Hun sto der i mørket
Snø på luekanten
Våt i luggen
Dråpene fra den smeltede snøen blandet seg med tårene hennes
Rant i små bekker nedover kalde kinn

Trærne bøyde grenene sine over henne
Laget et tak
Stengte lyset ute

Innhyllet i mørke kjentes det trygt
Vondt, men trygt
Det var en verden hun kjente i alle fall 
Hun sto som forstenet
Ikke en lyd
Hørte bare sin egen pust og hjertet som slo

Noen få skritt fram
Der lysnet det
En åpning i kokongen
En verden full av muligheter
En verden full av farligheter 
En verden full av gleder?

Man visste jo aldri…
Så derfor ble hun stående
Lenge
I det vonde, men trygge

Så løftet hun en fot sakte opp
Plasserte den, full av snø og tunge tanker,
Foran den andre
Rettet forsiktig opp ryggen
Tittet forsiktig ned mot porten i lysningen
Ville hun klare skrittene fram?
Ville hun takle den åpne sletten og alt lyset?

Så løftet hun den andre foten også
Og bare gikk…

Denne lille teksten er skrevet på inspirasjon fra bildet jeg fikk hos Mettejosteinsdatter. 
Jeg tigget til meg dette bildet, fordi jeg følte det “snakket” litt. Var ikke helt sikker på hva det sa da jeg spurte om å få det, men visste det ville fortelle noe en dag. I dag var dagen. Tusen takk Mette, for lån av bildet!

Jeg synes det er så fint når man kan bli inspirert og få lyst til å være kreativ og skape noe på grunn av andre rundt seg Bloggen og folk jeg har blitt kjent med her har gitt meg mange fine skrivestunder. Takk til dere <3