Livet foran oss…

Ja, er det ikke sånn da…? At man går inn porten til dette livet….

Og der foran oss ligger den lange veien.

Den er ikke oppgått, vi må gå selv, lage våre egne spor…
Og det er ikke så lett alltid, det er ingen av oss som har gjort dette FØR…

så vi må nå bare prøve oss fram alle sammen..

Men det er ingen som kan gå VÅRE skritt… De kan vi bare selv gå..

Og i mitt hode… så ligger verden og livet FORAN oss…
Også etter man har levd noen år…
Skrittene skal tas, og man skal framover… 

 


Noen ganger kan det vel føles som om det går litt rundt for oss…
At skrittene er litt tunge å ta… og at man nærmest kan bli litt svimmel

før man kommer dit man skal…

 

 

 


Andre ganger føles det såre enkelt… man kommer lett til målet.
Det er ikke så mange skrittene som skal til før man er der man planla..

Og man trenger nesten ikke løfte beina i hele tatt….

 

 

 


Noen ganger er veien ganske rett og enkel, man bykser i vei,

og synes at livet er enkleste sak av verden der man farer framover og oppover
i full fart, nesten uten å tenke seg om…
Og da kan det vel innimellom bli sånn at det er en liten nedoverbakke på andre siden…

For sånn er jo livet, det ligger stort sett foran oss,
men det kan gå litt OPP og litt NED.
Vi tar allikevel fatt igjen, med nesa framover, for det er det beste.

 

 


Andre ganger er livet som en mosekledd trapp i skogen, myk og god…

Man tar av seg og trår barbeint,mens duften av skog kiler i nesa…
Man svinser inn i skogen og livet… med nysgjerrighet og vår-fornemmelse,

mens noen av de beste minnene man har fra den veien man har gått
 
er med som bakteppe på veien videre….

 

 


Noen ganger er livet og verden enkel….
Man kan stå nærmest stille… og gjøre ingenting…
Bare la seg rive med… La verden rundt en ta en dit en skal…
Det er NESTEN så veien er klarlagt.., og alt man trenger å gjøre
..er bare delta, å møte opp på et vis…Så ordner det seg…

 

 


Noen ganger er livet VELDIG, VELDIG spennende…

og man vet ikke hvor skrittene fører en hen HELT…
Man VET at det venter noe fint der framme, der oppe,
men man har ikke helt oversikten…
Man må jobbe litt, og føttene må ta høye steg for å komme dit man vil …

men forventningen om det som ligger der OPPE og framme
er nok i massevis til å få en til å sprette avgårde…

I hvertfall er det slik JEG ser det… 🙂 

 

 

(en liten reprise fra 2013, om mitt syn på livet )

 

#veien #livet #tankeromlivet #skritt #utvikling #opplevelser #foto 

 

 

26 kommentarer

Siste innlegg