“-Faen så kaldt det var i dag!”

De høye hælene smalt som trommestikker mot den isbelagte asfalten der hun hastet avgårde… Hastet avgårde mot dagens avtale.. Hun dro dunjakken tettere om seg, og angret bittert på at hun ikke hadde tatt lue og votter… Varmen fra natten…. fra sengen…. fra han som lå der… fra den gode myke dyna…hang ennå igjen som en usynlig kappe rundt kroppen hennes…og hadde bare nylig møtt frostrøyken der ute… De bleke kinnene hennes hadde fått røde roser, etter isvinden som hadde rukket noen hastige strøk… på hennes lille tur fra dynen og bortover fortauet mot bussholdeplassen..

“-Faen så kaldt det var i dag!…. “

Tuppen på de høyhælte støvlettene traff en isklump, som så vidt satt fast i asfalten…. Den løsnet…tok en liten bue i luften, før den spratt bortover mot han som satt der… Hun enset han så vidt…

Frostrøyken sev stille ut av neseborene hans… Kroppen knirket lett i det han vred sakte på seg..Frosten og kulden satt i kroppen etter enda en natt under broen..

NOEN hadde gitt han en brukt saueskinnsjakke dagen før…Han visste ikke hvem…Han hadde sittet der i koften sin, strikket i gamlelandet…og hutret.. Plutselig hadde et manne-menneske sagt noe uforståelig, med høy, klar og medlidende stemme, og lagt fra seg jakken…. HAN hadde takket på sitt språk…sett ned i bakken… kjent skammen brenne i iskalde kinn… fordi han var nødt til å sitte der med koppen sin…Gråheten og tristheten han hadde hatt på innsiden av strikkekoften hadde forsvunnet noe akkurat da…i øyeblikket jakken hadde truffet bakken… og han hadde kjent et snev av håp… Men skammen var for stor til at han hadde møtt blikket til den fremmede…

I dag satt han der igjen…med koppen sin.. Sulten skrek i tarmene… Billig loff mettet ikke slik han hadde håpet… Han tittet i trillebagen sin…Der lå lommeboken… der lå bildet av de der hjemme han hadde forlatt…der lå de andre skitne klærne hans…blandet med poser med stjålet mat..  Han tittet på den lille familien på bildet, bildet som nå var ødelagt av vann og skitt……

“Det var jo ikke sånn det skulle bli!” Han spyttet ordene ned i trillebagen med en svak, maktesløs og trist stemme……….

“Det var ikke sånn det skulle bli…”

Forventningen hadde vært stor da han forlot gamlelandet…..I øynene på den lille familien….Datteren, mannen, og de små barnebarna…som sto i døren der hjemme og vinket.. I et bittelite og falleferdig hus… Øynene hadde lyst som små forventningsfulle flammer, i kontrast til det grå, slitne huset… .HANS flamme hadde brent på innsiden… Håpets flamme….Da han forlot gaten….forlot byen….forlot landet….  sammen med den lille gruppen av likesinnede…

I dag var flammen sluknet noe…. Han så på gruppen som sto litt lenger bort i gaten…hans folk….NOE hadde blitt ugreit mellom dem…da han ikke ville være med på det de foreslo….De hadde gått…latt han alene…. Det var flere dager siden nå…men han så de fremdeles…. flere ganger om dagen…der de sto litt lenger borte i veien…. Han dro blikket til seg igjen, tittet ned i bakken… Hørte noen skritt som nærmet seg….hæler som smalt som harde trommestikker i bakken… En isklump kom sprettende over den isete asfalten…. Den traff han på hånden i det han ristet litt forsiktig i koppen…Han begynte å blø…trakk hånden til seg….

“Faen så kaldt det var i dag!!”

En kvinne FÒR forbi….på vei til viktige gjøremål…

(Dette er en reprise. En novelle jeg skrev i august, på stikkord jeg fikk av leserne mine når jeg spurte hva de assosierte med bildet jeg la ut. Jeg fikk mange innspill og stikkord, og skrev denne novellen. Synes den passer litt nå, når det snart er jul..og når det er bikkjekaldt ute..)