Pingle! Tareisammen!

 

 

Han sto der med glefset sitt

Nesa i sky, halvåpen munn,
gule tenner, sneipen i munnviken,
lang, hengende lugg som slett ikke skjulte det hånlige blikket

Lett å lese de iskalde beskjedene i de brevanns-blå øynene:

 

“Pingle! Tåler ingenting! Tareisammen!”

 

Hun skuttet seg
Slo øynene i bakken
Kjente hårene i nakken reiste seg

 

Kjentes som det kom frostrøyk ut av gapet hans

Visste ikke hvordan hun skulle ta det
Prøvde seg med en liten latter
Satte øynene i han, selv om hun skalv på innsiden, og sa: 

“Klapp igjen det gule gapet ditt”

 

Da forsvant han
Og på bakken der han hadde vært, sto en bukett med hestehov….

 

 

 

 

 

 

Dette diktet skrev jeg på morgenen i går, etter å ha funnet dette bildet hos Utifriluft
Det satte i gang en liten historie i hodet mitt, og jeg fikk lov å bruke bildet. Moro med inspirasjon.

 

 

En fot full av snø og tunge tanker

 

Hun sto der i mørket
Snø på luekanten
Våt i luggen
Dråpene fra den smeltede snøen blandet seg med tårene hennes
Rant i små bekker nedover kalde kinn

 

 

Trærne bøyde grenene sine over henne
Laget et tak
Stengte lyset ute

 

Innhyllet i mørke kjentes det trygt
Vondt, men trygt
Det var en verden hun kjente i alle fall 
Hun sto som forstenet
Ikke en lyd
Hørte bare sin egen pust og hjertet som slo

 

Noen få skritt fram
Der lysnet det
En åpning i kokongen
En verden full av muligheter
En verden full av farligheter 
En verden full av gleder?

Man visste jo aldri…
Så derfor ble hun stående
Lenge
I det vonde, men trygge

 

Så løftet hun en fot sakte opp
Plasserte den, full av snø og tunge tanker,
Foran den andre
Rettet forsiktig opp ryggen
Tittet forsiktig ned mot porten i lysningen
Ville hun klare skrittene fram?
Ville hun takle den åpne sletten og alt lyset?

 

Så løftet hun den andre foten også
Og bare gikk…

 

 

Denne lille teksten er skrevet på inspirasjon fra bildet jeg fikk hos Mettejosteinsdatter. 
Jeg tigget til meg dette bildet, fordi jeg følte det “snakket” litt. Var ikke helt sikker på hva det sa da jeg spurte om å få det, men visste det ville fortelle noe en dag. I dag var dagen. Tusen takk Mette, for lån av bildet!

Jeg synes det er så fint når man kan bli inspirert og få lyst til å være kreativ og skape noe på grunn av andre rundt seg 🙂 Bloggen og folk jeg har blitt kjent med her har gitt meg mange fine skrivestunder. Takk til dere <3

 

 

“Så fin du er!”

 

 

Mulig hun ikke ikke kunne gjøre de samme tingene som før.
Mulig hun hadde fått litt gråstenk ved tinningen… At ryggen hadde fått en liten knekk. At føttene kjentes litt tyngre enn tidligere der hun sto som plantet ved smijernsrekkverket og speidet utover elven.

“Dette er da noe hun burde klart å gjøre!”

 

Hun hadde hørt stemmene gjennom den halvåpne døren. De var lave, nærmest hviskende. Men selv om hørselen ikke lenger var det den en gang var så trengte ordene inn, og forsvant ned mot hjerteroten som en ond tagg. Hun hadde stått musestille. Ville ikke bli oppdaget. Ville ikke måtte møte ansiktene som endret farge i det de så henne sto der. Orket ikke de rødmende stemmene som hakket og forklarte, i fort tempo.. 

Hun hadde, som et gjenferd, trukket seg lydløst tilbake mot rommet der hun kom fra. Forsvunnet på tunge bein ned trappen. Plassert føttene akkurat der hun visste trappen ikke knirket og forsvunnet inn på rommet sitt. Hun hadde tatt av seg den gammelrosa morgenkåpen, og de loslitte, grå tøflene mens tårene rant stille nedover kinnene. Hun hadde tatt på seg den lilla, flagrende kjolen med små, rosa blomster, stukket føttene ned i de slitne sandalene og forsvunnet på gummisåler ut utgangsdøren og nedover bakken mot broen.

Nå sto hun der ved rekkverket. Famlet med de brune lokkene. Famlet med den blomstrete kjolen. Nedslått blikk og smaken av salt i munnviken minnet henne om hennes utilstrekkelighet. 

 Plutselig var det som om hun våknet. En glatt, liten hånd hadde strukket seg fram og nappet forsiktig i hennes. Hun hadde tittet ned. Åpne, ærlige barneøyne hadde tittet opp på henne, og et smil hadde bredt seg over et ansikt omgitt av gylne krøller: 

“Så fin du er!”

Hun lot en litt skrukkete hånd gli gjennom håret der oppe ved tinningen. Fikk brune lokker med gråstenk på plass bak ørene. Hun glattet litt på kjolen, mens hun rette ryggen det hun klarte, dro kjoleermet hurtig over de tårevåte øynene og ga den lille sitt beste smil.

-Ja, det var hun sannelig! Fin!

