“Mitt rare hus”- av Søstrene Sisters… ;-)

 Jeg og søsteren min har hatt et lite samarbeidprosjekt de siste dagene. Hun jobber i en barnehage, og hun har spesielt fokus og ekstra ansvar for språkopplæringen i denne barnehagen. Hun har skrevet et lite dikt, for å bruke i barnehagen. Hun fant ingen tegninger på nett som passet til. Og er ikke vant til å tegne selv. Men hva gjør vel det?? Når man har en søster som IVRER etter å få lov å tegne noe morsomt. Så her er vårt lille samarbeidsprosjekt, hennes dikt: “Mitt rare hus” og mine illustrasjoner.

 

 

 


 

Tekst:                Åshild Jacobsen

Illustrasjoner:    Frodith

 

 

 

#dikt #ordspill #tegninger

Mens verden sov <3

I dag da jeg våknet

var dagen MIN..

Himmelen brant,

men verden sov..

Sakte listet jeg meg rundt i stillheten…

…for ikke å vekke noen…

Slik at tiden stoppet opp et øyeblikk…

….og ikke slukket brannen så fort <3

 

 

 

#soloppgang #foto #dikt #tekst #himmel

Ute blåser kattungene..

På utsiden av veggene..

Blåser kattungene om kapp med taksteinen fra det gule huset…

Jeg hører værhanen gale…

Og lurer på om det er den som skal servere meg egg i morgen tidlig…? 😉

 

Midt i uværet ligger jeg..

I verdens mykeste seng…

Og drømmer om en varm sensommer…

Fri for kattunger i lufta.. 😉

 

 

God natt i blåsten- drøm om stille dager ved sjøen <3

 

#småtekster #dikt #godnatt #blåst

Stille…stille… (reprise)

Stille…stille… sitter  hun der på benken…. titter utover havet hvor han hadde dratt….og blitt borte..

Hun sitter der… ganske ensom…mens tordenværet, som nettopp hadde vært der, farer av sted til nye trakter…

Hun fryser, og er våt… tenker på han som forlot henne…. Ikke fordi han sviktet…men fordi han døde.. 

Tåken kommer sigende, samtidig med tristheten… hun ønsker seg en varm  klem der hun sitter småhutrende…

Hun ser en jogger komme løpende… i det minste tror hun det er en jogger… Ser bare grønne, lysende øyne der i mørket… Kanskje det ikke er en jogger….?

Hun kvepper til, retter seg opp. i ryggen…. Ser mot de lysende grønne øynene… Får en følelse av at flere par øyne iakttar henne.. Tåken og det våte mørket sender signaler til hjernen om ting hun VET ikke finnes… Øynene sier troll og spøkelser…hjernen sier den VET det er feil…. Eller er det det?… Kan hun være helt sikker på det… Skyggene nede ved havet, det som beveger seg OPP fra havet… er det VIRKELIG…? Eller er det kun en skygge som farer forbi…? En tåkedott….? Som letter….Det er HELT stille. i området rundt benken… Hun svinger på hodet nedover mot stien som går på baksiden av benken… De grønne lysene øynene har forsvunnet…Joggeren er ikke å se… 

Var det bare noe hun hadde innbilt seg, der hun satt i all sin ensomhet?  Var det bare alle sansene i høyspenn som laget bilder som ikke fantes? 

Skyene driver vekk…. og  månen titter fram.. Hun smiler…

Området ved benken endrer seg…Det legger seg en ro over stedet…en nesten magisk stemning…

Hun strekker hånden ned i den lille sekken sin, tar opp den lille termosen… Heller litt varm drikke i den lille koppen som tilhører termosen, sipper lett i seg noen slurker og kjenner varmen bre seg i hele kroppen… Hun finner fram de varme tørre  sokkene fra nederst i sekken, tar de på, stikker føttene nedi de våte støvlene igjen…

SItter der som så mange ganger før, samler tankene… finner roen… Tenker på han som reiste ut…. og forsvant…

 

 (Dette er en historie jeg laget  og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien,  og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten.  )

 

 

 

 

 

 

#novelle #assosiasjoner #stemning #tanker #følelser

Stille glede….

