Julaften midt i mai!!

Helt utrolig! Her er nesten som julekvelden skal jeg love deg! Enda det er verken ribbe, surkål eller så mye som en bitteliten julegave så langt øyet kan se…Men altså LIKEVEL!

Og du MÅ vel ha fått med deg hva som har skjedd? Hvorfor det føles som julekvelden? Hvorfor det nesten kiler i magen her dagen før dagen??

IKKE?

 

I morgen åpner butikkene i Oslo!! 
Altså jeg mener ikke matbutikker, de har vært åpne.. Men ALT av andre butikker! Kjøpesentre og greier!! De har ikke vært åpne siden i januar. Er det rart jeg er glad? 

Så glad at jeg måtte ta en dans 😉

 

 

 

 

 

 

Snakk om julaften altså! I dag er det lille julaften for å si det sånn. Kjenner det kribler og klør… Nesten så jeg kjenner lukten av ribbe til og med… Nå skal jeg ut å kjøpe kjoler altså! 

 

 

 

#julaften #butikker

Nå må noe gjøres!!

 

Du har kanskje fått med deg at det står til litt dårlig med kondisen min? At jeg ikke bare løper som en flodhest, med tunge, trampende skritt…Men jeg må løpe så sakte som en skilpadde for ikke å miste pusten liksom…. Jeg har egentlig alltid løpt som en skilpadde…men det har liksom blitt verre siste året, med null trim og i alle fall ikke løping. Jeg får blodsmak i munnen av å gå til butikken nesten…

 

 

 

Vel..her om dagen oppdaget jeg en ny ting. Hvis jeg skulle være så uheldig å havne på ryggen et eller annet sted…, så er IGJEN skilpadden beste sammenlikning. Skilpadder blir jo liggende på ryggen, og kommer seg ikke rundt og på beina igjen.. Og nå altså jeg også.

 

 

Jeg oppdaget ved en tilfeldighet at jeg er TOTALT blottet for magemuskler nå!! Jeg har aldri vært kjent for å ha noe “six-pack” akkurat…men jeg klarte i alle fall en  sit-ups eller to. Nå er det null og niks magemuskler igjen, og jeg blir nødt til å ligge der på rygg uten å komme meg opp…… Sånn nesten… Jeg prøvde meg på et par sit-ups her om dagen nemlig…Skremmende!!

 

Her må noe gjøres! En dag…om ikke så lenge…

 

 

Er du i dårlig form etter siste året?

 

En leken dag

I dag har jeg kost meg VELDIG!

Helt alene, men so what? 🙂 
Sola skinte, jeg var akkurat passe kledd til været og gikk hele veien opp til Teknisk Museum. Det er 5 km. 

Underveis fanget jeg massevis av skygger, så turen som til vanlig tar 1, 5 time til sammen, tok i dag 3 timer 😀 Så, hvis du så en god voksen dame lange Akerselva i dag, som hoppet og spratt, tøyde og bøyde, på litt “underlige” måter… så var det antagelig meg 😉 

 

 

Blåste litt innimellom også … 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#skyggelek

 

Jeg bare nevner det…

 

 

 

 

Hvis jeg skulle slumpe til å ha lik mening som majoriteten innimellom, så betyr ikke NØDVENDIGVIS det at jeg ikke klarer å tenke selv eller ikke klarer å ta mine egne avgjørelser. Jeg bare nevner det…

Det å hå motstridende meninger i forhold til  resten av samfunnet, betyr ikke ALLTID at “de andre” har feil. Jeg bare nevner det…

Det å tenke selv er viktig, for seg selv og for samfunnet. Vi vil ikke ha et samfunn av sauer, som blindt følger den med bjella. MEN… jeg er fornøyd med å være sau, hvis jeg har tenkt selv og tatt mine egne valg, og likevel befinner meg blant disse pelsdottene. Jeg bare nevner det..

 

 

 

“JA til flere rotter i byen!!”

 

Du vil ikke TRO hva som vekket meg i dag!

Eller kanskje du vil tro det….siden det er 1. mai og alt..

