Man kan vel kalle det krampetrekninger…Vi hadde en ekstra dag ferie, søsters og jeg, og gjorde ALT vi kunne ut av den.. Vi tok båten til Hovedøya, så på klosterruinene. Spiste niste, hørte på bølgene, så på svanene…omtrent i den rekkefølgen..
SÅ tok vi båten tilbake til Aker Brygge, og besøkte Pushwagners Galleri, som endelig var åpent. Veldig fint å få sett bildene hans. Et bittelite og søtt galleri.
En veldig spennende kunstner. Skal lese meg opp litt mer på han. Vet jo en del, men trenger å vite mer kjenner jeg 🙂 Bildene er samfunnskritiske og sterke, i de friskeste, fineste farger. En “krasj” som gjør bildene veldig spesielle.
Dette har vært et godt påfyll på batteriet mitt, på påskeferiens siste dag <3
Da jeg var ute og gikk tur i går kom jeg over et par som var ute og gikk tur. Antagelig en mann fra områdets aldershjem, med rullator og en yngre dame hengende i armen.. I en slapp gamme hånd hang en brødpose… De skulle mate fugler. Endene ved Akerselva.
En tanke snek seg fram, som jeg har tenkt utallige ganger før. Er det sånn at alle gamle er LIKE? Er det sånn at når man “bikker” en viss alder så begynner man plutselig å like det samme? Må alle over 80 år like heismusikk, hårruller, terrylens-bukser og gammeldans? Må alle elske å mate fugler så fort rynkene er på plass i hopetall.
Jeg ser liksom for meg at han heavy-rockeren garantert kunne tenkt seg å høre på noe annet enn heismusikk eller “svensktopparna” selv om han er blitt 80… Jeg kan liksom se for meg at ikke ALLE synes at å mate fugler er den mest givende sysselen, selv om håret er grått, rynkene mange og rumpa segen…
Allikevel har jeg inntrykk av at alle eldre blir behandlet mer eller mindre likt. Spesielt på institusjoner som alders og sykehjem. Svensktoppar eller heismusikk strømmer ut av radioene i oppholdsrommet. Broderte duker pynter bordene. Wienerbrød serveres hver dag til kaffen. Om du ikke har likt det hele ditt liv, så liker du det HELT KLART når du er blitt 80. Dagens lille utflukt går til andedammen, for ALLE eldre liker å mate fugler!
Verden er full av ulike mennesker. Med ulike interesser og ulike meninger utgjør vi et spennende mangfold spør du meg. Er det sånn at disse forskjellene forsvinner med et VIPS når vi blir eldre? Hva tror du?
Jeg håper at jeg kan fortsette LITT som jeg har gjort fram til nå: Høre litt rockn roll mens jeg danser rundt i korridorene på aldershjemmet, iført en fargerik topp og med rødfarget hår…
Sola skinner, gåsungene kvitrer på sin gren, hestehoven galopperer bortover grusveien, bølgene skvulper, gradene stiger… Skal jeg fortsette? Våren er et faktum og jeg har FRI!! Jeg har forlenget påsken med EN dag, og det gjør all verdens forskjell. Bare det å ha fri når andre jobber er litt digg av og til..
Jeg har bodd her det meste av mitt voksne liv. Fra jeg var 20 og til nå. Et lite opphold i Alta. Men ellers bare her. Byen var stor, litt skummel og fryktelig spennende som 20-åring. NÅ er byen ikke verken stor eller skummel mer, men fremdeles like spennende. I mine øyne ja.
Jeg liker den rare lille byen. Den har liksom alt. Alt fra dyr og natur:
…til små rare påfunn: som å sette galleriene UT, langs turveien. Opplev litt kunst mens du går, og kjøp deg et bilde om du vil.
Oslo gir deg mulighetene: Muligheten til å være skikkelig sosial, oppsøke steder med flust av mennesker…Ting å se, mennesker å møte…
Men den gir deg også muligheten til å gjemme deg bort litt om du vil.. Gå i ett med mengden hvis det er det du søker..
Jeg blir ikke mett.. Jeg blir ikke lei.. Jeg blir ikke ferdig med byen.. Oslo er flyttet inn…i hjertet mitt…
“Reunions-oppløsning” er tilstanden man kommer i når det er tid for “reunion” av noe slag igjen..
Ikke det at jeg skal på reunion med det første, men jeg bare registrerer hva som skjer med folk når det nærmer seg reunion. Reunion i forhold til ungdomsskole og videregående er kanskje de som trigger slik “oppløsning” mest. Det at folk blir “mo i knærne” og “svette i hodet” av å tenke på det som skal komme..
