Gjennom livet kommer vi daglig opp i situasjoner hvor vi må konkurrere..Noen av de er ganske åpenbare, det kan være seg i sport, hvor man med åpne øyne går inn i noe som har konkurransepreg. Man skal bli best i et sykkelritt, sykler “ASSen” av seg, for å komme først i mål.. :-)Poenget med å vinne er ikke alltid å få den stygge pokalen, å vinne akkurat de pengene eller å få den rare vasen.. Men målet i seg selv er kanskje rett og slett å få æren og applausen, det å vite at man ble nummer en..Eller det kan være i spill eller lek, man vil vinne i sjakk, Geni eller å være raskest i å løse Rubrix Cube.. Fordi det viser at man KAN noe, man er rask på løsninger eller har evnen til å tenke logisk LITT bedre enn noen andre som er med i spillet. I disse situasjonene går man med i utfordringen med åpne øyne, og er enig i å delta for om mulig klare å bli best.. Og det kan være veldig spennende og utfordrende, og noe er bare på moro 🙂
Men hva med alle de sitasjonene man er med i en konkurranse, uten at man egentlig VIL, uten at det egentlig var avtalt eller er en arena for å konkurrere? Hva da? Har vi en livets konkurranse også? De gangene på skolen man som elev må konkurrere om lærerns gunst, er jeg best i dette faget? Ser du meg? Eller om venners godkjenning? Er jeg tøffest nå? Penest? Eller har jeg den morsomste personligheten her? Ser dere meg? Er det sånn at når vi er blitt voksne, så er det slutt på alt slikt? Vi kan lene oss tilbake å si at: JEG, JEG er ikke opptatt av å konkurrere med andre enn meg selv..Deilig!
Er det ikke sånn at man mange ganger møter dette i voksen alder også? Selv om det høres aldri så barnslig ut?
Hvilket land har det beste forsvaret, de flinkeste sangerne, de beste designerne?
Møter man ikke av og til på jobb mentaliteten om å være BEST i det man gjør?
Eller også: er det fritt for slikt i de vennskapsforholdene man inngår i i voksen alder?
Det er vel ikke en så uttalt konkurranse, og kanskje kan det ikke kalles konkurranse i det hele tatt. Det er kanskje mer enn følelse man legger på seg selv mer, i voksen alder, eller kanskje er man flink nok til å la være… Dette med å sammenlikne seg med andre?
-Har de en MER prestisjefylt jobb enn deg?
-En MINDRE prestisjefylt jobb enn deg?
-Har de et flottere hus enn deg ,eller har de bare en liten leie-leilighet?
-Har den vennen eller kollegaen gjennomført flere reiser, skaffet seg en høyere rang på noens stige eller har flere og mer vellykkede barn enn deg?
-Er den vennen sprekere fysisk, tross alderen dere begge har, eller er kollegaen mer flink i den jobben dere begge skulle kunnet utføre på noenlunde lik måte og nivå?
-Er din venn et muntrasjonsråd og klart mer vittig enn deg, i sosiale lag?
-Eller er det du som er festens midtpunkt og fanger alles oppmerksomhet?
-Er vi alle en del av livets konkurranse, eller kan noen si de er komplett fri for konkurranseinstinkt?
Kanskje er ikke konkurranse eller konkurranseinstinkt det rette ordet.. Ikke vet jeg.. Og ikke har jeg tenkt å svare på disse spørsmålene hva meg selv angår heller.. Mest sannsynlig gir jeg blaffen i en DEL av disse konkurransesituasjonene.. Er rimelig fornøyd med å være den jeg er…Mens andre lar jeg meg fange inn i, uten at jeg selv alltid er klar over at jeg har blitt fanget inn.. Dette er bare noen små spørsmål som dukker opp av og til,når jeg er i det filosofiske hjørnet..
Kjenner du noen form for konkurranseinstinkt, eller forventningspress i hverdagen, slik som beskrevet over her?
(dette innlegget skrev jeg for nesten samme dato i 2013, og synes det fortjente en liten reprise)
#konkurranse #forventninger #livet #hverdagen #refleksjoner
karidansen: Egentlig var det DET konkurransen burde gå ut på, hvem er best på å gjøre andre gode? 🙂
Flott og tankevekkende innlegg, Frodith!
