I dag har jeg ledd utrolig mye! Det er så deilig av og til. Møtte Karidansen på trikken til Teknisk museum. Planen var klar. Tur langs elva, med innlagt Cultivate-stopp og lunsj. Karidansen har en så herlig befriende måte å si ting på innimellom, som blir så innmari komisk i noen situasjoner. Man må bare le høyt og hjertelig liksom
Etter cafe-besøket fikk jeg en GUL idé, og den måtte gjennomføres…
Solen skinner strålende Solfrid super sukkerfrie svelger
Snart spasertur Skremme storøyde søndagsturister på sightseeing? Strikkhopp fra store skyskrapere? Svelge sverd så sammenstimlet seerskare skriker: “Storveis! Strålende!”? Skaffe skuespillerjobb og sceneplass i solen? Skyte sebraer som spiser sommerfugler i solen?
Svinaktig spennende søndag? Selvfølgelig!
Solfrid synes små saker er svinaktig spennende: Slentre, skravle som søren spise sunne saker i skjønt selskap Smile sjarmerende
Svinaktig spennende søndag!
Språk er ikke bare språk. Uansett hvem som snakker, eller tegner. Språk er så mye, både skriftlig, opptak og akkurat her og nå.
Men en viktig ting man ikke kommer fra, er at språk også er kultur. Er man ikke avhengig av et LAND liksom…for å finne kultur, lurer du kanskje? Og siden det ikke finnes noe eget “tegnspråk-land”, så finnes det ingen kultur? Feil! Med språk kommer også identitet og tilhørighet. Følelsen av å være en del av en gruppe. Det skapes kultur. Noe av det vakreste i kulturen er for meg all den gode visuelle kunsten. Kreativt tegnspråk er et eksempel. Under her finner du et godt eksempel. Enkel for deg å forstå også 🙂
Ja, JEG mener dette er like mye for voksne som for barn. En film jeg laget da vi satt på hjemmekontor i Coronaens start.
Jeg var en “gjøk” på det tekniske, så brukte mye tid på å lære meg ALT utenat, og tok 100 “takes”/filminger, før jeg fikk noe som ikke trengte å redigeres. For det kunne jeg nemlig ikke.. Jeg laget denne på jobben, som en del av jobben. Vi måtte tenke nytt, hvordan formidle når vi ikke MØTTE elevene.
Synes det var på tide med en liten reprise på denne, siden flere har sagt de savner Salt og Pepper her inne, og lurer på hvordan det går med dem..
Du kjenner eventyret, så du bør kunne forstå LITT, selv om du ikke kan tegnspråk. Jeg elsker jo tegnspråk, og synes alle burde lære seg det språket. Her er dagens lille forsøk på å friste deg inn i en spennende verden 🙂
Venter du jeg skal komme med fasiten? Kan godt gjøre det jeg altså, men lykke handler vel om hvordan man kjenner det inni seg. Så om JEG har funnet lykken, er det sikkert ikke den “oppskriften” fungerer for andre..
Da jeg var “liten”, altså så liten en STOR unge kan være, var lykken i livet å dra på Café. Få en bolle, en brus eller en kopp kakao. Det handlet ikke alltid om det man spiste, selv om det selvfølgelig var en bonus. Det handlet mer om selve opplevelsen. Være “utpå”, se folk som kom og gikk, lytte, se, tenke.
Jeg er ikke “liten” lenger, men lykken er fremdeles å gå på Café. Som før handler det ikke nødvendigvis om chiapuddingen, kaffen eller what-ever… Det handler om å være utpå. Det handler om å sitte å titte på verden. Enten sammen med noen, eller alene.
Lykken for meg trenger ikke å være de spektakulære opplevelsene som du skjønner. Lykken for meg ligger i å glede seg over de små tingene. Glede seg over det man har, i stedet for å sørge over det jeg IKKE har..
Lykken for meg er kafé, en kaffekopp og en chiapudding, mens jeg sitter og blogger om alt og ingenting… OG det viktige i livet.
Mye snakk om blogging om dagen. Kanskje ikke så mye der ute i verden, hvor det er andre ting som er ganske så mye viktigere. Men her inne i “blogg-blokka” er det et tema som opptar folk. Vi har god grunn til det. Dette er en god hobby for de fleste, noen tenke å gjøre jobb ut av det….Klart det opptar oss!!
