De høye hælene smalt som trommestikker mot den isbelagte asfalten der hun hastet avgårde… Hastet avgårde mot dagens avtale.. Hun dro dunjakken tettere om seg, og angret bittert på at hun ikke hadde tatt lue og votter… Varmen fra natten…. fra sengen…. fra han som lå der… fra den gode myke dyna…hang ennå igjen som en usynlig kappe rundt kroppen hennes…og hadde bare nylig møtt frostrøyken der ute… De bleke kinnene hennes hadde fått røde roser, etter isvinden som hadde rukket noen hastige strøk… på hennes lille tur fra dynen og bortover fortauet mot bussholdeplassen..
Tuppen på de høyhælte støvlettene traff en isklump, som så vidt satt fast i asfalten…. Den løsnet…tok en liten bue i luften, før den spratt bortover mot han som satt der… Hun enset han så vidt…
Frostrøyken sev stille ut av neseborene hans… Kroppen knirket lett i det han vred sakte på seg..Frosten og kulden satt i kroppen etter enda en natt under broen..
NOEN hadde gitt han en brukt saueskinnsjakke dagen før…Han visste ikke hvem…Han hadde sittet der i koften sin, strikket i gamlelandet…og hutret.. Plutselig hadde et manne-menneske sagt noe uforståelig, med høy, klar og medlidende stemme, og lagt fra seg jakken…. HAN hadde takket på sitt språk…sett ned i bakken… kjent skammen brenne i iskalde kinn… fordi han var nødt til å sitte der med koppen sin…Gråheten og tristheten han hadde hatt på innsiden av strikkekoften hadde forsvunnet noe akkurat da…i øyeblikket jakken hadde truffet bakken… og han hadde kjent et snev av håp… Men skammen var for stor til at han hadde møtt blikket til den fremmede…
I dag satt han der igjen…med koppen sin.. Sulten skrek i tarmene… Billig loff mettet ikke slik han hadde håpet… Han tittet i trillebagen sin…Der lå lommeboken… der lå bildet av de der hjemme han hadde forlatt…der lå de andre skitne klærne hans…blandet med poser med stjålet mat.. Han tittet på den lille familien på bildet, bildet som nå var ødelagt av vann og skitt……
“Det var jo ikke sånn det skulle bli!” Han spyttet ordene ned i trillebagen med en svak, maktesløs og trist stemme……….
“Det var ikke sånn det skulle bli…”
Forventningen hadde vært stor da han forlot gamlelandet…..I øynene på den lille familien….Datteren, mannen, og de små barnebarna…som sto i døren der hjemme og vinket.. I et bittelite og falleferdig hus… Øynene hadde lyst som små forventningsfulle flammer, i kontrast til det grå, slitne huset… .HANS flamme hadde brent på innsiden… Håpets flamme….Da han forlot gaten….forlot byen….forlot landet…. sammen med den lille gruppen av likesinnede…
I dag var flammen sluknet noe…. Han så på gruppen som sto litt lenger bort i gaten…hans folk….NOE hadde blitt ugreit mellom dem…da han ikke ville være med på det de foreslo….De hadde gått…latt han alene…. Det var flere dager siden nå…men han så de fremdeles…. flere ganger om dagen…der de sto litt lenger borte i veien…. Han dro blikket til seg igjen, tittet ned i bakken… Hørte noen skritt som nærmet seg….hæler som smalt som harde trommestikker i bakken… En isklump kom sprettende over den isete asfalten…. Den traff han på hånden i det han ristet litt forsiktig i koppen…Han begynte å blø…trakk hånden til seg….
“Faen så kaldt det var i dag!!”
