Ensom lå han der…
Festet til stedet av et usynlig bånd…
Verden lå der framme…
Tåkelagt…
Uklar…
Litt i mørke…
Akkurat langt nok unna til at det virket uoverkommelig..
Det var bare å kutte båndene….
Og ta det store steget…
Ut i eventyret..
Ensom lå han der..
#dikt #foto #ensomhet
Når løvet danser tango mot bakken….
Når lyden av raslende lønneblader mot asfalten høres ut som Riverdance på en fantastisk scene …
Når små dugg-dråper lister seg forsiktig over gresset hver morgen… som for å forberede seg….
Når lyden av hvinende hoppe-tau-stemmer er trukket på innsiden av bygårdene…
Nå dørene lukkes….
DA er det høst da….
Hva forbinder du mest med høst?
#høst #blader #stemning #
Duggvåte perler i gresset..
Snart skal de pryde håret hennes…
Nesen trykket mot ruten..
Dråper på nesen, dråper på vindusglasset..
Fine små veier mot vinduskarmen..
Lusekofte og pyjamas..
Bustete hår…
Kalde skritt mot linoleumsgulvet…
Raggsokker og kaffekopp i hånd..
Tar plass ved siden av nesen hennes…
To neser trykket mot ruten..
To dråper på vindusglasset..
Renner stille nedover hver sin vei …
Kommer sammen til EN dråpe..
Som en diamant i halsgropen hennes..
#dikt #høst #dugg #kjærlighet
Den lille brunmalte hytta lå liksom litt i skjul…I ly for vind og blåst, i skjul for andres innsyn. Ganske langt nede mot sjøen… hvor de varme bølgene hadde slått mot stranden for ikke mange månedene siden. Solen hadde varmet opp sanden, slik at det var nærmest umulig å trå i den. Og DA hadde det vært deilig at hytta lå rett der oppe, nær stranden , men likevel godt skjult bak svaberg og gresstuster. Hun hadde løpt barføtt den gangen…og med den sviende følelsen under føttene, etter brennhet sand…hadde hun nærmest kastet seg over han der han lå i den eneste solsengen som fikk plass på den lille plattingen… Hun hadde vært dryppende våt etter badet i de varme bølgene…Han hadde varm sovepust….De rant små svettedråper fra panne og nese…De fant vei nedover kinnene, og landet i en liten våt dam på solsengen..
På kvelden hadde de sittet på plattingen og drukket deilig, kald vin.. Hun hadde kjølt de brennhete kinnene mot den kalde glassflaten.. En hetebølge hadde brått blitt kastet over henne….som om noen skrudde på en liten ovn bak ryggen hennes… Hun hadde kjent det oftere og oftere nå… Vrengte lett og vant av seg jakken, i lynets fart…..Han lo en lun liten latter…kjente henne så godt… Blikket hennes hadde truffet hans… et blikk fylt av kjærlighet..
Nå var hun tilbake..
Det var høst..Hytten lå stille og fredfull der i det gyldne lyset. Bladene hadde en bronseliknende farge…og noen var nær ved å slippe taket i grenene….Hun tittet inn vinduene før hun låste opp…. Gjenskinnet fra bølgene der nede, traff vindusflaten….før hun fikk vennet øynene til innelyset bak glasset der..
Hun låste seg inn… I hytten var alt som når de forlot det… Varmen fra den gangen lå på en måte i luften… selv om hytten i seg selv var høstkald….og hjertet var tungt…. Varmen fra solen, varmen fra øynene hans, varmen fra tryggheten i at han elsket henne.. Varmen fra den gang..
Nå var det bare henne der…
Hun hadde pakket den lille bagen der hjemme i huset… Fortet seg….som om hun hadde noen etter seg…Måtte komme seg vekk derfra…Fort -fort… Tristheten hadde slått henne…Som en knyttneve i magen.. Igjen… Hun ble liksom aldri ferdig med det… Hun hadde slengt en strikkekofte i bagen, en joggebukse, tannbørsten… spurtet mot bilen og dratt derfra.. På kommoden i huset lå lappen hun hadde skrevet: – Er glad i deg…Trenger litt alenetid..
Så nå satt hun der.. Alene…Veldig alene..
