Hun sto der, ved enden av trappa…. eller kanskje det egentlig var begynnelsen…

Hun sto der…med den hvite, fine sommerkjolen blafrende rundt de brune leggene… så vidt nedenfor kneet rakk den…. Håret hang løst nedover ryggen.. Hårstråene tovet litt i hverandre.. av saltvannet og sanden som hadde satt seg fast.. Hun var barbeint.. beina kjentes litt tunge, av saltvann og av den lange turen fra stranda.. Hodet litt slitent, etter alle de hylende stemmene der nede ved vannkanten..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Her oppe ved starten av trappa var det helt stille og fredelig…. Stemmene hadde forsvunnet… Solen stekte i murveggen denne tidlige sommerkvelden, og det piplet noen dråper fra under luggen nedover…litt på grunn av den varme solveggen…. svetten som fant fine veier, ned forbi nesen hennes… og litt fra det saltvanns-våte håret…

Hun kjente lukten av frodig gress og ville bær komme sivende ned trappetrinnene…

Hun var helt alene.. Ingen kom etter….deilig og stille… Hun visste hun skulle  opp, ta fatt på den litt slitsomme klatreturen opp trinnene… Hun husket hun hadde gruet seg tidligere…til de bratte stegene.. det hadde virket mørkt der oppe…og skummelt….Nå gruet hun seg ikke mer… For hun visste at på toppen der var den fineste hagen av de alle… en hemmelig hage… Fargerike blomster og trær vokste vilt, og omkranset den lille hagen…Ingen hadde klippet gresset der, og trærnes grener og blader laget et lite tak… Fukten fra morgenduggen “hang i”  hele dagen under løvtaket, og hun kunne hoppe glad og fornøyd rundt i det viltvoksende gresset… Bortest i hagen ville mormor stå, med kjoleforkleet sitt og  lukte vafler.. For hun bodde der oppe i den vakre hagen.. Og hun ville klemme henne hardt inntil seg..

Så trinnene opp kjentes ikke tunge likevel… Hun tittet opp, tok tak med hendene… og gikk stegene forsiktig opp trappen….

(Denne lille teksten er skrevet på grunnlag av stikkord, små setninger og stemningen jeg fikk etter alle innspillene dere ga meg til dette bildet er på fredag. Hver enkelt vil kanskje enten kjenne igjen sin setning, sitt stikkord, eller bare noe av følelsen som er beskrevet som DERES 🙂 Tusen takk for flotte innspill, det er så kos å kunne lage sånne tekster- nesten litt i samarbeid <3)

Tassende føtter på plankebordene… inn i ullsokkene, og gummistøvlene… vindjakken lett slengt over skuldrene…..

Skynde seg ut….må tisse… lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter.. små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel…rått…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ikke en lyd…sola på vei opp…

Da ser hun det… Nesten som penselstrøk… Som om Tidemand &Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt Trolsk…litt mystisk.. fortryllende

Hun står helt stille…en fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg, en kort stund…så er de borte… Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre..

Hun kjenner en ro… Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet..som er blitt malt… De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast på bakken mot den grå rimete bakken.

Hun tenker på drømmen sin…om sin egen lille øy… med et tårn…hvor hun klarer seg med fiskestangen, der alene, båten har forsvunnet… og hun er alene der på øya…og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. og tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre….Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt…den gangen….Nå er alt blitt anderledes…

Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt…som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik..så blir det stille..

Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg… Det kjennes som om det blir kaldere i luften… Hun hutrer lett.. Ser langt utover vannet… ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde…? Fra en helt annen periode….Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet… og hun aner at dette må være en STOR fisk…. om det er en fisk i det hele tatt.. Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene… Vannet er nesten svart nå… Jakken hjelper ingenting… Hun er blitt våt i det lange håret…Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig…Hun blir trukket nedover mot det mørke  vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne… Hun vil ikke lenger være der… ønsker å snu… Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter…. det er umulig å høre skrittene hennes…Øynene ser langt ned i det mørke vannet….  I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?……noe som beveger seg.?… en grønn skikkelse….? Kunne det være…?

Hun blir stående… som forstenet…kan ikke røre seg….  Håret i store flak nedover ryggen…Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennesD….kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut...

( Denne lille historien er laget på alle innspillene jeg fikk av dere på bildet over her. Jeg la ut bildet på fredag morgen,spurte hva dere assosierte med dette bildet. Og på inspirasjon fra disse ordene fra dere laget jeg dette. Det er litt deres og litt mitt så klart. For jeg måtte jo lage den røde tråden 😉 Tusen takk for MAANGE og flotte innspill!! You made my day!!  🙂 Jeg tror de fleste vil kjenne igjen SINE ord, eller stemningen de laget )