Hun sto der, ved enden av trappa…. eller kanskje det egentlig var begynnelsen…

Hun sto der…med den hvite, fine sommerkjolen blafrende rundt de brune leggene… så vidt nedenfor kneet rakk den…. Håret hang løst nedover ryggen.. Hårstråene tovet litt i hverandre.. av saltvannet og sanden som hadde satt seg fast.. Hun var barbeint.. beina kjentes litt tunge, av saltvann og av den lange turen fra stranda.. Hodet litt slitent, etter alle de hylende stemmene der nede ved vannkanten..

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Her oppe ved starten av trappa var det helt stille og fredelig…. Stemmene hadde forsvunnet… Solen stekte i murveggen denne tidlige sommerkvelden, og det piplet noen dråper fra under luggen nedover…litt på grunn av den varme solveggen…. svetten som fant fine veier, ned forbi nesen hennes… og litt fra det saltvanns-våte håret…

Hun kjente lukten av frodig gress og ville bær komme sivende ned trappetrinnene…

Hun var helt alene.. Ingen kom etter….deilig og stille… Hun visste hun skulle  opp, ta fatt på den litt slitsomme klatreturen opp trinnene… Hun husket hun hadde gruet seg tidligere…til de bratte stegene.. det hadde virket mørkt der oppe…og skummelt….Nå gruet hun seg ikke mer… For hun visste at på toppen der var den fineste hagen av de alle… en hemmelig hage… Fargerike blomster og trær vokste vilt, og omkranset den lille hagen…Ingen hadde klippet gresset der, og trærnes grener og blader laget et lite tak… Fukten fra morgenduggen “hang i”  hele dagen under løvtaket, og hun kunne hoppe glad og fornøyd rundt i det viltvoksende gresset… Bortest i hagen ville mormor stå, med kjoleforkleet sitt og  lukte vafler.. For hun bodde der oppe i den vakre hagen.. Og hun ville klemme henne hardt inntil seg..

Så trinnene opp kjentes ikke tunge likevel… Hun tittet opp, tok tak med hendene… og gikk stegene forsiktig opp trappen….

 (Dette er også en historie jeg laget  og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien,  og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her  inne 🙂 )

De to…. hadde sittet der…tett sammen…

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Han litt lent mot hennes side… De hadde sitter der en kald høstdag…og tittet utover vannet som lå der blikkstille med en liten morgendis på… Hans ruglete hånd hadde ligget over hennes der han satt lent mot henne, og han hadde  kjent varmen fra henne gjennom golfjakken… Det grå håret hennes  blafret lett på pannen hennes, der en lun høstvind strøk forbi..

De hadde tatt seg en kaffekopp der nede…Bladene fra trærne hadde dalt ned og lagt seg rundt føttene deres…inntil den lille vinden traff bladene, virvlet dem opp og la dem i små hauger på skuldre, fang og hår…

Han husket det godt.. Han satt der ennå..Han lente fremdeles kroppen mot hennes stol…den siden der HUN hadde sittet… Hun satt ikke der lenger… Han kjente ikke lenger varmen fra henne… Han kjente seg forlatt og ensom…. Da hun ble borte, og livet bare var HAN, reiste han….fra huset med de hvitmalte  gjerdene…. fra hagen med det høye gresset… Fra stolene som sto nede ved vannet… Han bare dro…

Nå var han tilbake… huset sto fremdeles der tomt…Ingen hadde flyttet inn…. Ingen hadde klippet gresset, malt de slitte gjerdene… eller gitt de værbitte stolene et strøk….

Han satt tungt på stolen “sin”, lente seg mot hennes side…og han følte nesten som DA…..kunne nærmest høre musikken fra den tiden de var to….Hørte musikken, den glade latteren fra menneskene som hadde vært der i deres utallige hageselskaper…kjente lukten av reker, hvitvin og frukt som hadde bugnet på bordet der borte….  Han kunne nærmest kjenne malingslukten fra stolene…nymalte som de hadde vært den gangen…

Han rettet seg opp og  satte seg litt tilbake i stolen, kom tilbake til seg selv…og dagen i dag… Han hørte plutselig  glade barnestemmer som ropte oppe ved huset.. Han snudde seg og så en liten familie komme syklende forbi huset der oppe….De stoppet.. gikk av syklene… tittet fornøyde ned mot mannen på stolen i strandkanten.. snakket med høye energiske stemmer…om verdens vakreste hus..om hvitmalte gjerder og hageselskaper..

