Automat-regime i molbo–land..

Visste dere at automatene er kommet for å ta over Norge? Akkurat som jeg spådde da jeg hadde maskinskriving i 8. klasse på ungdomsskolen.. Jeg var MOT datamaskiner, og var overbevist om at de kom til å erstatte mennesker i alle yrker. Farlig, farlig.. Maskinene er farlige, og de kommer til å ta over Norge… Eller? 

Jeg har nå overvært to kategorier duste-Norge, som får meg til å få litt pipe-stemme.. Dette er ikke sinne, bare et voldsomt engasjement.. Når jeg begynner å pipe sånn.. For jeg synes det er nesten like teit dette med automater overalt, og selvbetjening på hvert hjørne, som jeg synes det er med stupe-reality-programmer..Jeg har hvertfall ikke så stor tro på at maskinene og automatene skal TA OVER lenger..

Først ut i køen over teite automat-forsøk er matbutikkene.. Mange matbutikker har innført selvbetjeningsautomater, altså selvbetjenings-kasser. Man skal gå dit og få unna betalingen også selv, etter man har gjort alt det andre på egenhånd.. Handlet, svettet, trillet og bært til kassen.. Vel framme, skal du jaggu meg ordne alt med betalingen selv også.. Dette er sikkert for å gjøre hele affæren mer økonomisk, for butikkene altså… Færre kassa-ansatte sparer butikken for mange lønninger. Så nå har de en haug med sånne selvbetjenings-kasser i enkelte butikker. Men butikkene glemmer helt tydelig at FOLK er FOLK, og folk liker faktisk ikke sånne automater så godt. Veldig mange fordi de er gamle, og liker å få en samtale med NOEN i løpet av dagen, det være seg kassadamen, eller en annen som jobber i butikken de skal besøke. Andre skyr sånn automatiske greier, fordi de har litt DINGSE-skrekk, og alt som må LÆRES først av trykking, piping, feiling, studering osv er litt skummelt…. DE eller VI stiller oss likevel i de kassa-køene hvor det sitter FOLK bak kassa. Hvor man kan spørre om ting, betale med penger eller kort  og få igjen penger i hånda, med et smil eller et grynt.. Så nå står vi der da, i denne Meny-butikken jeg stadig besøker, 4-5 stappfulle milelange køer foran de kassene hvor det er folk, og INGEN som vil i de menneske-løse kassene, hvor man skal gjøre alt selv.. Løsningen? Hva har de så gjort med dette i butikken? Jo, nå står det 3-4 mennesker/betjening ved siden av av disse selvbetjeningskassene og ROPER på folk: “LEDIG kasse!!!”, og så lusker kanskje en og anne modig sjel, slukøret bort til disse tvangs-kassene, og så står disse betjeningsfolkene der og hjelper dem… HELE DAGEN… Så hvor ble det av det økonomiske med dette systemet? Betjeningen m jo stå der for å veilede HELE DAGEN, uansett..Hvorfor kan ikke heller disse stakkars ansatte få noen stoler å sitte på og komme seg bak allminnelige kasser igjen. Det er nemlig ikke noe økonomisk og ikke noen hyggelig!!! Skjønner dere det!!! (høy pipe-stemme!) 

 

Nummer 2 i molbo-avdelingen er NSB.  NSB har innført nytt regime. Automater på hvert hjørne, og alle skal helst bruke disse til enhver tid. Nå har de også funnet ut noe annet lurt. Hvis du er på toget allerede, og ikke har rukket å kjøpe billett, kan du kjøpe billett på toget. Med 40 kr i gebyr, fordi du må kjøpe PÅ toget. Fram til 1. februar har det vært sånn at hvis du har månedskort, så skal du få lov å kjøpe tilleggsbillett på toget gebyrfritt… Fordi det er på en måte bare en slags overgangsbillet, om du skal ut av byen.. Det nyeste nå er da at nå har jeg, som har månedskort innen byens grense, ikke mulighet i det hele tatt til å kjøpe tilleggsbillett på toget. Vel, vel.. Blid og fornøyd tenkte jeg i går at jeg skal ØVE litt da, og kjøpe billett i skranken på Oslo S. Men tror du det var mulig da?? Neida, jeg får ikke lov å kjøpe DER HELLER!! Folk med månedskort i Oslo, er blitt en egen gjeng liksom, som BARE får lov til å kjøpe tilleggsbillett på de ekle automatene.. Hva har de i skrankene på Oslo S tenkt å foreta seg? Bare selge enkeltbilletter og månedskort? Og de PÅ TOGET skal fremdeles selge billetter de også, men bare SLEMME-billetter??  (HELT i fistel her nå :-D)  Og igjen så har du disse automatene da, ved hvert hjørne av Oslo s. De skal være økonomisk lure, helt sikkert… Men forløpig er de like TEITE på NSB,som i matbutikkene.. Det står NSB-ansatte, overalt, for å veilede stakkarene som skal bruke dem, fordi det er ikke bare EN knapp å trykke på, men en haug forskjellige valg.. Og det er ikke lett for verken gamle pensjonister, eller for MEG!! 