I hytten hadde hun fyrt opp den lille kakkelovnen… Rim på bakken var ventet snart… I det lille soverommet var dynen begynt å få romtemperatur, etter den litt fuktige hytteluften hadde fortrengt opp og ut… Hun hadde laget fyr på peisen i tillegg…ilden knitret og vedkubber brant… Hun satt seg med føttene mot peiskanten, det hjemmestrikkede teppet tullet rundt seg…. Raggsokker på…En kopp kakao i hånden..Varmen hadde bredt seg i rommet.. men ikke nådd HENNE … Brystet var sårt…tårene rant stille nedover kinnene…Tristheten lå fremdeles som en klo om brystet… Hun var alene….
Da plutselig hadde han stått i døren der…
Med øyne fulle av medfølelse og omtanke hadde han tatt skrittene inn i rommet…. Strøket henne over kinnet… Overøst henne med klemmer…Smilt… Ikke sagt noe…Han hadde bare sett på henne med øyne fulle av godhet.. Han hadde tent levende lys…puslet om henne…Da hadde hun kjent varmen …på innsiden…Hun hadde kjent varmen og den deilig behagelig følelsen bre seg ….treffe hjertet… Hun hadde kjent energien komme tilbake…
(Denne lille teksten er skrevet på alle innspillene jeg fikk i går kveld. Se HER. Jeg spurte om du og de andre kunne gi meg noen stikkord, på det du assosierte med ordet VARME. Vel, her ble resultatet av min lille plan… 
)
OBS: I dag tidlig la jeg ut novellen UTEN bilder, og spurte om noen kunne hjelpe meg med bider, etter de hadde lest novellen.
Bildet med peisen er fra Annebe.
Og den nydelige tegningen har Natheless tegnet: Det passet supert, og gjorde noe eget med novellen. Snakk om samproduksjon da 
Tusen takk til alle som kom med innspill, så jeg fikk skrevet novellen, og takk til Annebe og Natheless som sendte meg bilder <3
Den lille brunmalte hytta lå liksom litt i skjul…I ly for vind og blåst, i skjul for andres innsyn. Ganske langt nede mot sjøen… hvor de varme bølgene hadde slått mot stranden for ikke mange månedene siden. Solen hadde varmet opp sanden, slik at det var nærmest umulig å trå i den. Og DA hadde det vært deilig at hytta lå rett der oppe, nær stranden , men likevel godt skjult bak svaberg og gresstuster. Hun hadde løpt barføtt den gangen…og med den sviende følelsen under føttene, etter brennhet sand…hadde hun nærmest kastet seg over han der han lå i den eneste solsengen som fikk plass på den lille plattingen… Hun hadde vært dryppende våt etter badet i de varme bølgene…Han hadde varm sovepust….De rant små svettedråper fra panne og nese…De fant vei nedover kinnene, og landet i en liten våt dam på solsengen..
På kvelden hadde de sittet på plattingen og drukket deilig, kald vin.. Hun hadde kjølt de brennhete kinnene mot den kalde glassflaten.. En hetebølge hadde brått blitt kastet over henne….som om noen skrudde på en liten ovn bak ryggen hennes… Hun hadde kjent det oftere og oftere nå… Vrengte lett og vant av seg jakken, i lynets fart…..Han lo en lun liten latter…kjente henne så godt… Blikket hennes hadde truffet hans… et blikk fylt av kjærlighet..
Nå var hun tilbake..
Det var høst..Hytten lå stille og fredfull der i det gyldne lyset. Bladene hadde en bronseliknende farge…og noen var nær ved å slippe taket i grenene….Hun tittet inn vinduene før hun låste opp…. Gjenskinnet fra bølgene der nede, traff vindusflaten….før hun fikk vennet øynene til innelyset bak glasset der..
Hun låste seg inn… I hytten var alt som når de forlot det… Varmen fra den gangen lå på en måte i luften… selv om hytten i seg selv var høstkald….og hjertet var tungt…. Varmen fra solen, varmen fra øynene hans, varmen fra tryggheten i at han elsket henne.. Varmen fra den gang..
Nå var det bare henne der…
Hun hadde pakket den lille bagen der hjemme i huset… Fortet seg….som om hun hadde noen etter seg…Måtte komme seg vekk derfra…Fort -fort… Tristheten hadde slått henne…Som en knyttneve i magen.. Igjen… Hun ble liksom aldri ferdig med det… Hun hadde slengt en strikkekofte i bagen, en joggebukse, tannbørsten… spurtet mot bilen og dratt derfra.. På kommoden i huset lå lappen hun hadde skrevet: – Er glad i deg…Trenger litt alenetid..
