Her er helgeutfordringen fra Utifriluft igjen: “Det gjør meg glad”. Og jeg drar stadig fram noe som gjør meg glad jeg. Men når det er beregnet spesielt EN ting, og ET tema jeg skal belyse som skal dekke dette, så tror jeg det må bli:
Være ute å fotografere
Ofte slår jeg sammen det med flere ting jeg blir veldig glad av. Som å være med gode venner og å være på tur. Det er kanskje ikke en sånn glede at man ler hysterisk. Mer enn indre glede.. Langt der inne. Godt
Så her er noe tidligere bilder som illustrerer dette.
Jeg startet jo konseptet med Dagens bilde for noen uker siden. Og så ble det ikke noe mer. Det skal ikke være noe MUST å legge ut, om jeg ikke har noe.
Det eneste som er et MUST er at det skal være et bilde jeg føler jeg er litt fornøyd med, rent fotomessig. Og det kan gjerne være sånn at det får tankene til å vandre litt også. At det har noe VED seg.
Bildet bør være tatt dagen jeg legger det ut. Det er et annet kriterium. Men siden jeg sovnet fra innlegget så kommer det i dag, på morgenen i stedet for. Ha-ha, sånn kan det gå.. Det er tatt i går da, da jeg tok meg et glass brus på Cultivate i går ettermiddag. Jeg har altså ikke vært oppe “otta” og drukket brus på kafe
Det jeg synes var litt spesielt med dette er at det ble sånn at det nesten ser ut som de bøyer seg. Glasset bøyer seg Jeg har visst en forkjærlighet for glass på kafe, som Dagens Bilde skjønner jeg… HER er et annet, med novelle til (teksten kom senere..)
Når man føler seg litt sånn halvsjabby og sliten så gjør det underverker å gå til frisør. Juliette som er min faste frisør hos På Håret gjør i alle fall noen små magiske greier, og så går jeg ut derfra med mer energi og føler meg skikkelig fin.
Underveis får vi oss noen latterkuler. For når Juliette setter opp håret som ligger over den utvokste undercuten, så likner jeg……
…. mistenkelig mye på en middelalder-lord eller en fra Shreks verden….
Men all latteren, god prat med Juliette og farging av både bryn og hår mens jeg drikker kaffe og koser meg gjør altså underverker. Og jeg tenker: “For en forandring. For en boost. Miraklenes tid er ikke over “
Fredag er en god dag, uansett hva! Avgjort og udiskuterbart
Mange har en favoritt-dag og en dritt-dag. Det vil si: Favoritt-dag: En dag man koser seg litt ekstra med, hvor livet liksom leker helt fra morgenen av . Om det er ferieuker, jobbuker eller høytid spiller ingen rolle. Det er noe eget med den dagen, år etter år. Og hva med drit-dag? Samme greia der egentlig, bare med negativt fortegn. Dritt-dag: En dag som har noe “ondt” over seg, en dag som virker å ha et “horn i siden” til deg, plager deg litt, inneholder mye “gruff” uansett om det er ferieuker, jobbuker eller høytid.
For meg har tirsdagen vært ganske plagsom opp igjennom. Jeg aner ikke hvorfor, men den har alltid inneholdt en del “gruff”, uten at jeg overhode har hatt noe påvirkning på det. Den er også i det store og hele helt “dust” plassert også!! Ikke er den en mandag, som noen kaller blåmandag, hvor du faktisk har mulighet for å skylde på at du ikke har “våknet” ennå etter helgen, om noe tull skulle skje. Når det har blitt tirsdag har du ingen unnskyldning lenger. I tillegg er det “år og dag” til helgen, så det er ikke noe vits å glede seg til den en gang… Tirsdag- drittdag. Opplest og vedtatt.
Så har vi favorittdagen da. Grom-fredagen. En dag aldeles himmelsk plassert. Rett før fri og kos, men fortsatt på jobben som du trives så godt i. Men det er RETT før det bikker over i helg, og alle oppfører seg på sitt beste med et smil om munnen. Hvis det er ferie eller høytid så er det likevel litt schwung over fredagen, Den har et rosa-skjær over seg.. Eller grønt
Så, for mange år siden, bestemte jeg meg for å feire den litt ekstra. Ikke på kvelden med champagne eller taco.. Nei da, men fra morgenen av med kjole. Så dagen ble omdøpt til “kjole-fredag”.
Så i dag er det kjolefredag! Uansett om jeg er sykmeldt. Jeg har ikke vondt i hodet til en forandring. Og jeg har vært hos frisøren.