Så hvordan er det med deg? Sliter du med de ekle maskinene og automatene?
 

 

Kunst :-)

Jeg er vel egentlig minimalt opptatt av kunst… Vel, jeg liker å gå å se på kunst, på gallerier og sånt,  men sjelden jeg kjøper noe. Er ofte for dyrt. Men jeg har to norske kunstnere jeg liker godt. Åshild Karevoll og Lillian Vedvik. Lillian Vedviks sommerfugldame har jeg vist før, men gjør det gjerne igjen, hun lager nydelig sånne. Og jeg fikk en til jul. Kunstneren holder til i Fredrikstad.

Og under sommerfugldamen kommer to bilder av Åshild Karevoll. Jeg elsker glassbildene hennes. Vi hadde det svar-hvite et års tid. så kjøpte jeg to nye i sommer,deiblant det grønne… Og så gikk de to nyeste i tusen knas, da vi skulle henge det opp… Men jeg gir meg ikke , jeg skal ha flere. Vet de finnes i Drøbak, på galleri Havstad.. Selv om kunstneren holder til i Levanger..


Dette er kunst jeg liker godt, og har råd til, av og til hvertfall 🙂 
 

Har du mye kunst på veggene eller i hyllene? Hvordan kunst liker du?

Uler mot månen ;-)

Kan du se for deg meg, en mørk  frostnatt stående med det røde håret blafrende, fulle av istapper å hyle mot månen? Ikke et lavt lite musepip, som du vet jeg gjør når trikken kjører fra meg.. nei, et stort,skjærende,  farlig ulvehyl! Ikledd bare den stygge dunkåpa, og en fargerik lue…. For det er jo litt kaldt, selv om man har pels… Ikke det? Nei, du som har vært her inne på bloggen før, vet at jeg er Tyr, jeg er VELDIG  jordnær, veldig stabil i humøret og ikke altfor glad i være ute midt på natta i mørket lenger…Så dette bildet skurrer nok for DEG hvertfall… Men jammen kan JEG nesten se for meg dette bildet nå, og det freaker meg ut bittelitt… 😉

De to siste nettene har jeg knapt sovet. Natt til fredag, var helt umulig.. våknet annenhver time gjennom hele natta.. Jeg våkner en del ellers også jeg, sover lett, våkner lett, går på do, men sovner lett igjen.. Men denne natten var anderledes.. Jeg våknet VELDIG, og sovnet ikke lett igjen.. Styra på en del,merket jeg, lå og tenkte mer enn vanlig mellom øktene, på en litt drømme-aktig måte.. Litt RARE ting… En ganske anderledes natt, selv om jeg som sagt våkner en del ellers også.. Skullle jeg stå opp.. Nei, måtte på jobb dagen etter, fredag, så måtte bare legge meg til igjen, å kave videre i dynene der.. Var det ikke  fryktelig lyst i rommet der, gjennom gardinene? Var det veldig varmt? Veldig kaldt? Ikke godt å si.. Poenget er at da jeg sto opp til morgenen, utslitt selvfølgellig, hadde kledd meg og dratt til jobb, sendte jeg en melding til samboeren, som sov da jeg gikk, og fortalte om den RARE natten min, og om det kanskje hadde vært fullmåne i natt!! Massevis av smileys, jeg har jo ikke greie på sånt, følger ikke med på tidevann, dansing rundt bål ved fullmåne eller annet som blir styrt fra rommet… Så det var med et lurt glis rundt den pels-kledde kjeften, at jeg sendte den meldingen.. JEG påvirket av MÅNEN likosm, tittet rundt meg i skumringen på vei til jobb, og kunne ikke se snurten av noen måne i det hele tatt..