For det virker som ALLE egentlig stresser litt med disse treffene. Så klart de som arrangerer det, de har det nok verst. Men det er også en del mentalt stress å spore hos resten av gjengen som skal møte på “reunions-festen”
Noen styrer noe helt voldsomt med hvordan de skal “ta seg ut”. Man gjør liksom hva som helst for å få det til å se ut som det ikke har gått EN DAG siden man så hverandre sist, Man er på vei til å gå i “oppløsning”:
Man herjer på foran speilet, farger håret, stryker det med “strykejern”(rettetang), gnir inn oljer og alskens remedier, for at ingen skal avsløre at man har begynt å få NOEN grå hår, og faktisk ganske så tørr “manke” til tider…
Man klemmer seg inn i en “push-up”- strømpebukse, for å skjule noe ringer som har “sneket seg på”, og for å få en stuss som en 19-åring igjen…
“Oppløsningen” er nært forestående når man skjønner at den sammenklemte kroppen må jo “ende opp” et sted…
Man prøver febrilsk å late som ikke 20-år, 30-år osv har gått,…Enda det er jo helt fåfengt…og ikke stort poeng egentlig. ALLE vet jo at det er “reunion”, og at 20-30-år derfor MÅ ha blitt lagt til alderen..
Andre får helt panikk med tanke på hva de ikke har utrettet på alle disse årene.. Man bør helst har gjort en hel haug med spektakulære greier: Turnert med Rolling Stones, som vokalist selvfølgelig, eller i det minste hoppet fra Eiffeltårnet i strikk, eller kastet seg ut fra et fly i fallskjerm. Noe av litt “rar” karakter bør man liksom kunne skilte med etter så mange år. Det holder liksom ikke med å ha blitt gift, fått barn og ha jobb på supern.
Så klart man vil se fin ut. Så klart man vil vise seg på sitt beste, spesielt når det er folk man ikke har sett på en stund. Men det er egentlig rart hvordan folk som egentlig har betydd SÅ lite for en i de siste 20-30 årene skal ha såpass stor betydning når man plutselig ser ordet “reunion” på invitasjonsbrevet. Så stor betydning at de fleste går bittelitt i “oppløsning”.. Ja…ikke JEG da… Men jeg har hørt om de som gjør det 😉
Det er et uttrykk som går ca sånn: “Hvis du har sagt A, må du si B!” Dette “kortet” trekker folk titt og ofte. PESER den stakkaren som står foran seg, og har vært så “ubetenksom” å si A..
Den som sier det står der gjerne med en litt overlegen mine. Nesa vendt opp, og øynene litt megetsigende nedover. Som om det var DER du sto, bitteliten og lagelig til for “hogg”.
Folk liksom KREVER at man skal si B… At man må komme med RESTEN. Du er liksom skyldig verden det høres det ut som.
Jeg tenkte på akkurat dett uttrykket i forhold til dette med den påbegynte sunne livsstilen min. Jeg har jo nå hatt 4 dagers Helsefarm med bestisen. Og i følge min definisjon på “helsefarm”, så betyr det EGENTLIG at jeg er ferdig nå. Jeg har sagt A, og A holder i massevis. Jeg er ferdig etter de 4 dagene med sunn livsstil, og er ferdig trent for resten av året..
MEN…nå er det jo en spøk dette da. Helsefarm-begrepet. Det ER jo ikke nok med 4 dager. Det HOLDER Ikke for hele året. Nå er det ikke sånn at noen ANDRE skal få stå der å kreve at jeg må si B i forhold til trening. Prøver de seg på det så blir jeg som oftest bare litt provosert og irritert: “Jeg MÅ ikke si B! Det er ingen som kan KREVE at jeg skal si B“
( Når man strever sånn med musklene etter EN dag trening, er det på tide å gjøre noe kanskje?)
Nå har jeg imidlertid LYST til å si B da. Altså jeg har LYST til å fortsette med en litt sunnere livsstil. Jeg BØR få litt mer muskler, for å holde meg oppreist resten av livet.
Jeg BØR trene litt for å klare å komme meg opp igjen om jeg faller….Ja, du skjønner…?
(Dårlig stilt med magemuskler)
Jeg BØR tenke på at usunn mat ikke er godt for kroppen min, på flere måter. Jeg BØR tenke litt på framtiden, selv om jeg er sinnsykt dårlig på å planlegge sånn framover.
(så svak at man ikke klarer å knekke sjokoladeplaten…da trenger man kanskje å trene litt også…)
Så planen for dagen er klar. Jeg skal “spenne på meg” skoa, og ta en tur langs elva. Fortsette rutinen fra Helsefarmen. Jeg skal si B hele veien, mens jeg svinser i sola. Fordi jeg VIL det, og ikke fordi jeg MÅ noe som helst 😉
“Hvis vi ikke opplevde vinteren ville ikke våren ha vært så deilig. Hvis vi aldri møtte motgang, ville ikke velstanden vært så velkommen” ( Sitat: Anne Bradstreet)
Siste dag på Hvasser Helsefarm. Ble ikke noe kjendis-status på meg, merkelig nok… Men ingen har i alle fall blitt stemt hjem. Så da har Farm-opplegget fungert som det skulle 😀
Vi har trent, spist sunt og fått masse sol. Nå trenger jeg ikke trene mer resten av året, for det strenge Helsefarm-regimet fungerer nemlig sånn at nå er jeg “ferdigtrent” for resten av året. Lurt, hva?
Så vi er i gang med litt “sofagrising” før vi setter snuten hjemover. Verdens mest dekkende ord for akkurat DEN aktiviteten, et ord funnet opp av Helsefarm-driektøren herself…Ja, hun i sofaen der ja…
Jeg har fri både mandag og tirsdag også jeg, så skal kose meg mer 🙂