 

 

 

Denne lille novellen/teksten ble skrevet på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine: 
 Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og det var 9 stykker som sendte meg bilder! Herlig!! Hildegunn, som tidligere blogget her på blogg.no sendte meg bildet som ble dagens lille tekst 🙂 

Forventninger

 

 

Hun sto der, litt i skjul. Gjemt bak noen blader.
Den grønne jakken hennes og de mørke buksene vistes ikke der hun hadde funnet plass bak en tykk trestamme. Luften var frisk og klar, og bladene var i ferd med å skifte farge. Om bare et par uker ville hun lett blitt avslørt der hun sto og gjemte seg.

Hun kjente sitringen i kroppen. Suget i magen. Øynene søkte nedover veien, og stoppet der veien smalnet inn. Mante fram bildet av han som skulle komme slentrende, med lett vind i den rufsete luggen. Det lyse håret blafrende, som manen på en hest. Frakken åpen….Vinden som tok forsiktig tak. Små kast i det myke stoffet.. Bildene var som en film i hodet hennes, kjørt på halv hastighet. Sakte film… Slentrende, duvende, blafrende. Hun trakk kåpen tettere rundt seg, trakk seg enda litt lenger tilbake bak den tykke stammen. Satte seg på huk. Ventet…

Hun kjente små dunk i håndleddet. Klokken som strammet, og ga beskjed om at tiden gikk. Pulsen som trommet lett gjennom huden under der, som viserne på en klokke. Tikk-takk, tikk-takk. Hun kjente hjertet dunke hardt i brystet. Jakkestoffet beveget seg hardt, og hun kunne høre slagene gjennom det alt for tynne stoffet. Var hun i ferd med å avsløre at hun satt der? Ville han høre henne når han kom?

 

Kom han ikke snart?

 

Hun tittet på klokken igjen. Ett minutt siden forrige gang hun lot blikket sveipe over tallene. Hun fiklet med knappene i jakken. Åpnet og lukket. Kjente seg alt for varm… Kjente seg alt for kald.. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Hun trakk hetten ned over pannen. Skjulte nesten øynene. 

Hjertet hamret. Pulsen økte. Hun tittet på klokken igjen. Den viste passert. Hun tittet nedover veien igjen. Ingen. Små dråper rant nedover kinnene hennes. Hun skalv. Dråpene fant veier nedover og inn i den halvåpne munnen. Salte dråper. Det regnet ikke. Hun frøs. Hun hikstet.

 

Kom han ikke?

 

Da kjente hun plutselig noen som prikket henne lett på skulderen.

 

 

 

(Denne lille novellen/teksten har jeg skrevet på inspirasjon fra et bilde Bunny la ut for noen uker siden, sammen med masse andre fine bilder.  Det ga meg umiddelbart en liten historie i hodet. Det måtte bare modnes litt. Og nå var den klar 🙂 Jeg fikk tillatelse til å sette i gang av Bunnyen selv. Takk for fin inspirasjon av bilder Bunny! SÅNT kan jeg like! 🙂 Fint å kunne inspirere hverandre )

 

Med blomster og ballonger i “kanonløpet”


Alene

Sammen med mange
Litt på utsiden

 

Skjønner ikke hva de snakker om
Snakker et annet språk
På alle måter

 

Ordene
Treffer som hagleskudd
Selv om “kanonene” er ganske ufarlige

 

Hva med å sende blomster og ballonger ut “kanonløpet” i stedet for?
Hva med å få noen til å smile i dag, og føle seg som verdens beste?

 

Når sommerfuglene synger..

 

Sommermorgen

Solfrid strekker seg
Syvtiden

 

Sommerskyer
Sjøskvulp
Skjell

Seilbåter siger søvnig sørover

 

 

Spidergutt spinner pindelvev
Sommerfuglene synger
Sommerinsekter surrer sorgløse sammen


Snart spisetid
Skjæra snuser og smatter
Ser sultent på Solfrid
Søndagsfrokost?

 

#sommermorgen #dikt

Ute blåser kattungene..

 

Ute “blåser kattungene” i alle retninger..

 

 

Ute fyker folk forbi som druknede katter, med værhårene hengende nedover…

 

 

Inne sitter jeg og “maler” og leker med garnnøster,

mens musene som danset på bordet nettopp har sovnet og sikkert våkner med verdens største kattepine…..

 

 

#vær

Livet under treet

 

Livet under treet

Behagelig
Lett å slå rot.
Se årstider komme og gå

 

 

Fargene skifter.
Temperaturen endres
Ulike ansikter farer forbi
Stillingen der under treet- den samme

 

 

Livet under treet

Komfortabelt
Lettvint
Gir oversikt

Tilskuerplass

 

 

 

Kanskje man skulle reise seg litt..
Riste litt på de stive musklene
Kanskje danse noen skritt bortover  gresset der…
Selv om man mistet tilskuerplassen…og oversikten..

Man fikk i det minste danset litt

 

 

 

#utfordringer #holdninger #livet

Morgengry

 

 

Morgengry

 

Stille stille lister natten seg ut døra
I sokkelsten, med små trippende føtter smyger den seg ut
Ikke en lyd høres
Man ser kun en strime lys fra dørsprekken
Og aner at noe er i gjære

 

 

Stille stille lister dagen seg inn
Nærmest umerkelig har hun puffet døren litt mer på gløtt
Står der
Fremdeles i nattkjolen, i den halvåpne døra
Smiler – med bustete hår
Ønsker oss velkommen

 

 

 

#dikt #morgengry