Og hva leser jeg ikke,når jeg sjekker nettet litt nærmere fredag kveld, det hadde vært  “tidenes største fullmåne” den natten!! HELT sant!! Og i natt har jeg jaggu hatt nesten samme følelsen igjen.. sovet en avbrutt søvn…som om noe der ute vil ha meg ut å danse 😉 (neida, den var litt over kanten…).. Men sovet slitsomt i natt også.. Så at man kanskje blir BITTELITT påvirket av den derre irriterende lysgreia der oppe, kan jeg vel kanskje si meg enig i, etter to netter med oppspilte øyne og lys i ansiktet… I natt setter jeg på sikkerhetslåsen sånn i tilfelle.. Vet jo aldri hvor jeg tar turen om jeg våkner…;-)

 Har du sovet godt i natt? Lar du deg påvirke av naturens “påfunn”? 😀

I miss….

I mitt liv er det ikke så mye jeg savner. Man kunne sikkert satt seg ned med de mørkeste brillene på, og da er det vel både det ene og det andre vi kan savne her i livet.  Hvor ble det av det huset man skulle ha? Alle andre har jo kjøpt hus, gjerne med hage, gress og hagemøbler.. Eller i det minste en liten leilighet, som de kan kalle sin.. Som blir verdt noe i det de selger den, og man kan invistere i noe nytt.. Hvor ble det alt dette liksom.. kunne jo savnet det..  Og hva med sertifikatet? Hvorfor i all verden har jeg ikke det? Det skulle være et stort savn… skulle det ikke? Sertifiktat må man jo ha… man må kunne kjøre bil i voksen alder.. Eller hva med barna som ikke kom, hvor ble det av de liksom, skulle satt meg ned å savnet det vel..? Alle har jo barn… Eller?… Eller i det minste en katt eller en hund…Og hva med alle reisene, man skulle jo over hele kloden.. Reise hit og dit, og se all verdens plasser.. Hvor ble det av alle pengene til DET liksom….? 

Sannheten er at jeg for det første ikke gråter over spilt melk… Jeg ANGRER sjelden på ting, som jeg skrev i et tidligere innlegg her..  føler det er bortkastet tid..Og jeg synes det henger litt sammen med dette med savn.. Jeg SAVNER ikke så mye heller.. Ikke store alvorlige ting i det minste.. Jeg har ikke noe hus, ikke egen leilighet,  men er egentlig ganske fornøyd inntil videre med den mini-leiligheten jeg og samboeren bor i. Det føles som hjemme for meg hvertfall.. Og hva skal jeg med bil og sertifikat, så lenge jeg bor midt i sentrum? Går jo busser og trikker rett utafor døra, og bein har jeg også.. Ja, jeg vet at jeg må spørre venner og familie innimellom om litt kjørehjelp.. Men det er ikke plagsomt ofte tror jeg, så folk holder ut med meg.. Og reisene..? Jeg reiser da litt jeg.. om ikke til de mest dyre og eksotiske plassene, så er da Skottland eksotisk nok i mine øyne.. Jeg savner ingen av disse tingene, fordi det meste kan jeg  faktisk gjøre noe med, bortsett i fra dette med barn da.. Men de andre tingene? Livet er da ikke ferdig, man kan fremdeles ta lappen, reise jorda rundt og kjøpe hus.. Kanskje mer enn noen gang.. Det er bare å gjøre det.. Og selv om barna ikke kom, så er det jo helt VANLIG for meg  på en måte, for de har jo ikke vært der noen gang.. Men jeg er tante til mange, og har verdens beste jobb hvor jeg jobber med barn og ungdom, så selv om jeg vet at dette ikke er det samme som å ha egne barn, så er det flott og verdifullt for meg. Det beriker mitt liv i massevis..  Jeg har den fineste kjæresten, beste og morsomste familien og de  sniilleste og godeste vennene 🙂  Også vennene har barn jeg er “tante” til. Og i går var jeg og besøkte verdens fineste venninne, som har fått baby nylig. Jeg kjøpte Supermann-drakt som en av gavene, fordi han er en liten super mann 🙂

 


Her er et bilde fra vi var på en liten jentetur og trasket i skogen,med overnatting på DNT hytte, i fjor:-)


Og her er drakten til verdens fineste Supermann, som jeg har blitt “tante” til. 

