“Mandag mårra”-melodi
Mandag
Mandag morgen
Møter muntert mårratryne i magic-mirror
Morsom mimikk
Morgenkvisten melder munter mandag
Mandagens mål?
Møte milde, morsomme, magiske mennesker
Morsjonere med muntre moves
Mingle
Mumse matbit med mening
Mekke meningsfulle minner
Møter miniferien med munter moral:
“Monday makes me motivated!!
(arkivbilde)
Sender deg også en link til en morgen med mer moll melodi: Magic-mirror my ass!
….. gjort en innsats på treningsfronten….
…når du etter dagens økt er støl fra nederst i lilletåa og helt opp til hårrøttene..
Det at du ikke har løftet vekter på mer enn 7 kg og ikke gjort tyngre beinpress enn 45 kg trenger jo ingen å vite… Bortsett fra DEG da… 😀
Noen ganger gjelder det å komme seg ut av huset før hjernen har våknet.
Kroppen min våknet i 5-tida. Og det er jo ikke noe nytt. Drakk litt kaffe, spiste frokost og heklet. .Hjernen begynte å våkne skikkelig når klokken nærmet seg 8, men det var da jeg skjønte at jeg måtte forte meg.
Spørsmålet som hang i luften var om jeg skulle trene i dag også. Og det er som du vet veldig lett å finne på unnskyldninger for å la være når hjernen våkner, siden jeg trente i går også.
Jeg var super-rask da jeg skjønte at “late-Frodith” banket på…
Fikk på meg trenings-tightsen og strente nedover gaten mot Sats.
“Ikke tenk!”
På Sats var det nærmest tomt. Skikkelig deilig. Så jeg kunne jo surre litt med
TO LIKE også….
Når man har et stikkord i hodet, så ser man det over alt… TO LIKE….TO LIKE….. 😀
Syntes jeg fortjente en liten tur på kafe også. Og hadde rasket med meg hekletøyet når jeg løp ut døra. Så her er lue-starten på tunika-settet som jeg nå har i flere farger.
Dette blir vinter-settet som du kan se på fargene.
Litt annet garn, så det blir spennende å se hvordan denne “oppfører seg” 😀
Vi har alle ulike porsjoner energi innabords. Noen er overloaded, og fyker rundt som Duracell-kaniner nesten til enhver tid. Noen mangler massevis av energi, og skulle nok kanskje trengt et Duracell-batteri, litt kraftigere lading..
Hva jeg vil med dette?
Jo, jeg tenker at uansett hvor stor kapasitet man har…hvor mye energi man enn har… så er det viktig å bruke den riktig. Mange bruker energi på å irritere seg eller bli fullstendig opphengt i ting de ikke kan få gjort noe med. Altså et negativt fokus på forhold som ikke lar seg endre. Batteriene tømmes, og livet blir egentlig ganske så kjipt.
Hvis det butter litt i mot, så må man se på om det er noe som lar seg endre. Som oftest er det en SELV som må endre seg. Endre holdning. Venne seg til. Svelge noen kameler eller liknende. For den eneste man kan endre når alt kommer til alt er seg selv. Å stange hodet i veggen gang etter gang kommer det lite ut av, annet enn eventuelt en diger Donald-kul…
Denne uken har vært snabla bra.
Jeg startet opp litt groggy på mandag morgen, på grunn av hodepine og neseblod nesten hele forrige uke. Men unger på deltidsopplæring både krever energi og GIR energi de.. Og med to supre kolleger sammen med meg har vi gjennomført er riktig så fin uke. Hodepinen og neseblodet er bortevekk, og jeg har sovet massevis hver natt bortsett fra EN.
Den crispy høstluften gir meg også energi, og i dag har jeg kjent på en skikkelig gladfølelse inni meg. Jeg har trent. Jeg har en kropp som fungerer riktig så bra innimellom. Jeg har vært på kafe. Jeg har støvsuget, og tenkt på at jeg faktisk gleder meg over den mørke tiden som kommer sigende.
