Han løp så fort remmer og tøy kunne holde! Han løp for livet!
Føttene som trommestikker.
Hodet virret fra side til side. I øynene vistes panikken.
De var etter han! 
Han virret litt hit, litt dit.. Hvor skulle han gjøre av seg? Ingen steder å gjemme seg.

Hjertet banket i takt med føttene. Dunk-dunk, dunk-dunk, dunk-dunk..
Den spinkle kroppen skalv. Av kulde og av redsel. Naken, i kropp og sjel.
Hva skulle han beskytte seg med?

Han hørte de tunge skrittene der bak.
De saktnet.
Han hørte de tunge stemmene der bak.
De mumlet.

Han trodde et sekund de hadde gitt opp jakten, der de sto sammenkrøpet i bunnen av bakken og hev etter pusten. Men nei.. Plutselig var det som de fikk ny energi. De galopperte etter han. Han stokket beina så godt han kunne, kjente blodsmaken i munnen og svetten som piplet tross snø og kulde. Oppover bakken gikk det. Litt hit, litt dit. Han så en lysning på toppen av bakken. Som om veien sluttet, og himmelen overtok. 
Føttene som trommestikker. 
Hjertet som var i ferd med å hoppe ut av brystkassen. 
De tunge skrittene der bak. Lange skritt som var i ferd med å ta han igjen.

Så sto han på toppen.
Og veien var slutt.
Han tittet over kanten, og så en frådende iskald sjø langt der nede.
Lange armer som hev kaskader av kaldt vann. 

Han vred det tunge hodet på den tynne halsen lynraskt bakover…
Så forfølgerne komme, tungpustede men nære.
Og akkurat i det en av dem kastet fram en lang arm for å ta tak i han, så bredte han vingene ut og lettet.

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…

Teksten over er  skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Mette Josteinsdatter  Hun sendte meg flere morsomme bilder i går, som jeg også fikk mange rare tanker av. Kjempegøy at folk sender meg bilder. Det er utrolig gøy å skrive kreative tekster på inspirasjon fra bilder andre har tatt. 

Jeg har skrevet noen andre tekster også siste uken. De finner du her:

“Når man surrer rundt i den fuktige jordkjelleren”

“Raska på! Se å få litt fart!”

“Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”

Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER,  HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]

Som du vet er jeg en forkjemper for å skryte litt av seg selv.
Hvis man har gjort noe man er fornøyd med selv synes jeg det må være fullt lovlig å erkjenne det overfor seg selv. Og gjerne overfor andre også. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det å skryte litt av seg selv betyr ikke at man tror man er bedre enn andre, selv om noen kanskje drar det dithen også. Da er ikke skryting så sjarmerende, spør du meg… Men hvis det bare er for å si at man er fornøyd med noe man har jobbet litt med og er fornøyd med etterpå, så er det fullt lovlig og sunt til og med, synes jeg 🙂

Så hva er det jeg skal skryte av? 

Jeg brukte litt tid på foto i dag på min lille tur ut i kulda i dag. Det var skikkelig moro. Og jeg fikk noen bilder jeg var fornøyd med. 

Vinteren og kulda laget mange fine og spennende uttrykk: Snøen likner jo nesten på fjær!

Det siste ble ikke SÅ klart, litt uklart den øverste grenen og knoppen, men den fikk være med likevel..

Ja…du skjønner det er kaldt i byen i dag?
Mye slags kald-dans her i dag. Les gjerne “Når kuldegradene danser isdans på sølepyttene” også. 
Det høres kanskje ikke så kaldt ut med rundt minus 10, men jeg skal love deg at minus 10 i Oslo er omtrent som minus 30 andre steder. Juger ikke en gang. Jeg synes vanligvis YR er ganske irriterende med sine: ” Minus 2 – føles som minus 4″. Den der følinga har jeg vært ganske så betenkt til. Jeg mener følelsene er da vel ingen standard måleenhet. Alle føler vel litt forskjellig i forhold til sånt?

Men når det gjelder rundt 10 minus så begynner jeg å bli enig. Det FØLES som 30 minus. For ALLE!! Lover!

Jeg måtte halvveis på veien innom en kafe, for å få følelse i lårene igjen. Fordi de var nemlig helt numne, og fulle av isroser, selv om jeg hadde stillongs og lang dunkåpe. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det var uansett en vakker tur. Fikk tatt mange kalde og fine bilder. Noen kommer her, og de fineste kommer etterpå i et eget innlegg 🙂

På speilet i kafeen sto det noe fine kafe-visdomsord, som er verdt å ta med seg: 

” Glem dine bekymringer. I morgen kommer nye. Så ta deg en kopp kaffe og glem dem og.”

Titter ut vinduet
Ser kuldegradene danser isdans på sølepyttene
Hører det knitrer i gradestokken som om den har vondt
Åpner vinduet forsiktig
Lukten av frosne nesehår blander seg med smaken av brain-freeze

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hm….

Jeg tror jeg må ut å kjenne at jeg lever…

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg TROR jeg må ha vært et “blikkfang” der jeg vandret rundt på utstilling på Astrup Fearnly en gang. Kunstneren som ble vist akkurat den perioden var Alex Israel. Jeg kjente ikke kunstneren noe særlig, så det var en ren tilfeldighet at jeg gikk rundt å så ut som et av hans kunstverk!! 😀 Jeg mener å huske at jeg fanget noen blikk der jeg gikk… 
Jeg la ut bildet på Instagram samme dag, og det tok ikke lange tiden før det kom LIKE fra kunstneren selv. 

Moro!