Så hva er det egentlig jeg savner da? Ikke stort.. Kanskje bare noe fjas.. men det kan vi ta i et annet innlegg..

Savner du noe?

“Lærertryne..?”

Kan det være sånn at folk som er mye sammen, begynner å likne hverandre? Utseendemessig? På andre måter? Man hører jo om folk som likner hundene sine… eller var det omvendt? Men her er grunnen kanskje mer at folk går hen og kjøper seg en hund, som likner på seg selv… fordi det er snabla koselig eller morsomt.. Men det er jo også bevist, via forskning mener jeg ganske bestemt, at folk velger seg partner som likner seg selv litt også.. Og er man ikke lik når man starter opp sammen, så blir mange mer og mer like etterhvert.. Noen får noen like måter å uttrykke seg på og noen velger å kle seg likt i matchender grill-dresser, når de er på tur.. Gode venninner og små klikker får sin egen sjargong, felles rammer for klesstil og bor de sammen så begynner de jaggu å menstruere på samme tid også.. Vi kjenner jo fra skole-alder dette med at mange ønsker å likne noen, gjerne en liten gruppe, for å ikke å stå utenfor.. og det kan man jo forstå.. Selv de som kler seg anderledes enn majoriteten, har andre meninger enn majoriteten, VIL skille seg fra majoriteten, de ønsker som oftest allikevel å likne NOEN… liknen de ANDRE.. likne de som er anderledes.. Det gir en slags trygghet.. Å likne noen litt, man identifiserer seg, får en tilknytning et sted.. Dette kan være typisk i skolealder. Men er det faktisk sånn, at vi fortsetter litt med dette hele livet? Å likne noen? Likne en gruppe? Fordi man er mye sammen, og utvlikler noen fellestrekk, det være seg utseesnde eller noen typer atferd?

Ikke vet jeg hvordan det er i andre yrker, men jeg føler jeg kan “avsløre” en lærer på mils avstand.. fordi jeg er i denne gruppa selv.. Jeg har sett noen fellestrekk i atferd og utseende, og ikke at det er noe galt med hvordan lærere ser ut eller oppfører seg, det er en flott “rase” :-D, mange i allefall… Jeg er jo lærer selv, så jeg er ikke ute etter å henge ut noen gruppe 😉 Men jeg er allikevel livredd for å bli et “lærertryne”. En som folk kan avsløre på sånne reality-programmer som heter “Hvem er jeg?” eller noe sånn, og si: ” hun der, hun, er helt klart en lærer”..  Jeg vil være lærer, er stolt av yrket mitt, og mener det er verdens flotteste yrke.. Men er vi nødt til å SE UT SOM vi er det for det? Og er vi nødt til å være så himla like? Jeg vet ikke helt HVA det er jeg kan avsløre de på… Det er ikke lenger bare lilla strikka-vester og fotformsko som er uniformen.. Det er like mye “drakter”, pene bukser og bluser og slikt, som før bare var forbeholdt andre yrkesgrupper, men det er noe med måten de bærer disse tingene på seg.. Det er noe med de STORE smykkene i halsen, i tillegg, eller det halvlange håret i bob-frisyre.. For det MÅ det fremdeles være, selv om man har drakt, hvertfall hos de litt eldre lærerne… Og har man ikke bob-frisyre, så er de allikevel noe annet som avslører dem (eller OSS?) . Det er noe med at de høyhælte skoene, som skal gå til drakten, har gummisåler.. Man kan bare se det.. Jeg skulle på en demonstrasjon i byen en gang, hvor det var lærer-ting som skulle demonstreres for.. husker ikke lenger hva det var… Men i forkant av demoen, skulle jeg og noen andre spise på en kafe, et stykke i fra der demoen skulle finne sted.. Oslo er stort,  og det er mulig jeg tar HELT FEIL, men da vi kom inn i kafeen, kunne jeg merke den var full av lærere 😀 Det var null problem for meg å plukke ut så godt som ALLE som var lærere i lokalet.. Vi fniste litt og pratet om det.. Og da vi ankom demonstrasjonen etterpå, så vi igjen alle de avslørte ansiktene… 

Så mitt lille spørsmål i dag er: Er det sånn i alle yrker? Kan dere kjenn igjen en drosjesjåfør, på atferd og frisyre, etter at uniformen er tatt av? Er frisører lette å avsløre, for dere som er frisører selv? Andre yrker? Blir man lik sin yrkesgruppe/studiegruppe enten man vil eller ikke?  