Han lukket øynene igjen…og kjente en fred fylte seg…

 (Dette er en historie jeg laget  og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien,  og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her  inne 🙂 )

Hun satt der…. helt musestille… Gjemte seg… Satt bak busken og den tunge, tunge porten…

Hun hadde sittet der i tussmørket….i det begynnende morgenlyset, med beina tett oppunder seg…. nattkjolen godt tredd over knærne for liksom å holde varmen litt i det fremdeles morgen-duggete gresset… Hun hadde tittet utover elven, og sett en trestokk bevege seg…. Hadde sittet og  speidet utover der så lenge, med beina slik, at beina hadde dovnet bort og den store, digre stokken ikke lenger var noen stokk men en alligator som gled fram i det stille morgenmørket…. Håret hadde hengt stivt nedover siden av ansiktet hennes, ikke et hårstrå hadde beveget seg….hun hadde knapt pustet… ikke en bevegelse….Var det ikke noen elefanter hun så borti skogbrynet der også?…. Fantasien løp mens hun satt der og knuget om knærne… Det lille heklejakken hun hadde tatt på i farten var ikke på langt nær varm nok, når de skumle tankene kom… Hun hadde bare grepet den i all hast da hun oppdaget at DE TO var borte…. og at hun var alene i huset…Det store, digre huset… Den lille sengen ved vinduet hadde føltes altfor stor da hun våknet og oppdaget at DERES seng var tom… Hun hadde bare revet tak i bamsen, kastet på seg den lille heklejakken og stormet ned de store steinete, flate trappetrinnene… Løpt ned mot elven, og plassen sin…. passet seg for å ikke plumpe uti elven….der hvor plassen hennes ble litt smalere….Hennes hemmelige plass…

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Og nå satt hun her…litt oppskaket og forsøkte å holde varmen… Litt skjult bak den frodige busken, og den tunge smijernsporten… tittet mellom det kalde jernet og bladene på grenene som hang over elven.. og prøvde å skjelne mellom stokker og alligatorer…

Solen steg  sakte opp bak løvverket der, og i det begynnende lyset kunne hun se en båt komme sigende…Stille ..stille… Den fløt nesten umerkelig framover i det blikkstille vannet, kun avbrutt av små plask når årene traff vannet…. Kun avbrutt av de hviskende stemmene som nådde henne.. I båten satt de to…Han ved årene…hun lett foroverlent på det nærmeste setet… Han i tøfler og slåbrok, hun i sin lange morgenkåpe, med føttene stikkende ut på nedsiden… barbeinte føtter…  Og selv om det var langt unna, kunne hun se blikkene de sendte hverandre…Milde, ømme…Fulle av kjærlighet… Solen nådde over toppen på de lave trærne som sto langs elven, og strålene fant henne som satt der gjemt i buskene… Hun kjente varmen fra solen…. og fra innsiden….Kunne ta av den lille jakken… Satt der i nattkjolen og i all spenningen og gleden…. Og ventet på at de skulle komme fram til plassen HENNES…

Gledet seg  til at de fikk øye på henne, at de milde øynene ville treffe HENNES… Da skulle hun hoppe ombord, og stille ,stille sige avgårde sammen med dem….

 (Dette er en historie jeg laget  og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her  inne 🙂 )

Tassende føtter på plankebordene… inn i ullsokkene, og gummistøvlene… vindjakken lett slengt over skuldrene…..

Skynde seg ut….må tisse… Lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter.. små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel…rått…

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Ikke en lyd…sola på vei opp…

Da ser hun det… Nesten som penselstrøk… Som om Tidemand & Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt Trolsk…litt mystisk.. fortryllende…

Hun står helt stille…en fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg, en kort stund…så er de borte… Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre..

Hun kjenner en ro… Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet..som er blitt malt… De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast på bakken mot den grå rimete bakken.

Hun tenker på drømmen sin…om sin egen lille øy… med et tårn…hvor hun klarer seg med fiskestangen, der alene, båten har forsvunnet… og hun er alene der på øya…og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. og tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre….Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt…den gangen….Nå er alt blitt anderledes…

Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt…som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik..så blir det stille..

Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg… Det kjennes som om det blir kaldere i luften… Hun hutrer lett.. Ser langt utover vannet… ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde…? Fra en helt annen periode….Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet… og hun aner at dette må være en STOR fisk…. om det er en fisk i det hele tatt….   Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene… Vannet er nesten svart nå… Jakken hjelper ingenting… Hun er blitt våt i det lange håret…Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig…  Hun blir trukket nedover mot det mørke  vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne… Hun vil ikke lenger være der… ønsker å snu… Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter…. det er umulig å høre skrittene hennes…  Øynene ser langt ned i det mørke vannet….  I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?……noe som beveger seg.?… en grønn skikkelse….? Kunne det være…?

Hun blir stående… som forstenet…kan ikke røre seg….  Håret i store flak nedover ryggen…Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennes…..kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut...

(Dette er en historie jeg laget  og la ut 30. mars.. Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk når jeg la ut bildet over og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her  inne 🙂 )

Håper du får en trolsk dag! <3

Hun satt der…. helt musestille… Gjemte seg… Satt bak busken og den tunge, tunge porten…

Hun hadde sittet der i tussmørket….i det begynnende morgenlyset, med beina tett oppunder seg…. nattkjolen godt tredd over knærne for liksom å holde varmen litt i det fremdeles morgen-duggete gresset… Hun hadde tittet utover elven, og sett en trestokk bevege seg…. Hadde sittet og  speidet utover der så lenge, med beina slik, at beina hadde dovnet bort og den store, digre stokken ikke lenger var noen stokk men en alligator som gled fram i det stille morgenmørket…. Håret hadde hengt stivt nedover siden av ansiktet hennes, ikke et hårstrå hadde beveget seg….hun hadde knapt pustet… ikke en bevegelse….Var det ikke noen elefanter hun så borti skogbrynet der også?…. Fantasien løp mens hun satt der og knuget om knærne… Det lille heklejakken hun hadde tatt på i farten var ikke på langt nær varm nok, når de skumle tankene kom… Hun hadde bare grepet den i all hast da hun oppdaget at DE TO var borte…. og at hun var alene i huset…Det store, digre huset… Den lille sengen ved vinduet hadde føltes altfor stor da hun våknet og oppdaget at DERES seng var tom… Hun hadde bare revet tak i bamsen, kastet på seg den lille heklejakken og stormet ned de store steinete, flate trappetrinnene… Løpt ned mot elven, og plassen sin…. passet seg for å ikke plumpe uti elven….der hvor plassen hennes ble litt smalere….Hennes hemmelige plass…

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Og nå satt hun her…litt oppskaket og forsøkte å holde varmen… Litt skjult bak den frodige busken, og den tunge smijernsporten… tittet mellom det kalde jernet og bladene på grenene som hang over elven.. og prøvde å skjelne mellom stokker og alligatorer…

Solen steg  sakte opp bak løvverket der, og i det begynnende lyset kunne hun se en båt komme sigende…Stille ..stille… Den fløt nesten umerkelig framover i det blikkstille vannet, kun avbrutt av små plask når årene traff vannet…. Kun avbrutt av de hviskende stemmene som nådde henne.. I båten satt de to…Han ved årene…hun lett foroverlent på det nærmeste setet… Han i tøfler og slåbrok, hun i sin lange morgenkåpe, med føttene stikkende ut på nedsiden… barbeinte føtter…  Og selv om det var langt unna, kunne hun se blikkene de sendte hverandre…Milde, ømme…Fulle av kjærlighet… Solen nådde over toppen på de lave trærne som sto langs elven, og strålene fant henne som satt der gjemt i buskene… Hun kjente varmen fra solen…. og fra innsiden….Kunne ta av den lille jakken… Satt der i nattkjolen og i all spenningen og gleden…. Og ventet på at de skulle komme fram til plassen HENNES…

Gledet seg  til at de fikk øye på henne, at de milde øynene ville treffe HENNES… Da skulle hun hoppe ombord, og stille ,stille sige avgårde sammen med dem….

 (Denne lille teksten er skrevet på grunnlag av stikkord, små setninger og stemningen jeg fikk etter alle innspillene og assosiasjonene de  forskjellige bloggere  ga meg til dette bildet forrige mandag. Hver enkelt vil kanskje enten kjenne igjen sin setning, sitt stikkord, eller bare noe av følelsen som er beskrevet som DERES 🙂 Tusen takk for flotte innspill, det er så kos å kunne lage sånne tekster- nesten litt i samarbeid <3)