 

Uten så mye som et vindpust var morgenen der…

Uten selv å puste lå HUN der…I åndeløs spenning lå hun med nesen ut av den lille åpningen i teltduken…og  tittet utover det blanke vannet.. Håret lett fuktig, av morgenens damp på teltduken… soveposen godt trukket opp…. Noen små varmegrader i teltet,  var ikke nok til å holde varmen utenfor soveposen…

 

Hun tittet forsiktig vekk fra det blanke vannet, lot øynene hvile på han som lå der bare millimetere fra henne….Hun smilte for seg selv…  Han sov…med nesen tittende ut av den store soveposen, og av og til ga han fra seg noen små snork….Noe som fikk henne til å fnise lydløst ned i sin egen sovepose…for ikke å vekke han…

Blikket vendte utover mot vannet igjen. I grålysningen liknet landskapet på et bilde fra Japan. Slik silhuetten fra naturen vistes skarpt mot den stille, klare morgenhimmelen…akkurat slik var de vakre bildene hun hadde på netthinnen…. fra Japan…Slik hun husket dem …fra den sommeren de møttes….der i Japan…

 

De hadde ankommet dette lille bortgjemte stedet i går kveld.. fortøyd båten, slått opp telt…. Og i skumringen hadde de sittet på bryggekanten, snakket om Japan…. med beina så vidt i berøring med den kalde vannflaten…Løst verdensproblemer… holdt tett om hverandre…fortalt hverandre hemmeligheter… Hun hadde kjent det krible i hele kroppen…Underlig at det føltes slik.. fremdeles…så mange år etter… Hun hadde kjent en indre fred..

 

Plutselig ble hun revet tilbake til dagen i dag, av et plask der på utsiden av teltduken!  Øynene sveipet  fort over han ved siden av henne…han sov fremdeles… Hun tittet raskt i begge retninger gjennom den så vidt åpnede glidelåsen, og så noe som beveget seg nærmest lydløst gjennom grålysningen… En lang smal  silhuette seg forbi i vannet… mens hun holdt en hånd foran munnen, for ikke å avsløre at hun var der… Brått var hun våken som aldri før…øynene vidåpne, klar til å ta et fast grep i han som lå ved siden av, klar til å finne noe å kaste mot den smale skyggen i vannet der…klar til å rømme ut av det lille ubeskyttede teltet…

 

Da plutselig fikk hun se….det var en bever som hadde tatt plass bare meter fra henne…..Den pusset pelsen sin, med de små forlabbene, pusset snuten blank og fin…., før den igjen fløt utover med rolige og fredelige svømmetak…. Hun grep tak i den lille notisblokken sin, som lå der ved fotenden…boken  som alltid var med…Den hun noterte livet sitt i… En gang skulle det bli en bok.. Hun noterte noen få ord, med raske hender…. hadde ikke tid til å skrive lenge nå…

 

Oppildnet av den blanke, fine beveren i vannet… krøp hun raskt men lydløst ut av teltet, løp barbeint i gresset ned mot bryggen som lå der i morgendisen og landet med et plask og et  halvkvalt gledeshyl i det iskalde vannet… 

 

Hun hørte det mumle søvndrukkent fra teltduken, i det verden våknet …

Den hemmelige hagen… (reprise)

Hun sto der, ved enden av trappa…. eller kanskje det egentlig var begynnelsen…

Hun sto der…med den hvite, fine sommerkjolen blafrende rundt de brune leggene… så vidt nedenfor kneet rakk den…. Håret hang løst nedover ryggen.. Hårstråene tovet litt i hverandre.. av saltvannet og sanden som hadde satt seg fast.. Hun var barbeint.. beina kjentes litt tunge, av saltvann og av den lange turen fra stranda.. Hodet litt slitent, etter alle de hylende stemmene der nede ved vannkanten..

