Ute “blåste det kattunger” i dag morges.. Sammen med all snøen var det et morsomt syn.. He-he.. Ja, det var ikke helt sånn. Men det er uttrykk som dekker dette med det at det føyker ute.. 
Jeg mannet meg likevel opp og kom meg på trening. For når man våkner en morgen uten hodepine så er det bare å “kjøre på” med trening igjen. Benytte dagen best mulig.

Dette med trening er liksom et skritt fram og to tilbake.. Føles det som.. (NEI.. jeg mener ikke to skritt fram og et tilbake…!!) Når det kjennes som jeg har kommet litt i gang, blitt litt sterkere, så får jeg et “hekseskudd”(enda så lite heksete jeg er), eller en vridd ankel.. eller problemer med menisken eller noe annet tull med kroppen, som gjør at jeg faller helt av. Det er som å jobbe i motvind innimellom. Jeg skal jo trene for IKKE å få disse problemene, men når jeg stadig får dem så får jeg jo ikke trent. Ja, det er nesten litt som høna og egget til og med…

Det er litt dårlig gjort egentlig! At det blir sånn! For jeg prøver jo virkelig å bli i bedre form. Slutt på latmanns-Frodith, men hva hjelper det når jeg blir motarbeidet? 😛

Til jul fikk jeg til og med treningshansker. Jeg ønsket meg det, siden jeg har en hud så sart som “Prinsessen på erten”. Vektene jeg trener med har laget store “træler” i puselankene mine… Det er nesten komisk å se på der nede på sentrene, for det er liksom bare meg og de store “strongman-gutta” som bruker sånne 😀