Hun sto der, ved enden av trappa…. eller kanskje det egentlig var begynnelsen…

Hun sto der…med den hvite, fine sommerkjolen blafrende rundt de brune leggene… så vidt nedenfor kneet rakk den…. Håret hang løst nedover ryggen.. Hårstråene tovet litt i hverandre.. av saltvannet og sanden som hadde satt seg fast.. Hun var barbeint.. beina kjentes litt tunge, av saltvann og av den lange turen fra stranda.. Hodet litt slitent, etter alle de hylende stemmene der nede ved vannkanten..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Her oppe ved starten av trappa var det helt stille og fredelig…. Stemmene hadde forsvunnet… Solen stekte i murveggen denne tidlige sommerkvelden, og det piplet noen dråper fra under luggen nedover…litt på grunn av den varme solveggen…. svetten som fant fine veier, ned forbi nesen hennes… og litt fra det saltvanns-våte håret…

Hun kjente lukten av frodig gress og ville bær komme sivende ned trappetrinnene…

Hun var helt alene.. Ingen kom etter….deilig og stille… Hun visste hun skulle  opp, ta fatt på den litt slitsomme klatreturen opp trinnene… Hun husket hun hadde gruet seg tidligere…til de bratte stegene.. det hadde virket mørkt der oppe…og skummelt….Nå gruet hun seg ikke mer… For hun visste at på toppen der var den fineste hagen av de alle… en hemmelig hage… Fargerike blomster og trær vokste vilt, og omkranset den lille hagen…Ingen hadde klippet gresset der, og trærnes grener og blader laget et lite tak… Fukten fra morgenduggen “hang i”  hele dagen under løvtaket, og hun kunne hoppe glad og fornøyd rundt i det viltvoksende gresset… Bortest i hagen ville mormor stå, med kjoleforkleet sitt og  lukte vafler.. For hun bodde der oppe i den vakre hagen.. Og hun ville klemme henne hardt inntil seg..

Så trinnene opp kjentes ikke tunge likevel… Hun tittet opp, tok tak med hendene… og gikk stegene forsiktig opp trappen….

(Denne lille teksten er skrevet på grunnlag av stikkord, små setninger og stemningen jeg fikk etter alle innspillene dere ga meg til dette bildet er på fredag. Hver enkelt vil kanskje enten kjenne igjen sin setning, sitt stikkord, eller bare noe av følelsen som er beskrevet som DERES 🙂 Tusen takk for flotte innspill, det er så kos å kunne lage sånne tekster- nesten litt i samarbeid <3)

Tassende føtter på plankebordene… inn i ullsokkene, og gummistøvlene… vindjakken lett slengt over skuldrene…..

Skynde seg ut….må tisse… lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter.. små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel…rått…

Ikke en lyd…sola på vei opp…

Da ser hun det… Nesten som penselstrøk… Som om Tidemand &Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt Trolsk…litt mystisk.. fortryllende

Hun står helt stille…en fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg, en kort stund…så er de borte… Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre..

Hun kjenner en ro… Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet..som er blitt malt… De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast på bakken mot den grå rimete bakken.

Hun tenker på drømmen sin…om sin egen lille øy… med et tårn…hvor hun klarer seg med fiskestangen, der alene, båten har forsvunnet… og hun er alene der på øya…og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. og tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre….Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt…den gangen….Nå er alt blitt anderledes…

Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt…som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik..så blir det stille..

Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg… Det kjennes som om det blir kaldere i luften… Hun hutrer lett.. Ser langt utover vannet… ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde…? Fra en helt annen periode….Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet… og hun aner at dette må være en STOR fisk…. om det er en fisk i det hele tatt.. Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene… Vannet er nesten svart nå… Jakken hjelper ingenting… Hun er blitt våt i det lange håret…Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig…Hun blir trukket nedover mot det mørke  vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne… Hun vil ikke lenger være der… ønsker å snu… Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter…. det er umulig å høre skrittene hennes…Øynene ser langt ned i det mørke vannet….  I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?……noe som beveger seg.?… en grønn skikkelse….? Kunne det være…?

Hun blir stående… som forstenet…kan ikke røre seg….  Håret i store flak nedover ryggen…Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennesD….kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut...

( Denne lille historien er laget på alle innspillene jeg fikk av dere på bildet over her. Jeg la ut bildet på fredag morgen,spurte hva dere assosierte med dette bildet. Og på inspirasjon fra disse ordene fra dere laget jeg dette. Det er litt deres og litt mitt så klart. For jeg måtte jo lage den røde tråden 😉 Tusen takk for MAANGE og flotte innspill!! You made my day!!  🙂 Jeg tror de fleste vil kjenne igjen SINE ord, eller stemningen de laget )