Hvis du leser deg opp litt på kunsthistorie vil du finne ut at Christiania-bohemen ikke bare holdt hus i Skagen(Danmark) og Paris. Neida, de fartet litt rundt til Oslofjordens små perler også. Blant annet Hvitsten (i Vestby kommune) var et sted det holdt hus, drakk absint og fant motiver å male. Munch hang jo også med Christiania-bohemen, selv om han var en smule mer einstøing.
Etter å ha vært i Hvitsten i dag, og trasket rundt i Christiania-bohemens fotspor, både ved stranden og oppi skogen, dro vi opp til stedet Vestby hvor jeg er født og oppvokst.
Og der fant vi jammen meg Munch også. Eller i alle fall massevis av bilder inspirert av han. 10. klassinger ved en skole i Vestby hadde malt Munch-bilder for salg. Mange av dem var skikkelig fine også. Og de fleste solgt. Inntekten gikk så klart til flyktninger fra Ukraina. Kjempebra tiltak 🙂
Har vært på tur til Hvitsten, Christianiabohemens rike. Med kofta til pappa fra 1950, følte jeg nesten han var med en tur. God og varm, og det trengtes.. Det er fremdeles april kjenner jeg..
Har gått tur og shoppet. Kjøpt noe du aldri ville tro 😂Kommer bilde senere så klart.
Jeg vil ikke bruke opp livet på å tenke på alt som BURDE VÆRT sånn eller slik. Livet ER! Det er det eneste jeg kan ta tak i. Jeg kan velge å gjøre det så bra jeg kan…. Eller…jeg kan velge å sette meg å surmule over hvordan det kunne vært eller burde vært. Jeg hadde en veldig klok mor. Hun fokuserte alltid på det som var bra, uansett om livet “sparket” en del de siste årene. Det gjorde at hun følte livet var fint uansett. Jeg overtok tankegangen for mange år siden. Vokste opp med den på et vis. Så om livet “sparker” litt, og verden ikke er HELT som jeg i utgangspunktet skulle ønske innimellom, så titter jeg i den retningen der jeg ser det lysner.
Det er nå en gang sånn at tyngdekraften virker. Heldigvis får man vel si, hvis ikke ville vi flakset fritt omkring “oppi der”, uten mål og mening. Men det er jo også sånn at tyngdekraften har sitt og si på det vi ser i speilet hver dag. Neida, kanskje ikke for deg ennå…men bare vent. En dag står du der du også, og ser at det er NOE som har endret seg…eller “forflyttet seg”, for å si det på en annen måte.
Der du før forbannet dine runde eplekinn, er det nå null og niks epler å spore. Eplene har “falt”, og det som stirrer tilbake på deg i speilet nå er en litt tung-øyd hamster. Ja for eplekinnene er ikke det eneste som har “falt”. Øyenlokkene har også seget aldri så lite, og er i ferd med å innskrenke synsfeltet noe… Som man ikke ser dårlig nok fra før liksom…
Da jeg var liten hadde jeg to gamle tanter. De ble kalt “småjentene”. De var langt fra SMÅ. Over 175 cm begge to, og det var mye på den tiden de vokste opp. De var født på begynnelsen av 1900-tallet.
Når jeg ble kjent med dem, var de så klart “eldgamle”. De var ikke mine tanter en gang, men pappa sine. De var i tillegg til den store, skumle høyden også mørke i stemmen, krokete i ryggen og gråhårete. De innhule øynene og nedsunkne “hamsterkinnene” var ikke akkurat formildende. MEN…det som virkelig fikk dem til å se skikkelig skumle ut var det digre “nesegrevet”, som også hadde fått kjenne på tyngdekraften. De store nesene hadde også “falt” litt, og fikk en brekk på seg sånn omtrent midt på. Likheten med to store skumle rovfugler var ikke til å komme fra. Disse tantene var snille som dagen var lang. Men når de kom med de bøyde ryggene, de store nesene, de innsunkne øynene og de raspende stemmene for å ta deg i hånden eller gi deg en klem, så ble man så klart LIVREDD!
Da jeg sto i speilet her om dagen begynte tankene å vandre. Jeg er tante. Jeg er til og med “gammeltante” til flere barn. Jeg så på eplekinnene som var absolutt ikke eplekinn mer. Jeg så på øyenlokkene som absolutt kunne fått seg en strekk. Og jeg la merke til nesen som faktisk OGSÅ har fått kjenne litt på tyngdekraften, selv om den ikke er så diger at det gjør noe.