Dette er min “foreløpige” tolkning av helgeutfordringen til Utifiriluft , som denne helgen har stikkordet: BLIKKFANG.
Takk for at du inspirerer oss bloggere helg etter helg Margrethe 🙂

#alexisrael #blikkfang

Noen ganger, når mørket er i ferd med å sluke en, så er det lett å gå seg bort. 
Det er mørkt. Man ser ikke veien. Og kan lett begynne å gå i feil retning. 
I stedet for å gå i retning lyset, driver man og surrer rundt i kjelleren og i mørke ganger.
Runde på runde. Kanskje en tur ned i den fuktige jordkjelleren. Som om det der skulle være noe særlig lys å snakke om.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Et gjentagende mønster. Opp i korridorer med det dunkle lyset, ned i kjelleren, opp igjen en tur uten å tenke stort over hvor utgangen kan være. Helt til, en dag, man ser en strime av lys der oppe… Man kommer på at det går an be noen om litt hjelp: 

“Hei! Ser du meg? Kan du hjelpe meg litt? Kan du hjelpe meg opp?”

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…

Teksten over er OGSÅ skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Margrethe/Utifriluft, Jeg oppfordret leserne mine til å sende meg bilder her og dagen, som jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! 🙂 Jeg fikk mange “talende bilder” av Margrethe. Bilder som har en historie i seg.  Blant annet disse to: “Raska på! Se å få litt fart!” og   “Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”

Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER,  HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Lytting er en kunst.
Samtidig kreves det både hjerne og hjerte, spør du meg.
For lytting er ikke noe man gjør med ørene. Man kan lytte like godt med øynene. Det gjelder evnen til å ta inn det andre folk sier. Vie hjernen og hjertet til det DE sier.

Mange kan se ut som de lytter, men det de virkelig holder på med er bare å “holde ut”. De sitter egentlig bare og venter på å få snakke selv. 

Det er lett å “komme på” og å assosiere ting, når man hører folk prate. Og i mange tilfeller ser vi ut til å tro at det VI tenker på er viktigere enn det som blir formidlet. Vi kan knapt vente for å komme med vår våre tanker eller vår synsvinkel på det hele. Det å rett og slett LYTTE er det som er vanskelig…

Så: Lytter du? Eller venter du bare på å få snakke? 

Hvor lang må en kjole være for å kalles en kjole?
Når går kjole over i å være en genser eller en tunika?
Er det når rumpa vises?
Eller kan kjolen fremdeles være en kjole selv om rumpa vises?
Hvor viktig er det egentlig med en definisjon? Ha-ha

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Vel … litt viktig hvis man skal snakke om kjole-fredag-konseptet mitt.. 
Men ikke så veldig.. Det viktigste er at man feirer fredagen, og alt som ligger foran en.  Jeg fant ut at selv om jeg er sykmeldt så er jo fredagen en viktig sak, i alle fall når man har fått seg en skikkelig “glad-kjole”.. Eller genser om du vil…
HURRA! Det er fredag!! Kjolefredag!! 🙂

Har du kjole i dag? Eller genser? 😀 

Ute “blåste det kattunger” i dag morges.. Sammen med all snøen var det et morsomt syn.. He-he.. Ja, det var ikke helt sånn. Men det er uttrykk som dekker dette med det at det føyker ute.. 
Jeg mannet meg likevel opp og kom meg på trening. For når man våkner en morgen uten hodepine så er det bare å “kjøre på” med trening igjen. Benytte dagen best mulig.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Dette med trening er liksom et skritt fram og to tilbake.. Føles det som.. (NEI.. jeg mener ikke to skritt fram og et tilbake…!!) Når det kjennes som jeg har kommet litt i gang, blitt litt sterkere, så får jeg et “hekseskudd”(enda så lite heksete jeg er), eller en vridd ankel.. eller problemer med menisken eller noe annet tull med kroppen, som gjør at jeg faller helt av. Det er som å jobbe i motvind innimellom. Jeg skal jo trene for IKKE å få disse problemene, men når jeg stadig får dem så får jeg jo ikke trent. Ja, det er nesten litt som høna og egget til og med…

Det er litt dårlig gjort egentlig! At det blir sånn! For jeg prøver jo virkelig å bli i bedre form. Slutt på latmanns-Frodith, men hva hjelper det når jeg blir motarbeidet? 😛

Til jul fikk jeg til og med treningshansker. Jeg ønsket meg det, siden jeg har en hud så sart som “Prinsessen på erten”. Vektene jeg trener med har laget store “træler” i puselankene mine… Det er nesten komisk å se på der nede på sentrene, for det er liksom bare meg og de store “strongman-gutta” som bruker sånne 😀

“Raska på! Se å få litt fart!”
Ordene der oppe fra falt tungt og hardt
“Kan du få med deg beina og ikke stå der og glo”
Hun svarte tilbake med den aller største ro: 

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

“Det er ikke det at jeg ikke KAN gå fort
Men fortell meg du hva ville du ha gjort:
Her står jeg foran verdens fineste speil
Som ikke viser en eneste liten feil

Her blir jeg stående å beundre meg selv
Raska på? Kan DU gjøre vel!
Sving forbi og stress om du vil
Jeg blir nå stående her enda litt til….”

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…
Diktet over her er helt nytt, og er OGSÅ skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Margrethe/Utifriluft, Jeg oppfordret leserne mine til å sende meg bilder her og dagen, som jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! 🙂 Jeg fikk mange “talende bilder” av Margrethe. Bilder som har en historie i seg.  Blant annet det jeg skrev i går:  “Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”  

Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER,  HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]