En kvinne FÒR forbi….på vei til viktige gjøremål…
( Denne lille historien er laget på alle innspillene jeg fikk av dere på bildet over her i går Jeg la ut bildet på fredag morgen,spurte hva dere assosierte med dette bildet. Og på inspirasjon fra disse ordene fra dere laget jeg dette. Det er litt deres og litt mitt så klart. For jeg måtte jo lage den røde tråden 😉 Tusen takk for MAANGE og flotte innspill!! You made my day!! 🙂 Jeg tror de fleste vil kjenne igjen SINE ord, eller stemningen de laget)
Uten selv å puste lå HUN der…I åndeløs spenning lå hun med nesen ut av den lille åpningen i teltduken…og tittet utover det blanke vannet.. Håret lett fuktig, av morgenens damp på teltduken… soveposen godt trukket opp…. Noen små varmegrader i teltet, var ikke nok til å holde varmen utenfor soveposen…
Hun tittet forsiktig vekk fra det blanke vannet, lot øynene hvile på han som lå der bare millimetere fra henne….Hun smilte for seg selv… Han sov…med nesen tittende ut av den store soveposen, og av og til ga han fra seg noen små snork….Noe som fikk henne til å fnise lydløst ned i sin egen sovepose…for ikke å vekke han…
Blikket vendte utover mot vannet igjen. I grålysningen liknet landskapet på et bilde fra Japan. Slik silhuetten fra naturen vistes skarpt mot den stille, klare morgenhimmelen…akkurat slik var de vakre bildene hun hadde på netthinnen…. fra Japan…Slik hun husket dem …fra den sommeren de møttes….der i Japan…
De hadde ankommet dette lille bortgjemte stedet i går kveld.. fortøyd båten, slått opp telt…. Og i skumringen hadde de sittet på bryggekanten, snakket om Japan…. med beina så vidt i berøring med den kalde vannflaten…Løst verdensproblemer… holdt tett om hverandre…fortalt hverandre hemmeligheter… Hun hadde kjent det krible i hele kroppen…Underlig at det føltes slik.. fremdeles…så mange år etter… Hun hadde kjent en indre fred..
Plutselig ble hun revet tilbake til dagen i dag, av et plask der på utsiden av teltduken! Øynene sveipet fort over han ved siden av henne…han sov fremdeles… Hun tittet raskt i begge retninger gjennom den så vidt åpnede glidelåsen, og så noe som beveget seg nærmest lydløst gjennom grålysningen… En lang smal silhuette seg forbi i vannet… mens hun holdt en hånd foran munnen, for ikke å avsløre at hun var der… Brått var hun våken som aldri før…øynene vidåpne, klar til å ta et fast grep i han som lå ved siden av, klar til å finne noe å kaste mot den smale skyggen i vannet der…klar til å rømme ut av det lille ubeskyttede teltet…
Da plutselig fikk hun se….det var en bever som hadde tatt plass bare meter fra henne…..Den pusset pelsen sin, med de små forlabbene, pusset snuten blank og fin…., før den igjen fløt utover med rolige og fredelige svømmetak…. Hun grep tak i den lille notisblokken sin, som lå der ved fotenden…boken som alltid var med…Den hun noterte livet sitt i… En gang skulle det bli en bok.. Hun noterte noen få ord, med raske hender…. hadde ikke tid til å skrive lenge nå…
Oppildnet av den blanke, fine beveren i vannet… krøp hun raskt men lydløst ut av teltet, løp barbeint i gresset ned mot bryggen som lå der i morgendisen og landet med et plask og et halvkvalt gledeshyl i det iskalde vannet…
Hun hørte det mumle søvndrukkent fra teltduken, i det verden våknet …
Noen av de som har lest de siste dagene har fått med seg at jeg og søsteren min har laget et dikt sammen, før jul. Les HER om du ikke har fått det med deg før.
Det er egentlig ment for barnehagebruk, i språkarbeid, da søsteren min har ansvar for språkarbeid i sin barnehage. Jeg er jo glad i å tegne, så vi har funnet ut at vi sammen kan lage mye moro 😉
Her kommer det siste vi har laget, det ble ferdig for ikke så lenge siden, så det er ikke publisert før 😉
Små krusninger på overflaten…vokser til små skumdotter…. som slår innover den kalde sanden….
Man hører små plask…idet vannet treffer sanden langt der inne…Vannet renner gjennom små steiner og fin sand, før det snur og risler utover igjen mot mål der ute…
Det høres ingen latter….Det høres ingen barnepludring eller plasking med spader og bøtter…Det høres ingen mamma-rop som fortvilet leter etter en liten bortkommen en..
Det høres knapt måkeskrik…så vidt…
En enslig måke- har tatt plass på et berg der ute….i det en annen kommer flytende på den kalde vinden… De skvaldrer litt.. rister lett på fjærene…. og kryper sammen litt der…
på det lille neset… i det en bølge har tatt fatt på sin vei innover….
Vanndråper treffer de små kroppene som sitter der nå…side om side… Og idet det iskalde vannet treffer det to, løfter de seg som avtalt nærmest….lar vingene bre seg ut..
…i en vifteform…og legger seg på den kjølige vinden….Duvende ….lett….letter…opp mot noe der oppe….høyt der oppe…. Noe som lover gull og grønne skoger…bare dagen