“Er jeg i ferd med å bli en av disse skumle “fugle-tantene”? En av disse som skremmer livet av småbarna?”
Jeg har ikke noe svar 😉 dette var bare en liten tanke jeg fikk en onsdag morgen da jeg var på vei til jobb for å forberede sirkus-øvelser til ny uke med elever….
Helgen ligger klar foran oss! Såååå deilig! Startet helgen med cafe med Oslopadda. Så utprøving av nytt spisested med Hr Frodith. “Løkka Bar og Kjøkken”.
Stedet overrasket gledelig. Kan i utgangspunktet se ut som en “brun pub” for de som er kjent med det begrepet. Førsteinntrykket løy. Det var mørkt interiør, det er så, men det var fint, rent og ordentlig.
De hadde gode porsjoner og deilig mat. Kan få kjøpt hjemmelagede kjøttkaker med kålstuing osv. Hjemmekoselig altså. Men jeg kjøpte kyllingfilet, båtpoteter, grønnsaker og champignon-saus.
Kelneren var også kokken. Og han var lun, stille, men interessert i om vi likte det vi fikk. Det var stille og rolig der, ikke musikk, men folk som pratet lavt.
Jeg har fortalt før at jeg har verdens beste jobb, ikke sant? Lei av å høre om det? Vel, jeg fortsetter jeg. Jeg har altså mulighet for å leke, drive med kunst og håndverk, dra på hotell på seminarer og kurs osv.
Vi er også så heldige i vår avdeling å få lov å lage små filmsnutter, som brukes til internopplæring i tegnspråk. I dag var en av dagene vi fikk tid til å holde på med dette. Vi prøver å lage litt kreative varianter for å få mest mulig ansatte til å bli fristet til å lære litt tegnspråk. Altså igjen tid for å kunne bruke kreativiteten.
Siden jeg har en toppers kollega som også er veldig kreativ så slår vi oss løs. Av og til hun foran kamera, av og til jeg. Og som de ekte “filmdivaene” vi er, så må vi inn å varme oss når jobben blir for krevende i kuldegrader. He-he. Så divaer er vi ikke, men lunsjpause har alle krav på, også vi 🙂 Fikk oss deilige 20 minutter på en kafe, før vi fortsatte.
Av og til tenker jeg at folk ser på meg som utrolig “barnslig”. En som bare bryr seg om surr og fjas: Klatrer i trær, leker med tøyrotter, kler meg ut og flyr rundt og tar bilder av skyggen min. Hvis du ikke kjenner meg tror du kanskje at det er ALT jeg er… Men jeg er ikke BARE fjas og tull. Jeg er ikke “grunnere” enn en sølepytt. Jeg bare velger ut litt HVILKE sider av meg jeg viser NÅR og HVOR.
Jeg er nemlig en moden “unge”. I noen sammenhenger synes jeg at det er de andre som er “ungene”…. At det er de ANDRE som viser tendenser som likner sandkassa i barnehagen. Størst og sterkest med kraftigst “spade” vil bestemme, og FÅR det noen ganger også. Slår de for lenge, og for hardt, så er det ingen som vil være oppi den sandkassen mer. Hva er vitsen med sandkassen DA liksom, hvis den er tom?
Noen ganger synes jeg at hele VERDEN er sånn også… Som der i sandkassa. “Barna” måler krefter med våpen og andre styggheter. Den sterkeste og mest utholdende “vinner”. Hva er det man egentlig vinner da?
En tom sandkasse, full av plastikk-greier…. Og noen som står på utsida og NIKKER, fordi de ikke TØR annet…
Har du tenkt på det? Man har lett for å krisemaksimere, og tenke at “for et jævlig liv jeg har!” Når det i virkeligheten bare er en dag. Jeg er ikke noe unntak, tenker sånn innimellom jeg også. Men jeg er flink til å “oppdra meg selv”, gi meg selv beskjed om å skjerpe meg å se det fra litt andre vinkler. Og da lystrer jeg, og endrer fokus. Heldigvis! Jeg har øvd meg på det en stund…Når jeg var yngre var jeg ikke SÅ lydig… Jeg ble i grumset, gikk i ring.. Måtte øve en god stund. For MEG er det viktig å endre fokus.
For da får jeg øye på at det kun var en dårlig dag…