Her oppe ved starten av trappa var det helt stille og fredelig…. Stemmene hadde forsvunnet… Solen stekte i murveggen denne tidlige sommerkvelden, og det piplet noen dråper fra under luggen nedover…litt på grunn av den varme solveggen…. svetten som fant fine veier, ned forbi nesen hennes… og litt fra det saltvanns-våte håret…

Hun kjente lukten av frodig gress og ville bær komme sivende ned trappetrinnene…

Hun var helt alene.. Ingen kom etter….deilig og stille… Hun visste hun skulle  opp, ta fatt på den litt slitsomme klatreturen opp trinnene… Hun husket hun hadde gruet seg tidligere…til de bratte stegene.. det hadde virket mørkt der oppe…og skummelt….Nå gruet hun seg ikke mer… For hun visste at på toppen der var den fineste hagen av de alle… en hemmelig hage… Fargerike blomster og trær vokste vilt, og omkranset den lille hagen…Ingen hadde klippet gresset der, og trærnes grener og blader laget et lite tak… Fukten fra morgenduggen “hang i”  hele dagen under løvtaket, og hun kunne hoppe glad og fornøyd rundt i det viltvoksende gresset… Bortest i hagen ville mormor stå, med kjoleforkleet sitt og  lukte vafler.. For hun bodde der oppe i den vakre hagen.. Og hun ville klemme henne hardt inntil seg..

Så trinnene opp kjentes ikke tunge likevel… Hun tittet opp, tok tak med hendene… og gikk stegene forsiktig opp trappen….

 

 

 (Dette er også en historie jeg laget  og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien,  og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her  inne 🙂 )

 


#novelle #assosiasjoner #stikkord #stemning #hemmelig #fantasi

Han og henne (reprise)

De to…. hadde sittet der…tett sammen…

Han litt lent mot hennes side… De hadde sitter der en kald høstdag…og tittet utover vannet som lå der blikkstille med en liten morgendis på… Hans ruglete hånd hadde ligget over hennes der han satt lent mot henne, og han hadde  kjent varmen fra henne gjennom golfjakken… Det grå håret hennes  blafret lett på pannen hennes, der en lun høstvind strøk forbi..

De hadde tatt seg en kaffekopp der nede…Bladene fra trærne hadde dalt ned og lagt seg rundt føttene deres…inntil den lille vinden traff bladene, virvlet dem opp og la dem i små hauger på skuldre, fang og hår…

Han husket det godt.. Han satt der ennå..Han lente fremdeles kroppen mot hennes stol…den siden der HUN hadde sittet… Hun satt ikke der lenger… Han kjente ikke lenger varmen fra henne… Han kjente seg forlatt og ensom…. Da hun ble borte, og livet bare var HAN, reiste han….fra huset med de hvitmalte  gjerdene…. fra hagen med det høye gresset… Fra stolene som sto nede ved vannet… Han bare dro…

Nå var han tilbake… huset sto fremdeles der tomt…Ingen hadde flyttet inn…. Ingen hadde klippet gresset, malt de slitte gjerdene… eller gitt de værbitte stolene et strøk….

Han satt tungt på stolen “sin”, lente seg mot hennes side…og han følte nesten som DA…..kunne nærmest høre musikken fra den tiden de var to….Hørte musikken, den glade latteren fra menneskene som hadde vært der i deres utallige hageselskaper…kjente lukten av reker, hvitvin og frukt som hadde bugnet på bordet der borte….  Han kunne nærmest kjenne malingslukten fra stolene…nymalte som de hadde vært den gangen…

Han rettet seg opp og  satte seg litt tilbake i stolen, kom tilbake til seg selv…og dagen i dag… Han hørte plutselig  glade barnestemmer som ropte oppe ved huset.. Han snudde seg og så en liten familie komme syklende forbi huset der oppe….De stoppet.. gikk av syklene… tittet fornøyde ned mot mannen på stolen i strandkanten.. snakket med høye energiske stemmer…om verdens vakreste hus..om hvitmalte gjerder og hageselskaper..

Han lukket øynene igjen…og kjente en fred fylte seg…

 

 (Dette er en historie jeg laget  og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien,  og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her  inne 🙂 )

 

 


#novelle #assosiasjoner #tanker #stemning #bilde #følelser #gamledager #livet

Når tussmørket forsvant (reprise)

Hun satt der…. helt musestille… Gjemte seg… Satt bak busken og den tunge, tunge porten…