Fra utslitt vaskefille- til blafrende sommerkjole på snora…


Nå tror du kanskje dette er et innlegg om husarbeid, men det er ikke det…. Det bare slo meg her en dag, hvor stor forskjell det er på hvordan en hverdag kan føles, rent mentalt..Fra den ene dagen til den andre… Eller en periode i livet for den saks skyld. Før jul, en periode litt sent på høsten, nærmet seg jul, var ting ganske slitsomt i livet mitt.. Noe var jobbrelatert og noe var av privat art, uten at jeg gidder å gå noe nærmere inn på årsaken her. Poenget er at jeg bedre forstår uttrykket: føle seg som en vaskfille. Det har vel noe å gjøre med at vaskefiller ofte er brukt mye,  og av den grunn er slitte (hvis man da er en person som vasker normalt i kåken sin..). I perioden før jul, var jeg ikke bare en enkel, litt sliten vaskefille, men kunne av og til føle meg som en hel haug vaskefiller på tur i vaskemaskinen.. Maset på jobb, i butikker og overalt, kjentes som å sitte INNE i en vaskemaskin, hvor det går full fart rundt og rundt. Du blir kastet hit og dit, nesten uten mulighet til å påvirke hvor du lander, inni der, det kverner på, og så begynner setnrifugen …. Den varer en stund… og du holder ut..  Men heldigvis, er den fort ferdig.. Og man kan gå rimelig greit hjem fra jobb, og tenke at jo, man klarte seg greit gjennom rundkastene i dag også… man er hvertfall halvveis gjennom.. Så er det kanskje noen som sier noe , i køen på Rimi, eller i samvær med familie eller venner, som utløser et hav av tårer. Så igjen er du den der hersens vaskefilla, som har blitt tatt ut av vaskemaskinen, filla  var ikke helt tørr ennå, så når noen bare trykket litt forsiktig på den, så sprutet vannet til alle kanter.. Og det hjelper ikke å kjøre den en runde til i sentrifugen da!! Da må den bare ligge helt rolig på et bord eller henge litt dvaskt på et stativ, og slow-tørke.. Ingen runder i tørketrommel… Bare henge fint og stille og få inn litt luft i stoffet igjen.. Vel, med hengingen til tørk, i ferien, kom fasongen og fargen igjen… Eller det vil si, jeg skiftet tilbake til den fargen og  formen jeg pleier å ha.. En lys, fin, fargerik sommerkjole er det jeg er, for det meste, ikke en utslitt vaskefille. Og nå har skuldrene i stoffet på kjolen, senket seg , jeg henger etter skjørtekanten og flagrer med ermene, og ser at det er sol ute og sol inne… 🙂


Så hvordan er din dag i dag? Er du en slitt og sliten vaskefille, eller er du en blafrende sommerkjole i vårvinden? 🙂

 

 

Galskapen har mange ansikter..

 Hvordan, i dine øyne, ser en gal person ut? Ser du for deg en person, som står bak et gitter-vindu på et asyl, som burde vært nedlagt for lengst…? Ser du for deg tvangstrøyer som klistrer seg til en avmagret kropp, og et svett hår som ligger flatt inntil et ansikt som likner Munchs ” Skrik”? Nei, antagelig ikke.. Den slags GAL er ryddet av veien for lengst, og jaggu er det bra. De fleste av oss har vel i løpet av livet vært gjennom litt galskap av noe slag, og vi vet at det kan handle om folk flest. At folk som sliter kan komme i alle former og fasonger. Det er folk som deg og meg, som av en eller anne grunn sliter med noe. Problemene tar forskjellig form hos forskjellige folk, og det er som regel forskjellige årsaker til at problemene har oppstått.. Så med dette i tankene vet vi at folk med problemer kan se ut som hvemsomhelst.. 