Noen av spørsmålene som tas opp er hva som trekker lesere. Sånn i det lange løp er dette sikkert viktig, fordi å trekke lesere gjør at blogg.no kan fortsette. De får inn sine “nødvendige” kroner, for å kunne drifte plattformen. Så hvordan får vi lesere da? Det er nedgangstider for blogging tydeligvis. Flere velger plattformer som Instagram, Tik-Tok eller andre raske plattformer hvor SKRIVING ikke er hovedsysselen akkurat.
Andre temaer som tas opp er hvordan blogg oppfattes, og kanskje med dette hvordan dette får oss som blogger til å føle oss. Noen oppfatter å bli LEDD av hvis de nevner at de blogger. Andre kjenner på at folk smiler litt i skjegget, og helst ikke vil snakke om temaet. Hvilken følelser er det lett å sitte igjen med da tror du? Lett å bli litt flau kanskje?
Folk “der ute” så tidligere kanskje for seg en plattform hvor kun realtity-stjerner og folk som var “høye på seg selv” holdt hus. Når folk smiler i skjegget nå er det kanskje av samme grunn? Hva de innbiller seg blogg er? Uten å egentlig vite noe som helst om “blogg-folket” nå til dags. ELLER smiler de i skjegget fordi de faktisk har vært inne og lest, en gang eller to, og tenker at det er en “blogg-blokk” med kun folk i alder over “middagshøyden”
SO WHAT?? Er det noe galt med folk i alder “over middagshøyden” kanskje??
Bloggere er stae folk, så vi holder ut. Vi blogger i vei, fordi det er noe vi elsker å gjøre.
Det viktige er, i mitt hode, hva man selv føler rundt dette. Jeg har alltid vært STOLT av bloggen min. Stolt av å blogge. Og tror jeg har gjort og gjør en liten forskjell i folks hverdag innimellom også. Er man stolt av det man driver med tror jeg man kan gjøre GULL av “gråstein”. Jeg tror man kan få lesere, jeg tror man kan påvirke, jeg tror man kan bety noe for noen. Uansett hva bloggen handler om.
Når jeg snakker om bloggen min ute i “verden” så snakker jeg om den med stolthet. Jeg opplever lite smiling i skjegget faktisk. Folk er nysgjerrige og interessert. Enten de er 22 eller 65. I mine omgivelser er det heldigvis sånn.
Den eneste smilingen jeg har opplevd er ikke i skjegget, men tydelig og godlynt, pga innholdet mitt.
I dag har jeg blitt skygget… Og ikke bare skygget, men skyggen gjorde “narr av meg”!! Jeg ble både skygget og gjort narr av av min EGEN skygge! Da kan man bli ganske “grym” skal jeg love deg….
Kommunikasjon er ikke noen enkel sak. Det er ikke bare ORD som blir hørt, oppfattet og tenkt på. Det er så mye mer som er en del av kommunikasjonen: Intensjonen bak, lyden i stemmen, øyenbryn som heves, munner som knipes…
“Det var ikke det jeg mente” “Men det var det du sa…”
Lyder det kjent? Vi må ofte mange runder med avklaringer, før det man EGENTLIG mente blir mottatt…
Rare greier..
Det samme kan gjelde for tegnspråklig kommunikasjon selvfølgelig. Ansiktsuttrykk, intensitet i tegnene osv. Alt spiller inn. Ikke bare tegnene isolert. Som i tale, ikke bare det sagte ord, løsrevet fra alt annet..
Skriftlig kommunikasjon er om mulig kanskje enda vanskeligere. Det er ikke noe kroppsspråk. Man ser ingen mimikk. Man hører ingen tonefall, eller ser øyenbryn som heves eller senkes. Man ser ikke dobbelheten i noen ord.
Neida…Jeg skal på jobbtur igjen. Veldig kort. To dager. Ikke langt heller. MEN jeg skal overnatte. Så får følelsen av “tur”. Hotell, god middag og frokost, deilig hotellseng. Og muligens noe “rom-godt”. Eller….Jeg har jo begynt et nytt og sunnere liv…Så det må bli SUNT “rom-godt”. Hrmf… Hva er det for noe liksom?
