Nesa i sky, halvåpen munn,
gule tenner, sneipen i munnviken,
lang, hengende lugg som slett ikke skjulte det hånlige blikket
Lett å lese de iskalde beskjedene i de brevanns-blå øynene:
“Pingle! Tåler ingenting! Tareisammen!”
Hun skuttet seg Slo øynene i bakken Kjente hårene i nakken reiste seg
Kjentes som det kom frostrøyk ut av gapet hans
Visste ikke hvordan hun skulle ta det Prøvde seg med en liten latter Satte øynene i han, selv om hun skalv på innsiden, og sa:
“Klapp igjen det gule gapet ditt”
Da forsvant han Og på bakken der han hadde vært, sto en bukett med hestehov….
Dette diktet skrev jeg på morgenen i går, etter å ha funnet dette bildet hos Utifriluft
Det satte i gang en liten historie i hodet mitt, og jeg fikk lov å bruke bildet. Moro med inspirasjon.
Hun sto der i mørket Snø på luekanten Våt i luggen Dråpene fra den smeltede snøen blandet seg med tårene hennes Rant i små bekker nedover kalde kinn
Trærne bøyde grenene sine over henne Laget et tak Stengte lyset ute
Innhyllet i mørke kjentes det trygt Vondt, men trygt Det var en verden hun kjente i alle fall Hun sto som forstenet Ikke en lyd Hørte bare sin egen pust og hjertet som slo
Noen få skritt fram Der lysnet det En åpning i kokongen En verden full av muligheter En verden full av farligheter En verden full av gleder?
Man visste jo aldri… Så derfor ble hun stående Lenge I det vonde, men trygge
Så løftet hun en fot sakte opp Plasserte den, full av snø og tunge tanker, Foran den andre Rettet forsiktig opp ryggen Tittet forsiktig ned mot porten i lysningen Ville hun klare skrittene fram? Ville hun takle den åpne sletten og alt lyset?
Så løftet hun den andre foten også Og bare gikk…
Denne lille teksten er skrevet på inspirasjon fra bildet jeg fikk hos Mettejosteinsdatter.
Jeg tigget til meg dette bildet, fordi jeg følte det “snakket” litt. Var ikke helt sikker på hva det sa da jeg spurte om å få det, men visste det ville fortelle noe en dag. I dag var dagen. Tusen takk Mette, for lån av bildet!
Jeg synes det er så fint når man kan bli inspirert og få lyst til å være kreativ og skape noe på grunn av andre rundt seg 🙂 Bloggen og folk jeg har blitt kjent med her har gitt meg mange fine skrivestunder. Takk til dere <3
Mulig hun ikke ikke kunne gjøre de samme tingene som før. Mulig hun hadde fått litt gråstenk ved tinningen… At ryggen hadde fått en liten knekk. At føttene kjentes litt tyngre enn tidligere der hun sto som plantet ved smijernsrekkverket og speidet utover elven.
“Dette er da noe hun burde klart å gjøre!”
Hun hadde hørt stemmene gjennom den halvåpne døren. De var lave, nærmest hviskende. Men selv om hørselen ikke lenger var det den en gang var så trengte ordene inn, og forsvant ned mot hjerteroten som en ond tagg. Hun hadde stått musestille. Ville ikke bli oppdaget. Ville ikke måtte møte ansiktene som endret farge i det de så henne sto der. Orket ikke de rødmende stemmene som hakket og forklarte, i fort tempo..
Hun hadde, som et gjenferd, trukket seg lydløst tilbake mot rommet der hun kom fra. Forsvunnet på tunge bein ned trappen. Plassert føttene akkurat der hun visste trappen ikke knirket og forsvunnet inn på rommet sitt. Hun hadde tatt av seg den gammelrosa morgenkåpen, og de loslitte, grå tøflene mens tårene rant stille nedover kinnene. Hun hadde tatt på seg den lilla, flagrende kjolen med små, rosa blomster, stukket føttene ned i de slitne sandalene og forsvunnet på gummisåler ut utgangsdøren og nedover bakken mot broen.
Nå sto hun der ved rekkverket. Famlet med de brune lokkene. Famlet med den blomstrete kjolen. Nedslått blikk og smaken av salt i munnviken minnet henne om hennes utilstrekkelighet.
Plutselig var det som om hun våknet. En glatt, liten hånd hadde strukket seg fram og nappet forsiktig i hennes. Hun hadde tittet ned. Åpne, ærlige barneøyne hadde tittet opp på henne, og et smil hadde bredt seg over et ansikt omgitt av gylne krøller:
“Så fin du er!”