I dag på trikken var det derimot en god gammeldags GAL tilstede, litt lenger framme i gangen enn der hvor jeg satt.. Det var ingen narkoman eller en full alkoholiker.. Det kunne jeg høre på stemmen.. Dette var en stemme som var klar NOK, altså ikke sløv, kjempehøy stemme, som messset i vei om ting som ikke “hang på greip”.. Hun kjefet og smelte, om GALE folk, og hvor lei hun var å høre om mentale greier, og om det var noe feil på oss.. Hun var spreng-sint, på et eller annet, og alt mulig,  som ikke var der..

 Og hva skjer med folk på en rush-tidsfull trikk da?Rett foran meg satt en dame, og hun ristet bare på hodet, mens hun himlet litt med øynene og så på meg, som om hun og jeg var på LAG liksom… Litt nærmere den gale damen, satt et ungt par, fniste litt til hverandre, før de prøvde, ikke særlig hard egentlig, å skjule sine flir littegrann.. Jeg lette litt selv med blikket… så etter en dame med fett hår, litt oppspilte øyne og skitne klær.. men så henne ikke.. Folk flyttet litt rundt på seg, vridde seg litt, så etter henne, smilte litt i skjegget og noen kjeftet til og med litt etter henne. Ba henne holde kjeft..

Da vi nærmet oss neste trikke holdeplass kommer en middels ung jente gående mot døren.. Hun hadde lyst, bleket hår, litt oppsatt i en slags topp, med en hårklemme, pent sminket.. Hun hadde høye støvletter, en pen bukse i støvlettene og en tunika med et bredt pyntet magebelte på.. Hun fniste litt hun også, og jeg tenkte at hun hadde sikkert sittet i nærheten av den gale damen, litt lenger der framme. Jenta stiller seg opp, bitelitt, plutselig hører jeg den høye skjærende gale stemmen igjen, kjefter: ” Stopp da! Jeg sa du skulle stoppe! Akkurat NÅ!, sa jeg.. nå er jeg LEI, stopp HER!”… Vi var langt fra holdeplasssen ennå.. Og så skjønte jeg det: Det var HENNE, den gale stemmen kom fra HENNE!, Den pene, pyntelige jenta, med det fine håret og de fnisete blikket,  truet og bannet som en bryggersjauer om at sjåføren fikk etterkomme hennes befalinger.. Det var ikke tegn til fett hår, eller tvangstrøye i nærheten.. men hun var helt klart i psykisk ubalanse, som det heter..Og hadde det ikke godt..

Ikke lett å vite hva man skal gjøre i en slik situasjon. Man blir overrasket over medpassasjerers reaksjoner, latter, kjefting, flakking med blikk. Men ikke minst blir man også var sine egne reaksoner.. Hvordan man leter med blikket etter NOEN som likner litt på Munchs malerier, eller en av skuespillerne fra Gjøkeredet.. Og ikke etter en ung jente med lyst hår og  høyhælte støvletter..

Stupide reality-program, eller stupe-reality-program?

Stort sett er teite ting noe jeg ikke gidder bruke så mye energi på, jeg bare lar ting gli inn det ene øret og ut det andre.. Det er vel kanskje derfor jeg sjelden er så veldig LØVE-sint heller.. Jeg hisser meg ikke ofte opp, fordi jeg velger å la en del ting bare suse forbi i stedet for. Det er forskjell på dette og de tingene som virkelig går litt inn på meg. Der hvor jeg burde bite FRA MEG men i stedet biter ting I MEG . Der har jeg som sagt en jobb å gjøre, og jeg SKAL bli flinkere til å brøle høyt og bli litt sint, når det er påkrevd, selv om jeg foreløpig høres ut som en mus…

