp henne…

Plutselig hørte hun stemmen til mamma komme på raske ben nedover gaten, mot parken. 
“Lille venn- hva er det du holder på med?” Stemmen smilte.
Da skjønte hun at det ville ordne seg.

 

 

#novelle #støvler #fingre

Fingersprell 2

 

Jeg la ut et innlegg  i stad om fingersprell-kategorien min, som forklarer litt om hvordan disse diktene og historiene kommer til liv. Fingersprell 1 dukket ikke opp på forsiden, men vil du lese det diktet finner du det HER. Ellers, kort fortalt, det er fingre i “støvler og sko” som får fantasien min i sving 🙂 Noen små repriser, før året bikker.

 

Skrittene i parken

 

 

Tidlig morgentime
Raske skritt gjennom den forlatte parken
Raslende gul-gult løv under føttene
Frostrøyken pumpet ut i små støt der hun småsprang bortover
 

 

Tunge skritt der bak
Hamret i bakken
Raske…bestemte…Som for å ta henne igjen…
Regnjakke som gnisset
En ru røst som kremtet…

Hun så seg fortvilet rundt
Løftet de tunge gummistøvlene 
Klar til å sprinte avgårde 
Kastet hodet til høyre side, så seg raskt over skulderen
Kjente på den lille nøkkelen hun hadde i lommen
Den kunne hun slå fra seg med..

 

 

Han var framme ved henne
Hun var klar
Løftet hånden med nøkkelen… i det hun kjente han tok tak i albuen hennes.
Var parat til kamp

Hun bråsnudde
Fikk se de mildeste brune øyne tindre i mot seg:
“Unnskyld…. du mistet denne da du gikk av trikken”

Så forsvant han i en tåkedis
En tidlig morgentime
Mens hun sto igjen med en løftet hånd og en overrasket mine..
 

#byliv #overraskelse #storby #redsel

Fingersprell ;-)

 

Jeg har i løpet av noen år laget noen rare små fortellinger, ved hjelp av morsomme bilder av fingrene mine med “sko”.  Rart hvordan bilder av noe jeg VET hva er likevel kan trigge fantasien min om hva det KUNNE ha vært. Her kommer en av historiene mine, en lite reprise,  i “fingersprell”-serien: 

 

Sommer i byen

Dampende asfalt
Svidd gummi
Svette som pipler fra knehasene

 

 

 

Ustøe bein
Steiner i veien
Forsiktige trillende steg

 

 

 

Mange tester
Øvelse gjør mester

 

 

 

Dinglende bein
Skjelvende, slitne
Trikken overdøver skrikende ledd

 

 

Tær som strekkes
Muskler som vekkes
Planer som klekkes
– for neste tur ut

 

 

 

#dikt #fingre #sko #skøyter #fantasi