Jeg kan nok kjenne på NOE konkurranseinstinkt av og til, men jeg er ikke så veldig opptatt av å være “best” i alle sammenhenger.
Hvem synes vi er mest “likandes”? Er det den som ALLTID må synes mest og rope høyest på ulike vis, eller er det den som OGSÅ kan heie på, framheve, eller “Gjøre andre gode” i blant? 🙂
Jeg kjente mer på forventningspresset før, da man skulle ha gode karakterer og bevise at man var god nok i jobben. Nå gir jeg mer blaffen og tenker at det jeg gjør er bra nok, mye takket være erfaring på diverse områder. Nå er karakterpresset større en noen gang, men det er jo mye viktigere å trives i jobben enn å tjene masse penger. Hvis man tar høy utdannelse er man jo nødt til å ta de høyeste stillingene uansett om det er så gøy eller ei, rett og slett for at utdannelsen ikke skal være bortkastet.
Veldig fint skrevet innlegg! Jeg kjenner mye forventningspress i hverdagen ja. Spesielt når det gjelder skole og karakterer. Her spiller jo også samfunnet en stor rolle. “Man er ingenting uten utdannelse og gode karakterer” er noe jeg får høre ofte, og det gir meg et sykt stort press.. Som om man ikke har nok press fra før av, hehe 🙂
Ja litt konkurranse er det nok, selv der en ikke tenker på det :)) Jeg er ikke et utprega konkurranse menneske..men liker å få positiv respons på det jeg gjør da..Klem .. og kos deg med resten av lørdagen<3
Jeg håper du får en fin lørdag 🙂
Mange dype og fine betraktninger. Men sånn har det jo bare blitt. Fra den tiden da alt dreide seg om å skaffe mat og forsørge en familie på best mulig måte. Til det nå skal konkurreres om alt mulig. Jeg har vært med på mye i mitt lange liv.. både i jobb sammenheng og på fritida. Men jeg har svært sjelden sett på det som en konkurranse. Jeg har bare ”snublet” inn i den ene utfordringen etter den andre. Og bare sagt ja og tatt i mot de. Og jeg har hatt og har et par filosofier som har fulgt meg… Ikke vær redd for å dumme deg ut.. det skal du gjøre i store forsamlinger og ikke alene i sofaen hjemme… Og,, ingen er eller kommer noen gang til å være uunværlig..uansett hva du har gjort. Når du er ”borte” så er det som å kaste stein i vannet.. det blir et ”hull’ et kort sekund.. så jevner det seg ut 🙂
Hmmm – det ligger alltid et visst forventningspress over livet syns jeg…. men, jeg prøver å ha hoppa av…. er ikke så opptatt av noe sånt egentlig lenger! Jeg er best, jeg – for meg! <3
Ja jeg syns livet egentlig ER en konkurranse..og man kan føle seg som en vinner og en taper…alt etter som…Det er vel alltid litt kniving om oppmerksomhet og om noen SER deg! Jeg føler også at jeg gir blaffen..men kanskje andre ser noe ikke jeg ser..for man tenker nok ikke over alt som skjer..Masse tanker dette..og ja, noe kjenner jeg nok..men for det meste gir jeg blaffen! ha en god dag!
å ja,jeg kjenner flere slike jeg .Men jeg er som deg,jeg er meg og trives med det så får andre jage om det gir dem livsglede
Nope, eier ikke konkurranseinnstinkt. Jeg vant en tegnekonkurranse som barn en gang og ble beste jenta på et triathlon en gang, men var ikke med for å konkurrere kun for å vise meg selv jeg kunne klare det. Klart det er jo litt morsomt, men jeg var jo fortsatt jenta som ikke kunne tegne. Søsteren min derimot hadde tegnetalent. Med håndarbeid har jeg heller aldri følt meg flink, fordi vi har flere i slekta som er enda dyktigere. På jobb har jeg heller ikke behov for å være best og hevde meg, selvom jeg ikke har behov for å være dårlig heller. Bare være ca som alle andre. Trives der jeg. Liker ikke når noen forventer noe mer av meg. Jeg er fornøyd med å ha bil, ha hus og forskjellig. Jeg er nok mer for tid og gode vennskap, enn matrielle goder. Synes folk som er ulik meg styrer for mye.