Men en del ting, er ikke verdt energien min, og derfor smiler jeg ofte bare i skjegget, eller himler lett med øynene.. Akkurat som mye som jeg gidder liksom.. Noen slike ting er f eks teite reklamer, dustete uttalelser i avisene og som oftest teite realityprogrammer.  Men av og til ler jeg ikke bare i skjegget, men hisser meg bittelitt opp over en teit reklame eller et realityprogram jeg også.. Akkurat nok til å skrive et lite innlegg om det. Og i går ble jeg litt obs igjen, pga Vaniljeogpepper tok opp i et innleegg på sin blogg, dette med OM det er ok med Reality-tv rundt psykisk utviklingshemmedes liv, altså f eks Tangerudbakken. Jeg vet ikke selv helt hva jeg tenker om dette, for :på den ene siden er jeg enig med Vaniljen, som sier hun ikke liker at vi sitter og titter på disse som underholdning, og jeg er litt enig. På den annen side blir de jo “likere” oss på en måte, (hvis DET er noe poeng eller må)l, når de også har muligheter for å bli reality-deltagere og få sitt eget program. Alle andre folk flyr jo rundt og deltar i sånne program… Spørsmålet er jo hvor klar DE selv er over HVA som vises, hva som tenkes og Vaniljen stiller også spørsmålet om HVORFOR de lager et slikt program. Er det for å informere folk om hvordan folk med  f eks DOWNS har det, eller er det for å UNDERHOLDE seerne med noen” spesielle” folk i hovedrollen?. Jeg er mye enig med Vaniljen, og synes det var et flott innlegg hun hadde på mandag. Og det jeg også ble enda mer oppmerksom på, senere på kvelden,  er hvor mye  TEITE reality-program  som lages..Så om vi såkalt “funkjsonsfriske på de fleste måter” er noe å trakte etter å likne, kan man stille et stort spørsmålstegn ved. Vi har ALLE MULIGE varianter av reality-program, som kun er laget for at noen skal  få noen sekunder i rampelyset.. Og jeg er ikke bedre jeg enn at jeg setter meg ned litt hjernedød innimellom foran boksen, og bare lar meg underholde, uten å tenke så mye over det.. Vi har program om folk som må få hjelp av en SINT KOKK, for å lage bedre mat til seg og ungene sine hjemme. Eller noen får hjelp av en SINT SNEKKER, for å få skikk på huset man har kranglet om i årevis. Det finnes programmer om SINTE motefolk, som kommer og kler opp elendig kledte nordmenn eller SINTE barnevakter, som skal ta fatt i folks barneoppdragelse. Noen er norske program, noen er laget i andre land, og noen er laget og tilpasset norske forhold over en utenlandsk mal.. Det jeg lurer litt på, er hvor dette slutter…..? Er dette et FORSØK, for å se hvor langt man kan dra seerne, for siden å vise forskningsresultater, over hvor altetende jordas befolkning var, innent tiv-program,  på 2000-tallet. Eller spyr de bare ut nye ideer, og gjennomfører av profitt-hensyn? Jeg har ingen svar, dette var bare litt eder og galle da jeg skjønte at de er i ferd med å lage et nytt reality-program over tema: stuping. Folk som altså ikke kan stupe i utgangspunktet, skal lære seg dette gjennom noen episoder, litt i “Skal vi danse”- sjangeren. En slik stupe- reality må da lande med et mageplask? Eller? Kanskje lar vi oss lure… Igjen.. 😉

 Hva tenker du om sånne reality-programmer? Går det en grense for hva man kan lage reality-tv om?

Her er jeg-hvem er du?- del 2

Dette innlegget hadde jeg inne i romjula, men da tror jeg noen av dere lå i koma etter all ribbe- og marsipan-slafsinga, fordi jeg fikk ikke inn så mye informasjon som jeg hadde håpet 😀 Skjønner hvis noen ikke vil kommentere, men siden jeg er litt nysgjerrig og  kanskje….trenger infoen til en senere anledning, vil jeg gi folk en sjanse til å svare litt nå i kveldstimene. For nå er dere vel kommet dere av ribbe-sjokket og er i gang med hverdagslivet..?  Kanskje er det kommet noen nye til, og kanskje noen har noe ny info som de vil legge til 😉 Så nå kommer faktisk resten av innlegget slik det så ut den 27. desember, og dere som svarte da (det var faktisk en 8-10 stykker) trenger ikke blunke en gang, men bare legge dere godt  tilbake i sofa-kroken, og finne på noe annet.. Men dere andre… Dere som ikke svarte sist, DERE kan vel kaste dere på hvis dere får lyst 🙂

Her er jeg- men hvem er du:

 

 