Midt i alle NÅENE som ikke finnes… (trykk på linken så skjønner du), og som jeg prøver å fokusere mest mulig på, så finnes jo disse god-øyeblikkene “der framme” som jo må være lov å glede seg til.. “Glede-seg-til-øyeblikk” er liksom krydderet i tilværelsen og all mindfulnessen.. Og her er den nærmeste lille “krydderblandingen min” : Jeg gleder meg til:
“For hvert eneste øyeblikk er fremtiden i ferd med å bli fortid. Nuet eksisterer derfor heller ikke. Det er bare en overgangsform” ( Sitat: Thor Heyerdahl )
Kunne nesten ikke sagt det stort bedre selv, men jeg skal prøve….He-he…
Det er mye snakk om å leve i nået, “mindfulness” og tilstedeværelse med hele seg: fra tånegler og helt ut i hårrøttene. Jeg har jo vært en av de som har ropt høyest jeg:
“Ikke noe vits å angre. Skjedd er skjedd” “Ikke noe vits i å grave i triste minner”. “Lev nå!”“Ikke bare se framover- da går du glipp av det som skjer nå!”
Og sånn har jeg messet i vei.
Vel…jeg MENER jo det også da. Det er ikke noe poeng å miste de fine øyeblikkene man kan oppleve NÅ, fordi man sitter med det ene beinet i fortiden (“Alt var så mye bedre da…”) og det andre beinet i fremtiden (“Å så mye bedre alt blir bare jeg kommer DIT og DIT…bare jeg får oppleve DET og DET”). Sånn kan man jo ikke leve livet sitt….Da blir man jo delt i to, og ingen dem er her og NÅ…
Men så er det dette da: Finnes det egentlig et NÅ?
Så fort vi tar et skritt inn i neste øyeblikk, neste lille fremtid, så er jo øyeblikket RETT over i fortiden. Det er liksom ikke en tilstedeværelse i seg selv, men kun en liten bru mellom fortid og framtid….Og en utrolig kort en også.. Ingen kan vel være helt sikre på om øyeblikket i seg selv virkelig finnes? Man får jo egentlig ikke “tak i” nået før det er over og har blitt fortid..
Teksten over skrev jeg for noen år siden, men er jo selvfølgelig like mye Frodithens filosoferinger fremdeles. Men i tillegg har det kommet noen flere tanker. For i det siste har jeg blitt bare mer og mer klar over hvor viktig det er å faktisk være “tilstede i seg selv”. Noen vil sikkert fnyse foraktelig: Tullete! Følerier!! Som det er noe annet sted man kan være tilstede liksom!
Det er akkurat det… Man kan det skjønner du. Og det er følelsen av å være litt på “utsiden” av seg selv. Ting går for fort. Man rekker ikke henge med, reflektere eller kjenne at man har den “tråden” til seg selv som er så viktig. Man er FOR MYE der framme eller der bak, med all hurtigheten sin, uten å kjenne på hva som skjer med en selv akkurat NÅ. Og det sier JEG som er ganske flink til å leve i de “nåene som ikke finnes”
Av og til får jeg meg en liten vekker, og blir nødt til å kontakte den kloke Frodithen. For hun er der inne et sted alltid. Hun trenger bare å roe ned, for å bli lagt merke til…
Ned trappen, yr i hodet Kjente det bruste godt i blodet Spenningen var til å kjenne på Døren til friheten rett foran nesen lå
En liten hånd han rakte fram Men jammen meg- synd og skam Døren var stengt med lås og slå Hva i all verden skulle han gjøre nå?
Da med ett han husket på Jeg trenger da overhode ikke gå På fantasiens vinger han fløy i vei Over gjerdet mot skog og hei
Der møtte han eventyr av farger og gøy Uten at han til foreldrene løy Fri som fuglen i sjel og hode Det er lykkens beste kode
Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…
Diktet over er skrevet på inspirasjon av dette bildet jeg fikk fra Mette Josteinsdatter Hun sendte meg flere morsomme bilder her i forrige uke, som jeg også fikk mange rare tanker av. Kjempegøy at folk sender meg bilder. Det er utrolig gøy å skrive kreative tekster på inspirasjon fra bilder andre har tatt.