Hun lot en litt skrukkete hånd gli gjennom håret der oppe ved tinningen. Fikk brune lokker med gråstenk på plass bak ørene. Hun glattet litt på kjolen, mens hun rette ryggen det hun klarte, dro kjoleermet hurtig over de tårevåte øynene og ga den lille sitt beste smil.
-Ja, det var hun sannelig! Fin!
Denne lille novellen/teksten ble skrevet på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine: Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og det var 9 stykker som sendte meg bilder! Herlig!! Hildegunn, som tidligere blogget her på blogg.no sendte meg bildet som ble dagens lille tekst 🙂
Hun sto der, litt i skjul. Gjemt bak noen blader. Den grønne jakken hennes og de mørke buksene vistes ikke der hun hadde funnet plass bak en tykk trestamme. Luften var frisk og klar, og bladene var i ferd med å skifte farge. Om bare et par uker ville hun lett blitt avslørt der hun sto og gjemte seg.
Hun kjente sitringen i kroppen. Suget i magen. Øynene søkte nedover veien, og stoppet der veien smalnet inn. Mante fram bildet av han som skulle komme slentrende, med lett vind i den rufsete luggen. Det lyse håret blafrende, som manen på en hest. Frakken åpen….Vinden som tok forsiktig tak. Små kast i det myke stoffet.. Bildene var som en film i hodet hennes, kjørt på halv hastighet. Sakte film… Slentrende, duvende, blafrende. Hun trakk kåpen tettere rundt seg, trakk seg enda litt lenger tilbake bak den tykke stammen. Satte seg på huk. Ventet…
Hun kjente små dunk i håndleddet. Klokken som strammet, og ga beskjed om at tiden gikk. Pulsen som trommet lett gjennom huden under der, som viserne på en klokke. Tikk-takk, tikk-takk. Hun kjente hjertet dunke hardt i brystet. Jakkestoffet beveget seg hardt, og hun kunne høre slagene gjennom det alt for tynne stoffet. Var hun i ferd med å avsløre at hun satt der? Ville han høre henne når han kom?
Kom han ikke snart?
Hun tittet på klokken igjen. Ett minutt siden forrige gang hun lot blikket sveipe over tallene. Hun fiklet med knappene i jakken. Åpnet og lukket. Kjente seg alt for varm… Kjente seg alt for kald.. Åpne. Lukke. Åpne. Lukke. Hun trakk hetten ned over pannen. Skjulte nesten øynene.
Hjertet hamret. Pulsen økte. Hun tittet på klokken igjen. Den viste passert. Hun tittet nedover veien igjen. Ingen. Små dråper rant nedover kinnene hennes. Hun skalv. Dråpene fant veier nedover og inn i den halvåpne munnen. Salte dråper. Det regnet ikke. Hun frøs. Hun hikstet.
Kom han ikke?
Da kjente hun plutselig noen som prikket henne lett på skulderen.
(Denne lille novellen/teksten har jeg skrevet på inspirasjon fra et bilde Bunny la ut for noen uker siden, sammen med masse andre fine bilder. Det ga meg umiddelbart en liten historie i hodet. Det måtte bare modnes litt. Og nå var den klar 🙂 Jeg fikk tillatelse til å sette i gang av Bunnyen selv. Takk for fin inspirasjon av bilder Bunny! SÅNT kan jeg like! 🙂 Fint å kunne inspirere hverandre )
jeg var et smykke rundt halsen din vakkert, lett, elegant armer som omfavnet deg ømt mens øynene glitret som diamanter og et hjerte av gull banket tett mot brystet ditt
Tenk om det da….
Smykket fikk jeg av Karidansen i går, da vi hadde en fantastisk frisk og flott dag på Operataket <3
Fargene skifter. Temperaturen endres Ulike ansikter farer forbi Stillingen der under treet- den samme
Livet under treet
Komfortabelt Lettvint Gir oversikt
Tilskuerplass
Kanskje man skulle reise seg litt.. Riste litt på de stive musklene Kanskje danse noen skritt bortover gresset der… Selv om man mistet tilskuerplassen…og oversikten..
Stille stille lister natten seg ut døra I sokkelsten, med små trippende føtter smyger den seg ut Ikke en lyd høres Man ser kun en strime lys fra dørsprekken Og aner at noe er i gjære
Stille stille lister dagen seg inn Nærmest umerkelig har hun puffet døren litt mer på gløtt Står der Fremdeles i nattkjolen, i den halvåpne døra Smiler – med bustete hår Ønsker oss velkommen