Sitter i vinduskarmen i morgenlyset
Hører små plask på asfalten
I det en spurv flyr forbi
med en oppslått paraply
Den lander i pytten der nede
Rister litt på fjærene
Slår paraplyen sammen
Starter en dans der i pytten
Føtter som trommestikker
RIverdance
Titter opp på meg
I vinduskarmen
Og sier:
Velkommen! Det er en ny dag!
Ung og nysgjerrig med utferdstrang
Listet seg gjennom en mørklagt gang
Tassende føtter forbi der foreldrene sov
Ut i det fri uten å spørre om lov
Ned trappen, yr i hodet
Kjente det bruste godt i blodet
Spenningen var til å kjenne på
Døren til friheten rett foran nesen lå
En liten hånd han rakte fram
Men jammen meg- synd og skam
Døren var stengt med lås og slå
Hva i all verden skulle han gjøre nå?
Da med ett han husket på
Jeg trenger da overhode ikke gå
På fantasiens vinger han fløy i vei
Over gjerdet mot skog og hei
Der møtte han eventyr av farger og gøy
Uten at han til foreldrene løy
Fri som fuglen i sjel og hode
Det er lykkens beste kode
Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…
Diktet over er skrevet på inspirasjon av dette bildet jeg fikk fra Mette Josteinsdatter Hun sendte meg flere morsomme bilder her i forrige uke, som jeg også fikk mange rare tanker av. Kjempegøy at folk sender meg bilder. Det er utrolig gøy å skrive kreative tekster på inspirasjon fra bilder andre har tatt.
Jeg har skrevet noen andre slike kreative tekster til bilder også siste tiden De finner du her:
“Når man surrer rundt i den fuktige jordkjelleren”
“Raska på! Se å få litt fart!”
“Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”
Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: frodithsol@gmail.com
Han løp så fort remmer og tøy kunne holde! Han løp for livet!
Føttene som trommestikker.
Hodet virret fra side til side. I øynene vistes panikken.
De var etter han!
Han virret litt hit, litt dit.. Hvor skulle han gjøre av seg? Ingen steder å gjemme seg.
Hjertet banket i takt med føttene. Dunk-dunk, dunk-dunk, dunk-dunk..
Den spinkle kroppen skalv. Av kulde og av redsel. Naken, i kropp og sjel.
Hva skulle han beskytte seg med?
Han hørte de tunge skrittene der bak.
De saktnet.
Han hørte de tunge stemmene der bak.
De mumlet.
Han trodde et sekund de hadde gitt opp jakten, der de sto sammenkrøpet i bunnen av bakken og hev etter pusten. Men nei.. Plutselig var det som de fikk ny energi. De galopperte etter han. Han stokket beina så godt han kunne, kjente blodsmaken i munnen og svetten som piplet tross snø og kulde. Oppover bakken gikk det. Litt hit, litt dit. Han så en lysning på toppen av bakken. Som om veien sluttet, og himmelen overtok.
Føttene som trommestikker.
Hjertet som var i ferd med å hoppe ut av brystkassen.
De tunge skrittene der bak. Lange skritt som var i ferd med å ta han igjen.
Så sto han på toppen.
Og veien var slutt.
Han tittet over kanten, og så en frådende iskald sjø langt der nede.
Lange armer som hev kaskader av kaldt vann.
Han vred det tunge hodet på den tynne halsen lynraskt bakover…
Så forfølgerne komme, tungpustede men nære.
Og akkurat i det en av dem kastet fram en lang arm for å ta tak i han, så bredte han vingene ut og lettet.
Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…
Teksten over er skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Mette Josteinsdatter Hun sendte meg flere morsomme bilder i går, som jeg også fikk mange rare tanker av. Kjempegøy at folk sender meg bilder. Det er utrolig gøy å skrive kreative tekster på inspirasjon fra bilder andre har tatt.
Jeg har skrevet noen andre tekster også siste uken. De finner du her:
“Når man surrer rundt i den fuktige jordkjelleren”
“Raska på! Se å få litt fart!”
“Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”
Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER, HER, HER og HER
Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: frodithsol@gmail.com
“Raska på! Se å få litt fart!”
Ordene der oppe fra falt tungt og hardt
“Kan du få med deg beina og ikke stå der og glo”
Hun svarte tilbake med den aller største ro:
“Det er ikke det at jeg ikke KAN gå fort
Men fortell meg du hva ville du ha gjort:
Her står jeg foran verdens fineste speil
Som ikke viser en eneste liten feil
Her blir jeg stående å beundre meg selv
Raska på? Kan DU gjøre vel!
Sving forbi og stress om du vil
Jeg blir nå stående her enda litt til….”
Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…
Diktet over her er helt nytt, og er OGSÅ skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Margrethe/Utifriluft, Jeg oppfordret leserne mine til å sende meg bilder her og dagen, som jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! 
Jeg fikk mange “talende bilder” av Margrethe. Bilder som har en historie i seg. Blant annet det jeg skrev i går: “Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”
Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER, HER, HER og HER
Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: frodithsol@gmail.com
Et blikk over skulderen, så det hun forlot
En endeløs vei etter kaos og rot
Først hadde hun vært skikkelig på topp
Livets tur hadde bare vært opp
Skrittene var lette opp mot målet
Litt utfordringer på veien hadde vært lette å tåle
Lettbeint og skyhøy- et hode på vinger
Ingen vet hva dagene bringer
Rett bak en topp lå det mørke skyer
Hun tenkte: det går over og vinden lyer
Men vinden økte og skyene tetnet
Ingen varsel om at det snart letnet
Skrittene ned kjentes vonde og tunge
På veien hørte hun ordene runge
De satte seg som en tagg i brystet
Såret, sveket, trist og rystet
Et blikk over skulderen, så det hun forlot
En endeløs vei etter kaos og rot
Hjertet tomt men himmelen blå
Foran lå et ventende NÅ
(Dette lille diktet ble skrevet i fjor på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine:
Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og dette bildet fikk jeg av Zoeticworld som det så ble et lite dikt av )
De trodde nok ikke han hadde hørt det..
Han hadde sittet litt i skjul. Ikke så lett synlig for de som gikk forbi. Det var sånn han likte det best. Betrakte verden, litt på avstand. Se livet som pulserte, uten at noen så HAN. Ikke trenge å forholde seg til alle blikkene… Blikkene, som med dårlig skjult forakt, påvirket han mer enn han ville innrømme.
Noen prøvde ikke å skjule det. Satt på sine høye hester, og sendte blikk som gjennomborende spyd. De traff rett i hjertet, og han døde litt på innsiden for hver gang.
De andre snakket med lave stemmer. Hvisket. At han ikke hørte ordene betydde ikke at han ikke forsto hva de sa.
Noen ganger visste de ikke at han var der. Som i dag. Han hadde funnet en plass litt i skjul. Noen planter, med sine hengende grener dannet et lite forheng. Det var vanskelig å se at det satt noen der. Og det var da den lille gjengen hadde kommet forbi:
“Så dere han? Er det mulig se sånn ut liksom? Freak!”
Så hadde de ledd høyt, og dultet til hverandre i fortrolighet.
Hvorfor kjentes det som piskeslag? Det var jo ikke det at det var første gang. Likevel kjentes ordene like vonde hver gang. Det var sårt, det var det. Men han visste likevel, inni seg, bak all sårheten og tristheten: Den dultingen og fortroligheten var bygget på et skjørt grunnlag, og var ikke noe han ønsket å være en del av.
Han reiste seg sakte opp, rettet ryggen, trådte ut av det lille skjulestedet sitt, løftet hodet og hevet blikket i det han gikk derfra…
Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Denne er helt ny, og skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk. Bildet over her fikk jeg fra Margrethe/Utifriluft, etter å ha oppfordret leserne mine til å sende meg bilder jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid!
Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER, HER og HER
Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: frodithsol@gmail.com
Han sto der med glefset sitt
Nesa i sky, halvåpen munn,
gule tenner, sneipen i munnviken,
lang, hengende lugg som slett ikke skjulte det hånlige blikket
Lett å lese de iskalde beskjedene i de brevanns-blå øynene:
“Pingle! Tåler ingenting! Tareisammen!”
Hun skuttet seg
Slo øynene i bakken
Kjente hårene i nakken reiste seg
Kjentes som det kom frostrøyk ut av gapet hans
Visste ikke hvordan hun skulle ta det
Prøvde seg med en liten latter
Satte øynene i han, selv om hun skalv på innsiden, og sa:
“Klapp igjen det gule gapet ditt”
Da forsvant han
Og på bakken der han hadde vært, sto en bukett med hestehov….
Dette diktet skrev jeg på morgenen i går, etter å ha funnet dette bildet hos Utifriluft
Det satte i gang en liten historie i hodet mitt, og jeg fikk lov å bruke bildet. Moro med inspirasjon.
Hun sto der i mørket
Snø på luekanten
Våt i luggen
Dråpene fra den smeltede snøen blandet seg med tårene hennes
Rant i små bekker nedover kalde kinn
Trærne bøyde grenene sine over henne
Laget et tak
Stengte lyset ute
Innhyllet i mørke kjentes det trygt
Vondt, men trygt
Det var en verden hun kjente i alle fall
Hun sto som forstenet
Ikke en lyd
Hørte bare sin egen pust og hjertet som slo
Noen få skritt fram
Der lysnet det
En åpning i kokongen
En verden full av muligheter
En verden full av farligheter
En verden full av gleder?
Man visste jo aldri…
Så derfor ble hun stående
Lenge
I det vonde, men trygge
Så løftet hun en fot sakte opp
Plasserte den, full av snø og tunge tanker,
Foran den andre
Rettet forsiktig opp ryggen
Tittet forsiktig ned mot porten i lysningen
Ville hun klare skrittene fram?
Ville hun takle den åpne sletten og alt lyset?
Så løftet hun den andre foten også
Og bare gikk…
Denne lille teksten er skrevet på inspirasjon fra bildet jeg fikk hos Mettejosteinsdatter.
Jeg tigget til meg dette bildet, fordi jeg følte det “snakket” litt. Var ikke helt sikker på hva det sa da jeg spurte om å få det, men visste det ville fortelle noe en dag. I dag var dagen. Tusen takk Mette, for lån av bildet!
Jeg synes det er så fint når man kan bli inspirert og få lyst til å være kreativ og skape noe på grunn av andre rundt seg Bloggen og folk jeg har blitt kjent med her har gitt meg mange fine skrivestunder. Takk til dere <3
Mulig hun ikke ikke kunne gjøre de samme tingene som før.
Mulig hun hadde fått litt gråstenk ved tinningen… At ryggen hadde fått en liten knekk. At føttene kjentes litt tyngre enn tidligere der hun sto som plantet ved smijernsrekkverket og speidet utover elven.
“Dette er da noe hun burde klart å gjøre!”
Hun hadde hørt stemmene gjennom den halvåpne døren. De var lave, nærmest hviskende. Men selv om hørselen ikke lenger var det den en gang var så trengte ordene inn, og forsvant ned mot hjerteroten som en ond tagg. Hun hadde stått musestille. Ville ikke bli oppdaget. Ville ikke måtte møte ansiktene som endret farge i det de så henne sto der. Orket ikke de rødmende stemmene som hakket og forklarte, i fort tempo..
Hun hadde, som et gjenferd, trukket seg lydløst tilbake mot rommet der hun kom fra. Forsvunnet på tunge bein ned trappen. Plassert føttene akkurat der hun visste trappen ikke knirket og forsvunnet inn på rommet sitt. Hun hadde tatt av seg den gammelrosa morgenkåpen, og de loslitte, grå tøflene mens tårene rant stille nedover kinnene. Hun hadde tatt på seg den lilla, flagrende kjolen med små, rosa blomster, stukket føttene ned i de slitne sandalene og forsvunnet på gummisåler ut utgangsdøren og nedover bakken mot broen.