Jeg har skrevet noen andre slike kreative tekster til bilder også siste tiden De finner du her:
Jeg har ord på meg for å være ganske positiv. Det å sette et positivt fokus på saker og ting gjør livet litt lettere. Selv når det er på det kjipeste. Det er nemlig alltid NOE positivt å finne her og der. MEN… noen ganger VIL JEG klage litt jeg også
I dag tror jeg nesten jeg BARE har lest innlegg om snø. Og det har ikke vært så VELIDG varierte innlegg. De fleste har klaget… (bortsett fra noen unntak da..) På måking, på framkommelighet, på mengder med snø… På lengselen etter våren.
Nå er det jammen meg min tur!!
Her i byen har vi det nemlig helt garantert VERST av alle. Lover! Så kan du bare lene deg tilbake og nyte DIN snø. For her er det verst. Våre problemer er ikke sammenliknbare med NOEN andres!
Problemet her er nemlig ikke at det ikke måkes. De måker og måker. Trikkene går. Og en og annen buss… Og av og til kommer til og med folk seg på jobb og skoler… Men det som gjentar seg år etter år, og som jeg MÅ klage over år etter år er de hersens takene i byen her.
Når byen ikke har ansvar, men hver og en liten privat gårdeier skal ta seg av dem, da blir det bare tull… For jeg skal love deg at INGEN måker takene.. Det eneste de gjør er å sette opp disse skiltene med: “RASFARE”. Som om DET skulle hjelpe mot å bli drept av et lass med snø. Jeg mener… Det er bratte tak, masse snø.. tung snø…Og den KOMMER deisende ned! Akkurat når den vil. Uansett om det står et skilt foran fortauet du begir deg inn på med skriften: “RASFARE”. For du MÅ inn på det fortauet like fullt. Hvis du da ikke heller vil bli drept av trikken…
Jeg velger ofte trikkesporet. Det er lettere å kontrollere trikkene. Jeg løper det remmer og tøy kan holde, fra et hjørne til neste, mellom du ulike trikkeavgangene. Og hvis jeg ikke rekker det, så kaster jeg meg inn i en snøfonn… For SNØ det har vi jo nok av…
Kan noen komme å måke takene her i byen??!!! For selv om jeg stort sett er innadørs for tida, så må jeg jo bevege meg utendørs innimellom for å kjøpe mat etc, med fare for liv og helst altså…
Varsomme små skritt gjennom livet Tander og spe Hennes øyne lett voktende Skjult bak en uklipt lugg
Varsomme små skritt gjennom livet Passe seg Veve seg inn bak spindelvevstynne forsvar mot verden
Skjøre livet Boblen Lett brister Om hun ikke trår varsomt
Men så kom solen Stakk hull på den lille boblen
Da smilte øynene forsiktig bak den tunge luggen
Teksten over er faktisk skrevet i 2016, til et annet bilde. Men jeg fant ut at det passet så godt til et av bildene jeg fikk fra Margrethe/Utifriluft, Jeg oppfordret leserne mine til å sende meg bilder her og dagen, som jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! Jeg fikk mange “talende bilder” av Margrethe, som jeg skrev tekster til. Bilder som har en historie i seg. Blant annet disse to: “Raska på! Se å få litt fart!” og “Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”
Senere fikk jeg også bilder av Mette Josteinsdatter, og har skrevet en tekst til et av de bildene også så langt:
Det handler egentlig om å tror på seg selv. Men det handler også om hvor mye andre menneskers tilbakemeldinger betyr for hvordan du har det i hverdagen din. Jeg kom på et innlegg som jeg skrev for mange år siden, som egentlig forklarer hva jeg mener:
Hvem fortjener egentlig ros?
“Jeg er en jente med god selvtillit. Tror kanskje jeg har hatt det fra jeg var ganske liten. Hvem er så heldig å få DET liksom? Vel, det er neppe noe man er født med, eller bare FÅR sånn uten videre, men det er ganske sikkert noe man utvikler underveis. Oppvekst, familieforhold og vennskap har så klart mye å si, og hvordan verden og omgivelsene har møtt deg på veien.
Hvis man har god selvtillit, og ikke er redd for å vise det, fortjener man da aldri ros? Trenger man da aldri ros?
Generelt mener jeg vi i samfunnet er for lite rause med komplimenter eller ros. Alle liker å få tilbakemeldinger på om ting de gjør fungerer, utvikler, inspirerer eller gir noens dag et løft. Man KLARER seg kanskje uten, fordi man på innsida stoler på at man har kvaliteter så det holder. Men jammen meg fortjener man det litt likevel innimellom, noen og enhver.
Jeg kan helt klart selv bli bedre til å gi folk de positive tilbakemeldingene de trenger. Jobber med saken
Gir du positive tilbakemeldinger til folk, hvis de gjør noe bra?