Når det kommer noen kjipe situasjoner, ting som virker vanskelig og negativt, så tenker jeg: Får jeg gjort noe med dette, eller ligger det utenfor min kontroll? Og så venter jeg bare og ser hvordan forholdene blir. Får det er jo ingen vits å irritere seg grønn ukevis i forkant over noen KANSKJE blir vanskelig. Og så gå gjennom den samme kjipinge-opplevelsen når det eventuelt virkelig skjer… (Jada…vet jeg er elendig på tenke sånn når det gjelder GRUING…) Man blir jo tømt for energi av sånt…
Akkurat nå er jeg bare glad og fornøyd. En fin-fin lørdag.
Jeg har kjøpt garn til ny tunika. Vintervarianten av disse:
Jeg kommer nok med litt oppdateringer underveis i prosessen.
Foran meg ligger fine uker, med mange gode opplevelser 🙂
Denne uken har Utifriluft en utfordring igjen.
Denne gangen er utfordringen å tolke stikkordet: TO LIKE.
Jeg var litt i stuss på om det var engelsk først.. Altså: Å like noe..Men så skjønte jeg ut fra bildet at det handlet om to ting som var like.
Nå mener jeg ikke at “disse to” under her er helt like. Men vi prøver nå i alle fall å GJØRE oss litt like…
Synkronsvømming. Eller synkron-dansing…? Av to heller rare ballerinaer som danser Svanesjøen… Disse bildene ble tatt for mange år siden. Også en utfordring, til hverandre: lage et slikt bilde å legge på blogg: Min matgale verden- Kjersti og meg.
TO LIKE…. Eller TO LIKE RARE? 😀
Det kommer garantert flere tolkninger herfra av dette stikkordet. Fordi jeg synes det er skikkelig gøy å finne fram eller å TA bilder som noen andre finner på!
En liten oppsummering av ukenes små krydder-doser i livet. Ting å glede seg til. Her er de kommende dagenes glede seg til:
Har du noe du gleder deg til framover?
Noen liv er kanskje vanskeligere å leve enn andre sine.. Jeg skjønner det. Selv har jeg nok vært ganske heldig, kan være enig i det. Eller handler det også litt om hvordan jeg har tatt de utfordringene jeg har fått?
Det er ikke noe poeng å sammenlikne, det er hele poenget mitt med overskriften…Og med diktet. Noen tenker kanskje litt sinte og innbitt at “DU har jo aldri prøvd å gå i mine sko! DU vet jo ikke hvordan JEG har det”. Nei… akkurat, det er nemlig umulig. Og egentlig tror jeg ikke vi verken skal forvente eller bør ønske at andre skjønner AKKURAT hvordan man har det.
Ingen
Kan noen gang gå noen andres skritt..
Man kan kanskje bytte sko litt av og til…
Prøve hvordan det kjennes…
Å være i den andres sko…
Men ingen kan noen gang gå den andres skritt..
Uansett hvor mye man skulle ville det
Om noen får gnagsår av sine sko
Så hjelper det ikke at noen andre tar de skoene..
Det vil aldri bli de samme gnagsårene,
de samme skrittene
eller den samme følelsen..
Ingen kan noen gang gå noen andres skritt
Hun våknet tidlig.
Lyset tittet inn vinduet på veggen midt i mot. En strime overskyet søndagslys traff øynene hennes, gjennom en glipe i gardinen. Hun husket at hun hadde dårlig tid…
Raskt fant hun fram den lange ullgenseren og tredde hodet igjennom åpningen mens hun rotet i skuffen etter ullsokkene. Buksene fant hun ikke og hadde ikke tid til å lete. Hun dro på seg et par ullsokker, føk ut i gangen og stakk føttene i de store blå gummistøvlene som sto der.
Hun tok trappen i ETT steg,ikke redd for å falle en gang. Løp det forteste de små bena kunne klare, iført store, blå gummistøvler..
