Noen ganger blir man tilskuer til livet som skjer for noen og en hver. 
Det er ikke meningen. Det bare skjer. Om man vil eller ei.

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Dette er årets beste julekalendere

Av og til når jeg sitter på kafe får jeg med meg bruddstykker av historier som skjer folk rundt meg. Ikke fordi jeg sitter og lytter, men fordi de snakker høyt, og det skjer ting i kroppsspråket deres som ikke er til å ta feil av. 

Jeg har begynt å høre litt dårligere enn jeg gjorde før, men kroppsspråk er jeg rimelig god på å lese. Så klart på grunn av jobben min, som lærer for tegnspråkbrukere, men også på grunn av at jeg som person er sensitiv for folks ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Jeg mener selv jeg er ganske god på å “lese” folk. 

Av og til når jeg sitter sånn på kafe så hører jeg kanskje ingenting, de er for langt unna. Da blir det mer at jeg lager mine egne historier, hva som KUNNE ha vært tilfelle. Fordi jeg synes det er morsomt fantasere litt. 
En slik historie som du kan lese om her: 

Har jeg snublet over en krimsak?

Men av og til blir man tilskuer og tilhører til triste situasjoner:

To damer kommer inn på stamkafeen min. Den ene kanskje på min alder, den andre rundt 25-26 år.. De liknet hverandre. Ganske sikkert moro og datter. De bestiller seg mat og vin, får maten ved disken og setter seg. (bordet til høyre over). Stemningen er god. Moren er slagferdig og blid, og datteren på stolen tvers overfor humrer og ler. Jeg hører ikke hva de sier, men stemningen er i alle fall veldig god.

Så plutselig, inn fra venstre, kommer en ny dame. Litt eldre enn den yngste jenta. Mulig nærmere 30 år. Hun liknet den yngste jenta av utseende. På et øyeblikk er stemningen endret. Jeg hører ikke med en gang hva de sier, men det er sinte stemmer slik jeg oppfatter det. Moren er hard i øynene, og jeg oppfatter det som om hun kjefter på den eldste datteren. Den yngste er stille, stirrer i mobilen. Trist i øynene. Lar moren prate. 

Den eldste jenta snyter seg. Jeg forstår etter hvert at hun gråter. Kroppen rister og tårene renner. Den sinte stemmen til moren er blitt høyere og jeg hører bruddstykker av hva de sier. Innimellom spiser moren og den yngste jenta litt vegetarmat. Den eldste drikker bare vann. Sier gjentatte ganger at hun ikke skal ha noe. Orker vel ikke spise når hun gråter sånn. Etter hvert skjønner jeg at den litt store magen skyldes at hun er gravid.
Jeg hører ordene fra moren, i flere omganger, mens hun himlet med øynene og sendte blikk i retning eldstedatteren som var fulle av sinne:

“Det er vel ikke bare HAN det skal handle om! Du må ta vare på DEG og barnet.”.

Yngstedatteren fikk smettet inn en setning mens moren var på do:

“Det var jo lurt at du gikk når du var REDD han, det skjønner jeg godt.”. 

De sitter der en god stund, i alle fall en time. Jeg rekker å få med meg en del før jeg gikk, men oppsummeringen var i alle fall slik, fra moren… med sammenknepen munn, men likevel tydelige ord:

“Vi drar alle 3. Vi sier du trenger å være med familien. At du trenger litt tid for deg selv. Så ser vi. Du får tid til å tenke litt”

Jeg skjønte at det handlet om en ugrei kjæreste. At de sinte stemmene var en form for støtte til den eldste datteren. At det handlet om å beskytte datteren og det kommende barnet,  mot den ugreie kjæresten. 

Jeg vet ikke hva som skjedde med familien. Det var ikke meningen at jeg skulle være tilskuer til denne situasjonen. Men livet skjer, for noen og en hver. Og av og til må vi øse ut av oss, akkurat når det skjer. Og av og til sitter noen på sidelinjen og får med seg alt. Vi blir tilskuere til andres liv.