Nei, det er vel egentllig bare tull… Jeg er vel ikke så spesielt undulataktig hvis jeg tenker meg om.. Ikke er jeg så særlig liten.. Ikke har jeg så kort hals.. Og ikke liker jeg å sitte innestengt  i et bur, på en pinne, og svinge fram og tilbake mens jeg skvaldrer heller… Nei… Det er ikke helt meg… Det jeg egentlig prøver å si er at jeg er en fugl…. Altså, hvis jeg var et dyr… så hadde jeg sikkert vært en fugl… Jada,…, jeg vet jeg mange ganger har sammenliknet meg med en sommerfugl… og det er jeg kanskje aller mest… En sommerfugl… som flyr lett avgårde over blomstene, på lette vinger og med farger på vingene..

 Men det er jo på en måte en “fugl” det også… selv om det er et insekt… Det er vel hvertfall hele tanken på å være et dyr med vinger, som jeg liker… Som er rimelig fri… Som kan ta vingene fatt… Jeg er altså ingen fugl som de snakker om i diverse sammenhenger med negativ valør… Nei,jeg er verken en “skvaldre-kjerring”, “hønse-hjerne” eller en “chick”..  Men jeg er altså en fugl… eller egentlig mange forskjellige fugler om du vil..

Som du vet er jeg en morgenfugl.. Jeg våkner tidlig om morgenen, før klokka ringer og før hanen galer… og jeg er blid som en lerke nesten før jeg får øya opp.. Fjærene har fått farge, nesten før jeg har satt klørne på gulvet…Og jeg kan kvitre muntert ganske tidlig om jeg får mulighet..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

 På gode dager, og de er det flest av, er jeg en svane…. Jeg skrider avgårde med halsen svingende så flott, hvit og fin i fjærene som jeg bruser med når jeg går og på høye hæler på en heldig dag. Av og til tar jeg de lange vingene fatt, flyr høyt oppe i luften, og skuer utover byen og menneskene… lander høyt der oppe på et fjell, slår vingene sammen, setter meg på en knaus og synger en vakker sang… inni meg… For inni meg synger jeg veldig pent… Svaner kan ikke i virkeligheten synge spesielt vakkert, de skriker ut noen sure toner, og det gjør også jeg… Men inni meg synger jeg vakkert, og det er det viktigste…

 Av og til… veldig sjelden… men av og til… er jeg en fugl som er “blek om nebbet”… Det er et veldig godt uttrykk, spør du meg… Som her om dagen når jeg grudde meg så veldig til noe, som jeg var litt engstelig for.. Hvor passende er ikke da uttrykket :”blek om nebbet”.. for det er akkurat slik man føler seg..  Ansiktet blekt litt dratt, med et rart drag rundt munnen.. ikke sur, ikke sint og ikke en gang lei seg.. Bare BLEK på en måte, rundt munn-området.. Når jeg er blek om nebbet er jeg en liten spurv…. Kort hals eller ikke, jeg er spurvete som bare rakkern… trippende ute på vinduskarmen utenfor blokk-vinduet, på tynne bein, med svake klør og et blekt nebb…

Ytterst sjelden er jeg en kråke… En sint og hissig kråke.. Du ler kanskje, for du som har kjent meg en stund her inne, vet jo at jeg er fryktelig dårlig på å være sint… Det være seg på løve-vis eller kråke-vis.. Jeg klarer simpelthen ikke å være sint UT. Jeg kan tenke mye sinte ting inni meg ,og hyle ganske så høyt og sint som en hes kråke.. Inni meg.. Men jeg er dårlig på å plassere “skvikene” og “hylene” der de hører hjemme… Og få det UT, og ut av systemet… så det øver jeg litt på… Og av og til får jeg det til, og da er jeg svart og skummel, og veldig høylydt, som en kråke… Og da kan jeg  HAKKE litt også… Så pass på hvis du kommer ut for meg da… 😉
 
Jeg husker jeg hadde tidligere i vår et spørsmål til deg: Hvis du var en blomst, hvilken blomst var du da? Nå er spørsmålet:

-Hvis du var et dyr, hvilket dyr var du da?