Hun hadde hørt dem prate kvelden i forveien. Med døren på klem inn til stua fikk hun med seg mer enn de trodde. Hun lå der i mørket og ordene smøg seg gjennom den lille åpningen i døra. Lyset fra gangen og ordene fra stua virket vanligvis betryggende og beskyttende. Ordene som hadde smøget seg inn døra i går kveld var mer skremmende. Det hadde vært vanskelig å sovne.
Nå var hun våken. Og løp mot garasjen.
Hentet vannkannen, fylte den med vann i springen ved husveggen og travet som en liten hest mot porten. Hun strevde med å få opp porten, hekte haspen av, lukke opp, dra vannkannen gjennom og lukke etter seg. Beina førte henne dit hun hadde sett hun trengtes mest.
Naturen var i ferd med å DØ! Og her lå alle og sov.
Hun hadde hørt det i går kveld, gjennom åpningen i døra:
“Ja nå er det pent ute. Rart hvor pent det kan bli, med så mye død der ute….Så mye vissent og dødt”…Så lo de.
Vissent visste hun ikke hva betydde, men død visste hun hva var. Hun hadde ikke forstått hvorfor de lo. Men hun visste hun måtte gjøre noe.
Så her sto hun en tidlig søndagmorgen, ved enden av parken. Bakken var dekket av gule blader som hadde falt. Og hun VISSTE hun måtte vanne alle trærne der om hun skulle forhindre mer død. Hun skjønte det ville bli en lang dag….om ingen våknet og kom og hjalp henne…
Plutselig hørte hun stemmen til mamma komme på raske ben nedover gaten, mot parken.
“Lille venn- hva er det du holder på med?” Stemmen smilte.
Da skjønte hun at det ville ordne seg
(Dette er en av de små novellene jeg laget for mange år siden. Passer godt nå som høsten er i gang. Trykker du på linken HER finner du et dikt jeg har lagt ut i dag også)
Diktet under her skrev jeg en gang for mange år siden. Det handler opprinnelig om en mann som tidligere blogget her på blogg.no, og hans kone som fikk Alzheimers da hun var ganske ung fremdeles. Men diktet handler ikke bare om det. Det handler egentlig om kjærlighet, hva den tåler og hvor mange uttrykk den kan ha. Tenkte jeg ville dele dette med deg igjen.
Med hjertet på utsiden
Han hadde åpnet opp døra
Tatt hjertet sitt forsiktig ut
Og gitt henne det
Hun hadde tatt varsomt i mot
Snudd og vendt litt på det
Ikke helt visst hva hun skulle gjøre med det
Der ute
I luften ble det vanskelig å banke
På vanlig vis
Han kjente det snøre seg sammen i brystet
Kjente klumpen i halsen
Hun så tårene i øyekroken
Løftet hjertet hans tett opp mot brystet sitt
Knuget det inntil der hvor hennes banket varmt
Da smilte han igjen.
Du som ikke har kjent meg så lenge lurer kanskje på hvem jeg er? Jeg har ikke tenkt å ramse opp her hvem JEG synes jeg er. Heller ikke er jeg den som utleverer så mye detaljer om livet mitt og hvem jeg er. Ikke sånn direkte i alle fall. Jeg kan godt være litt personlig, gi deg innblikk i hvem jeg er, uten å legge ut bilder av hele familien og slekta, eller å gå i detalj på private ting. Jeg liker å ha det sånn her på bloggen.
Så….jeg synes jeg gir uttrykk for hvem jeg er… Gjennom bilder, gjennom små hverdagshistorier eller noveller, gjennom fjas med rotter eller gjennom små tekster om mer seriøse ting. I dag er dagen for å reposte noen av novellene og diktene mine. De gir også et bilde av hvem jeg er. For de som ønsker å vite noe om det 🙂 Det kommer litt av hvert utover dagen.
(arkivbilde fra en dag jeg var litt mindre pjusk og tankefull enn i dag 😀 )