 

 

 

Joda…jeg ble vekket av en “flokk” demonstranter!
Det er liksom ikke nok at jeg våkner kl 5 hele uka, men i helgene skal man altså vekkes av demonstranter…. På slaget kl 6 hørte jeg et snabla rabalder på utsiden av soveromsdøra. Det var voldsomt til krafsing og tassing, (mer enn til vanlig) banking på døra og høye stemmer som ropte. (så høyt bare en tøyrotte kan rope)

Det var litt vanskelig å høre HVA de ropte, så jeg kastet dyna til side, satte beina på den kalde linoleumen og var borte ved døra med et “grymt” ansikt ala “hun med hårrullene”. Jeg var HELT klar til å sette de skikkelig på plass, rev opp døra og fikk se det skjønneste lille demonstrasjonstog du kan tenke deg. Salt og Pepper i fri utfoldelse:

 

 

“Ja til flere rotter i byen!! Ja til flere rotter i byen!!”

 

De trampet i takt fram og tilbake på gulvet utenfor soveromsdøren, med snuten i været og et stolt holdning.

 

 

 

Nå er det sånn at under pandemien har det blitt flere rotter i byen. De har begynt å oppføre seg som husløse katter På grunn av  matmangel på de “vanlige” plassene som folk gikk før og slang fra seg søppel, har de nå kommet fra i Karl Johan og andre fine gater for å LETE etter mat. De ser seg ut et offer, og kan nok med tid og stunder bli så “husvarme” at de snapper noe ut av hånden på folk, hvis de ikke nøyer seg med å STIRRE folk i senk…

 

Jeg har så klart ikke fortalt Salt og Pepper at det er overflod av rotter i byen. Jeg vil jo ikke at de skal ut der å “menge seg” med dem, midt i en pandemi. Og selv om jeg er i MOT at det skal komme noen flere rotter i byen, lot jeg de holde på med sin lille demonstrasjon. For ytringsfrihet er viktig!!

 

 

 

 

“Ja til flere rotter i byen!! Ja til flere rotter i byen!!”

 

Ha en god 1. mai!!

 

 

 

 

#1.mai #demonstrasjon

Se deg ikke tilbake

 

Det hadde føltes som en klam hånd hadde fått et stadig våtere og sterkere grep om henne. Livet i storbyen hadde ikke blitt helt som hun hadde tenkt den gangen, da hun kom ung og ambisiøs flyttende fra landsbygda.

 

Den gangen hadde verden vært et ubeskrevet blad. Hun hadde pakket sekken der hjemme, fylt den med alt hun ikke kunne være foruten, og strenet på lange bein ned mot togstasjonen.

Hjulenes dunking mot skinnene hadde laget en rytme med løfter i. Hun hadde sunget i takt med dunkingen, mens toget FOR av gårde på skinnene som liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne. Det var DIT hun skulle… Det var DER framtiden og det nye livet var. Storbyen  med alle sine hemmeligheter lå der så forlokkende.

Hun hadde slengt beina opp i setet, latt blikket vandre over jordene som forsvant hurtig forbi mens hun tenkte et kort øyeblikk på det gamle livet hun la bak seg. En vond smak steg fort opp i munnen, ved tanken på det hun forlot, og hun bestemte seg for at det som hadde vært fikk være fortid. Hun skulle ikke ofre det en tanke mer. Hun skulle ikke se seg tilbake..

Det hadde vært sommer da hun ankom storbyen senere den kvelden. Oslo hadde dampet av brennhete fortau,  svette kropper og grill-os fra parkene. Hun hadde hoppet ned på perrongen på jernbanestasjonen med all verdens forventning sitrende i kroppen. Den smekkfulle sekken hadde kjentes lett og kroppen hadde kjentes ung og sterk, der hun smilende hadde tatt fatt på bakkene opp mot sitt nye hjem, et kvarter senere.

