Hun sto der i mørket
Snø på luekanten
Våt i luggen
Dråpene fra den smeltede snøen blandet seg med tårene hennes
Rant i små bekker nedover kalde kinn
Trærne bøyde grenene sine over henne
Laget et tak
Stengte lyset ute
Innhyllet i mørke kjentes det trygt
Vondt, men trygt
Det var en verden hun kjente i alle fall
Hun sto som forstenet
Ikke en lyd
Hørte bare sin egen pust og hjertet som slo
Noen få skritt fram
Der lysnet det
En åpning i kokongen
En verden full av muligheter
En verden full av farligheter
En verden full av gleder?
Man visste jo aldri…
Så derfor ble hun stående
Lenge
I det vonde, men trygge
Så løftet hun en fot sakte opp
Plasserte den, full av snø og tunge tanker,
Foran den andre
Rettet forsiktig opp ryggen
Tittet forsiktig ned mot porten i lysningen
Ville hun klare skrittene fram?
Ville hun takle den åpne sletten og alt lyset?
Så løftet hun den andre foten også
Og bare gikk…
Denne lille teksten er skrevet for omtrent et år siden på inspirasjon fra bildet jeg fikk hos Mettejosteinsdatter.
Jeg tigget til meg dette bildet, fordi jeg følte det “snakket” litt. Var ikke helt sikker på hva det sa da jeg spurte om å få det, men visste det ville fortelle noe en dag.
Jeg har tidligere i dag lagt ut “Pingle! Tareisammen!” En tekst skrevet på inspirasjon fra en annen blogger. Jeg elsker å skrive til bilder, enten egne eller bilder jeg får av andre.
Send meg gjerne bilder som “snakker”. Jeg lager tekst. Send til [email protected]
Ja tusen takk for den herlige teksten til bildet mitt <3 Kjente meg igjen i teksten også rett og slett. For slik KAN det føles av og til 🙂 klem
Både nydelig skrevet og nydelig bilde! 🥰 Ha en fin nyttårsaften! 🤗
Nydelig skrevet. Det ga bildet en dyp, spennende og tankefull historie …