Hun hadde sittet der i tussmørket….i det begynnende morgenlyset, med beina tett oppunder seg…. nattkjolen godt tredd over knærne for liksom å holde varmen litt i det fremdeles morgen-duggete gresset… Hun hadde tittet utover elven, og sett en trestokk bevege seg…. Hadde sittet og  speidet utover der så lenge, med beina slik, at beina hadde dovnet bort og den store, digre stokken ikke lenger var noen stokk men en alligator som gled fram i det stille morgenmørket…. Håret hadde hengt stivt nedover siden av ansiktet hennes, ikke et hårstrå hadde beveget seg….hun hadde knapt pustet… ikke en bevegelse….Var det ikke noen elefanter hun så borti skogbrynet der også?…. Fantasien løp mens hun satt der og knuget om knærne… Det lille heklejakken hun hadde tatt på i farten var ikke på langt nær varm nok, når de skumle tankene kom… Hun hadde bare grepet den i all hast da hun oppdaget at DE TO var borte…. og at hun var alene i huset…Det store, digre huset… Den lille sengen ved vinduet hadde føltes altfor stor da hun våknet og oppdaget at DERES seng var tom… Hun hadde bare revet tak i bamsen, kastet på seg den lille heklejakken og stormet ned de store steinete, flate trappetrinnene… Løpt ned mot elven, og plassen sin…. passet seg for å ikke plumpe uti elven….der hvor plassen hennes ble litt smalere….Hennes hemmelige plass…

Og nå satt hun her…litt oppskaket og forsøkte å holde varmen… Litt skjult bak den frodige busken, og den tunge smijernsporten… tittet mellom det kalde jernet og bladene på grenene som hang over elven.. og prøvde å skjelne mellom stokker og alligatorer…

Solen steg  sakte opp bak løvverket der, og i det begynnende lyset kunne hun se en båt komme sigende…Stille ..stille… Den fløt nesten umerkelig framover i det blikkstille vannet, kun avbrutt av små plask når årene traff vannet…. Kun avbrutt av de hviskende stemmene som nådde henne.. I båten satt de to…Han ved årene…hun lett foroverlent på det nærmeste setet… Han i tøfler og slåbrok, hun i sin lange morgenkåpe, med føttene stikkende ut på nedsiden… barbeinte føtter…  Og selv om det var langt unna, kunne hun se blikkene de sendte hverandre…Milde, ømme…Fulle av kjærlighet… Solen nådde over toppen på de lave trærne som sto langs elven, og strålene fant henne som satt der gjemt i buskene… Hun kjente varmen fra solen…. og fra innsiden….Kunne ta av den lille jakken… Satt der i nattkjolen og i all spenningen og gleden…. Og ventet på at de skulle komme fram til plassen HENNES…

Gledet seg  til at de fikk øye på henne, at de milde øynene ville treffe HENNES… Da skulle hun hoppe ombord, og stille ,stille sige avgårde sammen med dem….

 

 (Dette er en historie jeg laget  og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her  inne 🙂 )

 

#assosiasjoner #tanker #novelle #stemning #stikkord #tbildeassosiasjon #kjærlighet

Morgengry (reprise)

 

Tassende føtter på plankebordene… inn i ullsokkene, og gummistøvlene… vindjakken lett slengt over skuldrene…..

Skynde seg ut….må tisse… Lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter.. små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel…rått…

Ikke en lyd…sola på vei opp…

Da ser hun det… Nesten som penselstrøk… Som om Tidemand & Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt Trolsk…litt mystisk.. fortryllende…

Hun står helt stille…en fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg, en kort stund…så er de borte… Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre..

Hun kjenner en ro… Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet..som er blitt malt… De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast på bakken mot den grå rimete bakken.

Hun tenker på drømmen sin…om sin egen lille øy… med et tårn…hvor hun klarer seg med fiskestangen, der alene, båten har forsvunnet… og hun er alene der på øya…og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. og tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre….Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt…den gangen….Nå er alt blitt anderledes…

Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt…som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik..så blir det stille..

Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg… Det kjennes som om det blir kaldere i luften… Hun hutrer lett.. Ser langt utover vannet… ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde…? Fra en helt annen periode….Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet… og hun aner at dette må være en STOR fisk…. om det er en fisk i det hele tatt….   Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene… Vannet er nesten svart nå… Jakken hjelper ingenting… Hun er blitt våt i det lange håret…Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig…  Hun blir trukket nedover mot det mørke  vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne… Hun vil ikke lenger være der… ønsker å snu… Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter…. det er umulig å høre skrittene hennes…  Øynene ser langt ned i det mørke vannet….  I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?……noe som beveger seg.?… en grønn skikkelse….? Kunne det være…?