 

Hun hadde kjent en følelse av frihet den gangen. Heisekranene, bygningsarbeidet, de høye blokkene som omga storbyen hadde fortonet seg som vakre tårn for henne i starten.  De hadde vært en del av hennes eventyr. Hun var prinsessen, som ventet på å bli trollbundet. Og hun hadde latt seg trollbinde. Av sin nye jobb, sitt nye palass, sitt nye liv. Prinsen hadde dukket opp, samtidig med hoffet hun hadde fått. Og der andre så støy og  en grå asfalt-jungel, så hun vakre melodier og en grønn perle. Livet hadde vært fylt av fornøyelser og rosa dager.

 

Hun visste ikke når det var livet hadde forandret seg.. Det virket som det ikke var noe gitt tidspunkt.. Det var mer som følelsen av at hun ville kveles hadde kommet snikende innpå henne. En følelse av at noe var feil.. Prinsen hennes hadde tatt av kappen og hadde fått form som en alminnelig hverdagsmann, litt fraværende… Dagene hadde fyltes stadig mer opp av gjøremål som var NØDVENDIGE,  enn  de var ønskelige..A4-livet hadde satt sitt preg på palasset hennes, og de støvete by-vinduene hadde spor av renner, fra tidligere regnskyll… Det minnet om tårer som hadde størknet på kinn..

 

Nå satt hun her.. Tittet ut gjennom bilvinduet, sjekket blindsonen og syklisten som hun så komme der borte. 
Den nagende følelsen av at noe var galt, hadde jaget henne hit.. I baksetet sto sekken fra den gangen, med alt hun ikke kunne være foruten. Hun var på flukt.. Det var et farvel..
Hun hadde lagt veien om hans arbeidsplass, for et siste lille glimt. For liksom å få bekreftet at det hun trodde stemte med virkeligheten….At den følelsen hun hadde kjent langt inn i margen…ikke bare var en fantasi men grå og trist realitet midt i fleisen..
Hun satt her som en fremmed i sin egen kropp…spionerte på han som hadde kommet på hesten og tilbudt henne slottet.. Nå var slottet borte og hesten var bare en simpel gammel Fiat hvor hun nå satt og spionerte på han.. Refleksjonen fra speilet, verden i bakvendtland var akkurat så grå og støyende som livet selv hadde blitt.. Hun kjørte forsiktig framover noen centimeter..

Da så hun dem plutselig gjennom en åpning i sidevinduet.. En mørk bil kom glidende fram.. Han satt i passasjersetet, med ryggen lent mot vinduet.. Han så henne ikke…Hans øyne var låst på den lyshårede som satt i førersetet på den mørke bilen.. Den lyshårede kastet på hodet.. Den lyshårede lo med røde lepper og hvite tenner… Den lyshårede hadde krone av gull og øyne som diamanter.. Den lyshårede hvilte hendene på rattet med lange, røde negler… Den lyshårede hadde prinsens hånd på sitt lår.. Han hadde igjen fått kappe…Men den skulle ikke lenger vaskes i hennes hus, DET var hun sikker på..

Hun manøvrerte bilen ned en sidegate, tok av til høyre og opp på motorveien.. Kastet et siste blikk i speilet på den grå bygningsmassen der bak, dro den fulle sekken fram i førersetet og bestemte seg for ALDRI mer å se seg tilbake..

 

Hun skrudde radioen på maks styrke, og nynnet prøvende til melodien som snek seg ut det åpne bilvinduet. 
Det var sommer.. og det dampet av den stekende asfalten.. Det luktet svidd gummi og storby-støv… Motorveien lå der endeløs, svart og lang.. Bilen danset av gårde etter rytmer fra Bob Marley, siktet seg mot noe der framme…der veien liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne..
Det var dit hun skulle..

 

 

 

(Denne novellen ble skrevet i 2017,  på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over her og spurte hva de assosierte med bildet. Stikkordene fungerer på en måte som triggere, og plutselig fyker fingrene til Frodithen over tastaturet. Jeg har skrevet mange av novellene mine på denne måten. )

 

 

#novelle

Jeg er ikke redd!!

 

Av og til liker NOEN å virke litt sikrere og tøffere enn de egentlig er… Av og til får NOEN lyst å sette nesa i været, se deg inn i øynene med et fast blikk og si: “Jeg er ikke redd!”

