For meg er det å få luftet “snuten” ganske så sunt. Det er ikke bare snuten som blir glad, men hele knotten der snuten sitter fast. Selv om det er mange minus ute, så varmer det nemlig meg…hjernemessig. Kald snute – varm hjerne… Ikke overopphetet, nei da, bare akkurat godt temperert slik at tanken blir glad..

Blå -blå himmel…

En tur på cafe med venninnen min til lunsj… 

Og i tillegg oppdaget jeg en ny gjenbruksbutikk på Tøyen Torg. Ikke noe salg for private folk. Dette er mer i samme stilen som Uff og Fretex. Innsamlingsbokser her og der. Og salg i butikk. Det som var fint med denne butikken var at man faktisk kunne SE hva som fantes der. Ikke tjukt med klær, og tett-i-tett med stativer, men noen få stativer og god luft mellom klærne. Hit skal jeg igjen!

Fikk meg en tur gjennom Botanisk hage også. Ikke mye planter å se, men fikk meg en tur. Til sammen ca 4 km i dag. 

Og så må jeg jo vise deg den nye neglelakken jeg har kjøpt meg. Nesten gull-farge!! 

Håper du har hatt en fin dag så langt  

Et blikk over skulderen, så det hun forlot
En endeløs vei etter kaos og rot

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Først hadde hun vært skikkelig på topp
Livets tur hadde bare vært opp
Skrittene var lette opp mot målet
Litt utfordringer på veien hadde vært lette å tåle

Lettbeint og skyhøy- et hode på vinger
Ingen vet hva dagene bringer

Rett bak en topp lå det mørke skyer
Hun tenkte: det går over og vinden lyer
Men vinden økte og skyene tetnet
Ingen varsel om at det snart letnet

Skrittene ned kjentes vonde og tunge
På veien hørte hun ordene runge
De satte seg som en tagg i brystet
Såret, sveket, trist og rystet

Et blikk over skulderen, så det hun forlot
En endeløs vei etter kaos og rot

Hjertet tomt men himmelen blå
Foran lå et ventende NÅ

(Dette lille diktet ble skrevet i fjor på inspirasjon fra et bilde jeg fikk av en av leserne mine:
Jeg ba om å få tilsendt bilder jeg kunne skrive tekster til, siden jeg elsker å skrive på denne måten, og dette bildet fikk jeg av Zoeticworld som det så ble et lite dikt av )

Jepp…”Ungen” det er meg!

Jeg hadde ikke mange ønsker til jul egentlig. Føler jeg har det meste, og ønsker meg stort sett opplevelser: Turer i skogen med mat med DEN eller DEN… Kino eller museum med den eller den… Ja, du skjønner greia? Opplevelser rett og slett. 

Men NOEN hadde fått med seg hva jeg kosa rumpa av meg med i fjor i romjula…

…og ga meg noe som jeg jo helt klart ønsket meg uten å si det. Og den noen var Hr Frodith. Så i dag var jeg i gang igjen. Har ligget litt i dvale her i romjula, men 1. januar er en fin dag for:

Lego-bygging!

I år fikk jeg en orkide  
Jeg kjøpte rett før jul en EKTE orkide, men den var jo nesten dø med en gang.. som vanlig er her i huset..

Så denne blir perfekt. Den står år etter år…
Og det beste er jo at jeg får kose meg med den underveis også. En fin liten aktivitet for en “unge”…

Her bare halv-ferdig med “potta” først. Det var alt som var i POSE 1. 

Genialt med Lego for voksne. Jeg føler bruksanvisningen hele veien, og blir så glad når jeg får til Ny pose i morgen. Deilig med noe annet enn skjermer dagen lang…

De trodde nok ikke han hadde hørt det..
Han hadde sittet litt i skjul. Ikke så lett synlig for de som gikk forbi. Det var sånn han likte det best. Betrakte verden, litt på avstand. Se livet som pulserte, uten at noen så HAN. Ikke trenge å forholde seg til alle blikkene… Blikkene, som med dårlig skjult forakt, påvirket han mer enn han ville innrømme.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Noen prøvde ikke å skjule det. Satt på sine høye hester, og sendte blikk som gjennomborende spyd. De traff rett i hjertet, og han døde litt på innsiden for hver gang.
De andre snakket med lave stemmer. Hvisket. At han ikke hørte ordene betydde ikke at han ikke forsto hva de sa.

Noen ganger visste de ikke at han var der. Som i dag. Han hadde funnet en plass litt i skjul. Noen planter, med sine hengende grener dannet et lite forheng. Det var vanskelig å se at det satt noen der. Og det var da den lille gjengen hadde kommet forbi:

“Så dere han? Er det mulig se sånn ut liksom? Freak!”

Så hadde de ledd høyt, og dultet til hverandre i fortrolighet.

Hvorfor kjentes det som piskeslag? Det var jo ikke det at det var første gang. Likevel kjentes ordene like vonde hver gang. Det var sårt, det var det. Men han visste likevel, inni seg, bak all sårheten og tristheten: Den dultingen og fortroligheten var bygget på et skjørt grunnlag, og var ikke noe han ønsket å være en del av.

Han reiste seg sakte opp, rettet ryggen, trådte ut av det lille skjulestedet sitt, løftet hodet og hevet blikket i det han gikk derfra…

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Denne er helt ny, og skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk. Bildet over her fikk jeg fra Margrethe/Utifriluft, etter å ha oppfordret leserne mine til å sende meg bilder jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid!
Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: frodithsol@gmail.com