Nå sto hun der ved rekkverket. Famlet med de brune lokkene. Famlet med den blomstrete kjolen. Nedslått blikk og smaken av salt i munnviken minnet henne om hennes utilstrekkelighet.
Plutselig var det som om hun våknet. En glatt, liten hånd hadde strukket seg fram og nappet forsiktig i hennes. Hun hadde tittet ned. Åpne, ærlige barneøyne hadde tittet opp på henne, og et smil hadde bredt seg over et ansikt omgitt av gylne krøller:
“Så fin du er!”
Hun lot en litt skrukkete hånd gli gjennom håret der oppe ved tinningen. Fikk brune lokker med gråstenk på plass bak ørene. Hun glattet litt på kjolen, mens hun rette ryggen det hun klarte, dro kjoleermet hurtig over de tårevåte øynene og ga den lille sitt beste smil.
-Ja, det var hun sannelig! Fin!
Denne lille novellen/teksten ble skrevet på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine:
Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og det var 9 stykker som sendte meg bilder! Herlig!! Hildegunn, som tidligere blogget her på blogg.no sendte meg bildet som ble dagens lille tekst
Hun sto der, litt i skjul. Gjemt bak noen blader.
Den grønne jakken hennes og de mørke buksene vistes ikke der hun hadde funnet plass bak en tykk trestamme. Luften var frisk og klar, og bladene var i ferd med å skifte farge. Om bare et par uker ville hun lett blitt avslørt der hun sto og gjemte seg.
Hun kjente sitringen i kroppen. Suget i magen. Øynene søkte nedover veien, og stoppet der veien smalnet inn. Mante fram bildet av han som skulle komme slentrende, med lett vind i den rufsete luggen. Det lyse håret blafrende, som manen på en hest. Frakken åpen….Vinden som tok forsiktig tak. Små kast i det myke stoffet.. Bildene var som en film i hodet hennes, kjørt på halv hastighet. Sakte film… Slentrende, duvende, blafrende. Hun trakk kåpen tettere rundt seg, trakk seg enda litt lenger tilbake bak den tykke stammen. Satte seg på huk. Ventet…
Hun kjente små dunk i håndleddet. Klokken som strammet, og ga beskjed om at tiden gikk. Pulsen som trommet lett gjennom huden under der, som viserne på en klokke. Tikk-takk, tikk-takk. Hun kjente hjertet dunke hardt i brystet. Jakkestoffet beveget seg hardt, og hun kunne høre slagene gjennom det alt for tynne stoffet. Var hun i ferd med å avsløre at hun satt der? Ville han høre henne når han kom?
Kom han ikke snart?
Hun tittet på klokken igjen. Ett minutt siden forrige gang hun lot blikket sveipe over tallene. Hun fiklet med knappene i jakken. Åpnet og lukket. Kjente seg alt for varm… Kjente seg alt for kald.. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Hun trakk hetten ned over pannen. Skjulte nesten øynene.
Hjertet hamret. Pulsen økte. Hun tittet på klokken igjen. Den viste passert. Hun tittet nedover veien igjen. Ingen. Små dråper rant nedover kinnene hennes. Hun skalv. Dråpene fant veier nedover og inn i den halvåpne munnen. Salte dråper. Det regnet ikke. Hun frøs. Hun hikstet.
Kom han ikke?
Da kjente hun plutselig noen som prikket henne lett på skulderen.
(Denne lille novellen/teksten har jeg skrevet på inspirasjon fra et bilde Bunny la ut for noen uker siden, sammen med masse andre fine bilder. Det ga meg umiddelbart en liten historie i hodet. Det måtte bare modnes litt. Og nå var den klar Jeg fikk tillatelse til å sette i gang av Bunnyen selv. Takk for fin inspirasjon av bilder Bunny! SÅNT kan jeg like! Fint å kunne inspirere hverandre )