Dette er ikke et eksistensielt innlegg, hvor jeg i det filosofiske hjørnet av sofaen sitter  og funderer på hvem jeg er , og hvem du er- EGENTLIG. Jeg sitter ikke i det hjørnet, hvertfall ikke i dag…   Men av og til, eller ikke egentlig bare av og til, men litt hver gang jeg driver med bloggen, så lurer jeg på hvem folka bak de ulike kalle-navnene er.. Altså jeg lurer ikke på de EKTE navnene deres heller egentlig, det er ikke så nøye, men litt mer kjøtt på beinet enn det jeg vet om dere nå. Det er mange som ikke vil si navnet sitt, og det vil jeg ikke selv heller, PÅ bloggen, og det er grunner til det. Så det er altså ikke det jeg er ute etter. Det er mer noen “ufarlige” spørsmål, som bare sier BITTELITT om hvem man er. .  Vi er alle så uendelig mye, og vi får bare vist en liten brøkdel her inne, uansett hvor mye man utbroderer egentlig. Så dette er mer  en liten kort-kort oppsummering på NOE av det jeg er, og så vil jeg gjerne høre kort-kort på NOE av det  DU er. Så vet man litt mer om hvem som sitter rundt omkring 🙂 Koselig om du blir med på denne lille spørrerunden.

1) Når har du bursdag, dato? 2) Jobb, student eller hjemme? 3) Hvor liker du å reise til?  4) Hvilken filmsjanger liker du? 5) Favorittfargen din? 6) Hobby?

 

Roser i kinn, roser på lårene og hestehov i sinnet…

I mangel på andre unnskyldninger enn latskap, for å slippe å gå alene på treningsstudio denne uken, valgte jeg å GÅ hjemover til fots i går, med min kollega. Er liksom litt trim det også.  Det er ganske deilig ute nå om dagen, nå som jeg endelig fant den hersens dunjakka å kle meg i.. Vel, jeg kan ikke lenger bruke jakke-jakt som unnskyldning for å slippe treningsstudio.. For nå har jeg jo kjøpt jakke omsider.. men jakken er jo god å ha da, hvis jeg skal klare å bevege meg utendørs i en lengre periode..Og turen HJEM fra jobb, tar 1,5 time, og man blir ikke LITE lilla på lårene, etter en sånn økt i 13 kuldegrader.. Selv med den stygge dunkåpa godt nedover lårene (ja, for dunkåpe er IKKE pent… bare varmt), ble lårene likevel fulle av roser, som jeg leverte på døra her når jeg kom hjem :-D… Og kinnene, skinte som hos en snørrete 4 åring, utenfor huset der jeg vokste opp. Fulle av røde roser i kinnene, nesten like fine som de lilla på lårrene. Med nesten lik, pelsdott-lue, som den gang da, og med dunkåpa skulle jeg jo være rustet som en bjørn for turen hjem, men .. Kroppen oppførte seg altså som et rosebed i full blomst om sommeren, og hjernen klarte faktisk bare å tenke på at nå er det snart vår. Fordi det var lyst hetl til klokka 17 (nesten hvertfall), og fordi samme turen tok jeg i vår, sommer og høst, hjem fra jobb. Da var veien  full av gale mordersnegler, som emigrerte fra byen.. Vel, våren  og sommern ligger og lurer i hjernen min, og jeg ser hestehov bak hver sving. Men i dag er det tirsdag, og ennå ikke vår.. Og tirsdag er verdens verste mandag, spør du meg.. Den er mye verre en mandagen selv. Så på en tirsdag må man piffe seg opp litt med hestehov i sinnet, eller blomstre litt om du vil 🙂 Bildene under har jeg tatt selv, i ulike sammenhenger. De forteller ulike ting, med de ulike bakgrunnene, fargene og formene sine. Drar man det langt nok, på det litt filosofiske plan, så kan man vel si at mennesker kan sammenliknes med blomster også. Noen er som en vakker rose, langstilket, rett men med litt torner som stikker. Andre er som en løvetann, som borer seg opp gjennom asfalten, og tåler og holder ut ALT, tross sine omgvelser og atter andre igjen kan være en vannlilje, som flyter rundt , på overflaten, i en skog, litt ensom og alene…  

Hvis jeg er en blomst, så tror jeg at jeg er en hestehov. Jeg føler meg lys og lett til sinns, for det meste. Jeg er glad i våren, og popper opp og viser meg klart fram i min beste prakt da 🙂 Jeg er litt rufsete på en måte, men snill slik en hestehov er. Og den lyser opp litt når den titter forsiktig opp om våren, uten at den er den mest prangende, slik jeg liker å tro at jeg kan være selv 🙂 


A
 


B


c


D


E


F

Så det jeg lurer på i dag er: Hvis du var en blomst, hvilken av blomstene over her føler du deg som? Og hvorfor?