Vel…dem om det! Jeg er ikke denne NOEN…
Tvert om er jeg IKKE REDD for å si høyt og tydelig hvis jeg ER redd!! Gidder ikke å late som bittelitt en gang, at jeg ikke er redd hvis jeg ER det!

Alle vet at jeg er redd for hester…. og edderkopper…Jeg har sagt det høyt og tydelig både face to face og i skriftlige innrømmelser her på bloggen.

 

Mange vet at jeg synes det er skikkelig skummelt med nye ting. Jeg liker overhode ikke situasjoner hvor jeg har NULL kontroll. Men får jeg “øvd meg litt” blir jeg kjempeflink, og da liker jeg de “nye tingene”…som kanskje ikke er så nye lenger…

 

De siste dagene har det vært Covid-vaksinen som har opptatt meg bittelitt. Jeg visste jeg skulle få den i dag. Jeg har ikke gått og gruet meg, og det er HELT sant også!  Men… jeg visste at når jeg kom ned til vaksinesenteret kom jeg ikke til å late som jeg var særlig tøff.

For meg var det mye bedre å si fra at jeg lurte på masse i forhold til den “underliggende sykdommen” jeg har. Jeg spurte og grov, for at de skulle være HELT sikre på hvem de hadde foran seg før de stakk. Jeg varslet også om at jeg er en pingle med nåler, etter mye rot med blodårer og stikking tidligere, pga den underliggende sykdommen… Tenker det er bedre de vet FØR jeg eventuelt sklir av stolen og ligger som en dam på gulvet…

 

 

Skulle gjerne sagt: “Jeg er IKKE redd!”. Med det var jeg jo.. litt i alle fall.

Men til alle nå som har sett de DIGRE sprøytene de har vist på tv, som de liksom har “hakket” inn i skulderen på folk…. det må være tv-forstørring!!  Jeg fikk overhode ikke noe sånt stikk. Hun sa:  “NÅ setter jeg den”, og så sa hun: “Nå er jeg ferdig”….og jeg ventet fortsatt på at hun skulle begynne.

Hadde overhode ikke trengt å være redd…Men sånn er det jo med det meste jeg “gruer” meg for…

 

 

#vaksine

Satser på å bli kjendis!

 

 

 

Ja, nå skal jeg inn i et konsept som MÅ gjøre at jeg blir kjendis tror jeg….
Vi har jo folk som har blitt C, D eller Å-kjendiser på dette konseptet, så hvorfor ikke jeg?

 

Vi har “charter-Svein” og “charter-Hilde” og “Grete”, “Kjell” eller “hva-hun-nå-het” som fikk sine 15 minutters “walk-of-fame” på grunn av ferie-valget sitt:  Camping!

 

Med en ny sommer med pandemi-etterslep er jeg i ferd med å bli “camping- Frodith” i løpet av sommeren. Har skaffet meg TO camping-ferier i løpet av juli. Her må man nemlig være rask for å få tak i noe som helst. I fjor var det så vidt vi fikk “tusket til oss” noen dager på Larkollen Camping, og rakk overhode ikke skape noen kjendis-status på den korte turen..

 

Denne sommeren blir det camping-liv både i Hurum og i Fagernes. 
Så…da gjelder det bare å finne et Tv-team som er interessert i å følge meg døgnet rundt disse to turene, så er kjendisstatusen i boks 😉 

 

 

 

#reise #camping #kjendis

 

 

 

“Det blåser nordavind fra alle kanter!”

Du husker Ludvig? I “Flåklypa”?
Han mente det blåste nordavind fra alle kanter… 

Det går jo ikke an!…. Men..føltes sånn i Oslo i dag også 😀

 

 

Jeg og Kari var derimot lurere enn Solan Gundersen og Reodor Felgen til sammen, så etter en gåtur gjennom et forblåst Oslo fant vi ly ved Rådhuset. Og der var det nesten HELT stille også. 

 

 

“Skjøpe”-kaffe, spiserier og “svingom” i solen, gjør susen en  søndag i  storbyen.

 

 

 

 

 

 

#byliv