Så nå satt hun der.. Alene…Veldig alene..
I hytten hadde hun fyrt opp den lille kakkelovnen… Rim på bakken var ventet snart… I det lille soverommet var dynen begynt å få romtemperatur, etter den litt fuktige hytteluften hadde fortrengt opp og ut… Hun hadde laget fyr på peisen i tillegg…ilden knitret og vedkubber brant… Hun satt seg med føttene mot peiskanten, det hjemmestrikkede teppet tullet rundt seg…. Raggsokker på…En kopp kakao i hånden..Varmen hadde bredt seg i rommet.. men ikke nådd HENNE … Brystet var sårt…tårene rant stille nedover kinnene…Tristheten lå fremdeles som en klo om brystet… Hun var alene….
Da plutselig hadde han stått i døren der…
Med øyne fulle av medfølelse og omtanke hadde han tatt skrittene inn i rommet…. Strøket henne over kinnet… Overøst henne med klemmer…Smilt… Ikke sagt noe…Han hadde bare sett på henne med øyne fulle av godhet.. Han hadde tent levende lys…puslet om henne…Da hadde hun kjent varmen …på innsiden…Hun hadde kjent varmen og den deilig behagelig følelsen bre seg ….treffe hjertet… Hun hadde kjent energien komme tilbake…
(Denne lille teksten er skrevet på alle innspillene jeg fikk i går kveld. Se HER. Jeg spurte om du og de andre kunne gi meg noen stikkord, på det du assosierte med ordet VARME. Vel, her ble resultatet av min lille plan… )
Har du et bilde som kan passe til teksten? 
#novelle #tekst #varme
Lyden av TO klinger godt i øret… TO plask i vannet.. der føtter farer i været..
og to holder pusten under vann…
Synet av TO føles godt for øyet… TO kommer sigende, side om side….
…Kun med varmen i mellom seg….
To hoder mot målet ….der framme…
Følelsen av TO kjennes godt i hjertet…Samhørighet…
TO sett med føtter som farer avgårde i samme takt…
TO sinn- en tanke…. TO kjennes godt i hjertet..
Liker du å skrive dikt?
Ha en feiende flott dag <3
#dikt #to #samhørighet #fellesskap #vennskap #kjærlighet
Når noen “skrur av lyset ute”…
Og huskedamen ikke lenger synes gjennom gardinene…
Og man kun hører plasket fra vannet som treffer asfalten…
I det en bil kjører forbi….
Da kan det være lett å “trekke for gardinene” inni seg også…
Men fargene og lyset i hverdagen …
Er det uansett bare jeg selv som kan skape…
Og et plask fra en vanndam….eller et skyll fra “annen-etasje”..
Vipper ikke DENNE huskedamen av pinnen hvertfall…
Er du flink til å fargelegge hverdagen din, med små fine øyeblikk?
Av og til kjennes det som man kjører vaskemaskin….sånn i hverdagen…
Man blir liksom kastet inn i noe…uten at man er HELT forberedt på hva som venter der inne…
Så fylles det på med alt mulig rart…inni der…helt til hodet føles sprekkferdig av alt mulig rart…
Så starter trommelen…
Og man blir kastet fram og tilbake… Hit og dit..Og rekker ikke stoppe opp å tenke….
Man føler seg full av mentale blåmerker…etter å ha falt…reist seg og falt… igjen og igjen…
Slik går det rundt og rundt… når hverdagen blir LITT for full…
Og når man er på vei i full fart der en stund…og det begynner å roe seg…og man tror at NÅ….
NÅ er det slutt…
Vel….da er det at SENTRIFUGEN setter i gang….
Fortere og fortere ….rundt og rundt…. Til man gir opp litt og lar seg bare virvle med i et heseblesende tempo…
…og til slutt ligger klistret til trommel-veggen …
SÅ….blir det stille… Helt stille…
Døren åpner seg…. Og det er helg…
Og så kan man henge seg opp der ute i høst-solen…Til tørk…
Og blafre i vinden… og solen…
Til man har fått igjen energien….
Kjennes det av og til ut som DU kjører vaskemaskin også? ;-D
“-Faen så kaldt det var i dag!”