Hun blir stående… som forstenet…kan ikke røre seg….  Håret i store flak nedover ryggen…Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennes…..kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut...

 

 

(Dette er en historie jeg laget  og la ut 30. mars.. Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk når jeg la ut bildet over og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her  inne 🙂 )

 

 

Håper du får en trolsk dag! <3

 

 

 

#stemningstekst #trolsk #assosiasjoner #stikkord #morgengry #eventyr #hulder #nøkken

Når tussmørket forsvant….

Hun satt der…. helt musestille… Gjemte seg… Satt bak busken og den tunge, tunge porten…

Hun hadde sittet der i tussmørket….i det begynnende morgenlyset, med beina tett oppunder seg…. nattkjolen godt tredd over knærne for liksom å holde varmen litt i det fremdeles morgen-duggete gresset… Hun hadde tittet utover elven, og sett en trestokk bevege seg…. Hadde sittet og  speidet utover der så lenge, med beina slik, at beina hadde dovnet bort og den store, digre stokken ikke lenger var noen stokk men en alligator som gled fram i det stille morgenmørket…. Håret hadde hengt stivt nedover siden av ansiktet hennes, ikke et hårstrå hadde beveget seg….hun hadde knapt pustet… ikke en bevegelse….Var det ikke noen elefanter hun så borti skogbrynet der også?…. Fantasien løp mens hun satt der og knuget om knærne… Det lille heklejakken hun hadde tatt på i farten var ikke på langt nær varm nok, når de skumle tankene kom… Hun hadde bare grepet den i all hast da hun oppdaget at DE TO var borte…. og at hun var alene i huset…Det store, digre huset… Den lille sengen ved vinduet hadde føltes altfor stor da hun våknet og oppdaget at DERES seng var tom… Hun hadde bare revet tak i bamsen, kastet på seg den lille heklejakken og stormet ned de store steinete, flate trappetrinnene… Løpt ned mot elven, og plassen sin…. passet seg for å ikke plumpe uti elven….der hvor plassen hennes ble litt smalere….Hennes hemmelige plass…

Og nå satt hun her…litt oppskaket og forsøkte å holde varmen… Litt skjult bak den frodige busken, og den tunge smijernsporten… tittet mellom det kalde jernet og bladene på grenene som hang over elven.. og prøvde å skjelne mellom stokker og alligatorer…

Solen steg  sakte opp bak løvverket der, og i det begynnende lyset kunne hun se en båt komme sigende…Stille ..stille… Den fløt nesten umerkelig framover i det blikkstille vannet, kun avbrutt av små plask når årene traff vannet…. Kun avbrutt av de hviskende stemmene som nådde henne.. I båten satt de to…Han ved årene…hun lett foroverlent på det nærmeste setet… Han i tøfler og slåbrok, hun i sin lange morgenkåpe, med føttene stikkende ut på nedsiden… barbeinte føtter…  Og selv om det var langt unna, kunne hun se blikkene de sendte hverandre…Milde, ømme…Fulle av kjærlighet… Solen nådde over toppen på de lave trærne som sto langs elven, og strålene fant henne som satt der gjemt i buskene… Hun kjente varmen fra solen…. og fra innsiden….Kunne ta av den lille jakken… Satt der i nattkjolen og i all spenningen og gleden…. Og ventet på at de skulle komme fram til plassen HENNES…

Gledet seg  til at de fikk øye på henne, at de milde øynene ville treffe HENNES… Da skulle hun hoppe ombord, og stille ,stille sige avgårde sammen med dem….

 

 

 (Denne lille teksten er skrevet på grunnlag av stikkord, små setninger og stemningen jeg fikk etter alle innspillene og assosiasjonene de  forskjellige bloggere  ga meg til dette bildet forrige mandag. Hver enkelt vil kanskje enten kjenne igjen sin setning, sitt stikkord, eller bare noe av følelsen som er beskrevet som DERES 🙂 Tusen takk for flotte innspill, det er så kos å kunne lage sånne tekster- nesten litt i samarbeid <3)

 

 

#novelle #stemning #skummelt #romantisk #kjælighet #vann #hemmelig #foto #innspill #assosiasjoner