Det er mye som er vondt og vanskelig rundt om kring i verden nå.
Man kan lett synke ned i en myr av triste tanker og håpløshet. Krig(er). Sult. Ondskap. Sykdom. Kriminalitet.

Men jeg tenker ofte at dette er ting jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har liksom ingenting jeg skulle sagt. I de fleste tilfeller er det de “store” som styrer skuta, og vi små blir ganske maktesløse. Derfor ser jeg ofte ingen grunn til å bli sugd ned i synkemyra heller. Det hjelper jo overhode ingen.

Jeg har før tenkt at hvis det var noe jeg kunne gjøre på et annet nivå, noe som gjorde en forskjell, så hadde det enda vært noe. Og jeg har funnet ut noe som jeg kanskje skal gjøre i året som kommer. I den store sammenhengen er det kanskje ikke stort, men jeg vil i alle fall bidra litt. At verden ikke føles helt håpløs. At vi faktisk KAN gjøre noe. Det kan gi meg selv litt håp, samtidig som det forhåpentligvis vil gi noen andre litt glede også.

I Oslo, og jeg tror også i en del andre kommuner, finnes det en type “språk-kafeer”. Man kan registrere seg som “språkvenn”. 

Og hva betyr det?

Jeg er ikke HELT sikker ennå, og skal finne ut mer rundt dette. Men det lille jeg har lest på nett, så består det i å komme å være samtalepartner på en slags “kafe”, slik at flyktninger av ulike slag kan få trening i å snakke norsk. Altså frivillig arbeid, ikke lønnet. Jeg synes det høres veldig hyggelig ut. Og er en måte å bidra på.

Jeg er jo litt treg når det gjelder nye ting, så jeg må nok undersøke litt mer. Men dette er absolutt noe jeg kunne tenke meg å gjøre i 2024.