De høye hælene smalt som trommestikker mot den isbelagte asfalten der hun hastet avgårde… Hastet avgårde mot dagens avtale.. Hun dro dunjakken tettere om seg, og angret bittert på at hun ikke hadde tatt lue og votter… Varmen fra natten…. fra sengen…. fra han som lå der… fra den gode myke dyna…hang ennå igjen som en usynlig kappe rundt kroppen hennes…og hadde bare nylig møtt frostrøyken der ute… De bleke kinnene hennes hadde fått røde roser, etter isvinden som hadde rukket noen hastige strøk… på hennes lille tur fra dynen og bortover fortauet mot bussholdeplassen..
“-Faen så kaldt det var i dag!…. “
Tuppen på de høyhælte støvlettene traff en isklump, som så vidt satt fast i asfalten…. Den løsnet…tok en liten bue i luften, før den spratt bortover mot han som satt der… Hun enset han så vidt…
Frostrøyken sev stille ut av neseborene hans… Kroppen knirket lett i det han vred sakte på seg..Frosten og kulden satt i kroppen etter enda en natt under broen..
NOEN hadde gitt han en brukt saueskinnsjakke dagen før…Han visste ikke hvem…Han hadde sittet der i koften sin, strikket i gamlelandet…og hutret.. Plutselig hadde et manne-menneske sagt noe uforståelig, med høy, klar og medlidende stemme, og lagt fra seg jakken…. HAN hadde takket på sitt språk…sett ned i bakken… kjent skammen brenne i iskalde kinn… fordi han var nødt til å sitte der med koppen sin…Gråheten og tristheten han hadde hatt på innsiden av strikkekoften hadde forsvunnet noe akkurat da…i øyeblikket jakken hadde truffet bakken… og han hadde kjent et snev av håp… Men skammen var for stor til at han hadde møtt blikket til den fremmede…
I dag satt han der igjen…med koppen sin.. Sulten skrek i tarmene… Billig loff mettet ikke slik han hadde håpet… Han tittet i trillebagen sin…Der lå lommeboken… der lå bildet av de der hjemme han hadde forlatt…der lå de andre skitne klærne hans…blandet med poser med stjålet mat.. Han tittet på den lille familien på bildet, bildet som nå var ødelagt av vann og skitt……
“Det var jo ikke sånn det skulle bli!” Han spyttet ordene ned i trillebagen med en svak, maktesløs og trist stemme……….
“Det var ikke sånn det skulle bli…”
Forventningen hadde vært stor da han forlot gamlelandet…..I øynene på den lille familien….Datteren, mannen, og de små barnebarna…som sto i døren der hjemme og vinket.. I et bittelite og falleferdig hus… Øynene hadde lyst som små forventningsfulle flammer, i kontrast til det grå, slitne huset… .HANS flamme hadde brent på innsiden… Håpets flamme….Da han forlot gaten….forlot byen….forlot landet…. sammen med den lille gruppen av likesinnede…
I dag var flammen sluknet noe…. Han så på gruppen som sto litt lenger bort i gaten…hans folk….NOE hadde blitt ugreit mellom dem…da han ikke ville være med på det de foreslo….De hadde gått…latt han alene…. Det var flere dager siden nå…men han så de fremdeles…. flere ganger om dagen…der de sto litt lenger borte i veien…. Han dro blikket til seg igjen, tittet ned i bakken… Hørte noen skritt som nærmet seg….hæler som smalt som harde trommestikker i bakken… En isklump kom sprettende over den isete asfalten…. Den traff han på hånden i det han ristet litt forsiktig i koppen…Han begynte å blø…trakk hånden til seg….
“Faen så kaldt det var i dag!!”
En kvinne FÒR forbi….på vei til viktige gjøremål…
( Denne lille historien er laget på alle innspillene jeg fikk av dere på bildet over her i går Jeg la ut bildet på fredag morgen,spurte hva dere assosierte med dette bildet. Og på inspirasjon fra disse ordene fra dere laget jeg dette. Det er litt deres og litt mitt så klart. For jeg måtte jo lage den røde tråden Tusen takk for MAANGE og flotte innspill!! You made my day!! Jeg tror de fleste vil kjenne igjen SINE ord, eller stemningen de laget)
I grålysningen…
I de regntunge skyene…
Lå en hemmelighet…
I lyset fra paraplyen..
lå det løfter om noe nytt og magisk..
som snart skulle avsløres..
