Jeg fikk en liten utfordring i dag, av Elevele.blogg.no: Fortelle på bloggen hva som gjør meg glad. Egentlig er jeg jo ganske lett å gjøre glad…Skal ikke SÅ mye til. Så her er noe av det som gjør meg glad:
For meg har det vært mye MAT i det siste…
Jeg har spist himmelsk mye godt på jobb-oppholdet på Gardermoen. Det viste seg på bloggen min, for noen dager siden, at jeg KAN lage mat om jeg vil…Jeg bare vil så sjelden…
Og jaggu meg har jeg ikke fått i oppdrag å lage middag og ta bilde av det også…I denne “challenge-me”-saken jeg holder på med. Det er Morsmiddag.blogg.no som ga med det oppdraget så klart. Og hun VET hvor lite jeg liker å lage mat, og hvor kjedelig jeg synes det er…. Det å få tatt et bilde av det i tillegg viste seg å være nesten umulig…
Dette må være det kjedeligste bilde kanskje jeg har tatt siden jeg startet bloggen, og sikkert den KJEDELIGSTE middagen noen kan tenke seg…
Seibiff med løk, slik Findus selv ville laget den….Med ris…og gulrot-rasp..
Så , Morsmiddag, du sa ingenting om at det MÅTTE være et festlig bilde eller en morsom middag 😉
Hva var det første du tenkte da du så dette bildet?
Kan du hjelpe meg? Gi meg 2-3 stikkord, på dine assosiasjoner til dette bildet.
Jeg skal bruke det til noe.. 😉
Uten selv å puste lå HUN der…I åndeløs spenning lå hun med nesen ut av den lille åpningen i teltduken…og tittet utover det blanke vannet.. Håret lett fuktig, av morgenens damp på teltduken… soveposen godt trukket opp…. Noen små varmegrader i teltet, var ikke nok til å holde varmen utenfor soveposen…
Hun tittet forsiktig vekk fra det blanke vannet, lot øynene hvile på han som lå der bare millimetere fra henne….Hun smilte for seg selv… Han sov…med nesen tittende ut av den store soveposen, og av og til ga han fra seg noen små snork….Noe som fikk henne til å fnise lydløst ned i sin egen sovepose…for ikke å vekke han…
Blikket vendte utover mot vannet igjen. I grålysningen liknet landskapet på et bilde fra Japan. Slik silhuetten fra naturen vistes skarpt mot den stille, klare morgenhimmelen…akkurat slik var de vakre bildene hun hadde på netthinnen…. fra Japan…Slik hun husket dem …fra den sommeren de møttes….der i Japan…
De hadde ankommet dette lille bortgjemte stedet i går kveld.. fortøyd båten, slått opp telt…. Og i skumringen hadde de sittet på bryggekanten, snakket om Japan…. med beina så vidt i berøring med den kalde vannflaten…Løst verdensproblemer… holdt tett om hverandre…fortalt hverandre hemmeligheter… Hun hadde kjent det krible i hele kroppen…Underlig at det føltes slik.. fremdeles…så mange år etter… Hun hadde kjent en indre fred..
Plutselig ble hun revet tilbake til dagen i dag, av et plask der på utsiden av teltduken! Øynene sveipet fort over han ved siden av henne…han sov fremdeles… Hun tittet raskt i begge retninger gjennom den så vidt åpnede glidelåsen, og så noe som beveget seg nærmest lydløst gjennom grålysningen… En lang smal silhuette seg forbi i vannet… mens hun holdt en hånd foran munnen, for ikke å avsløre at hun var der… Brått var hun våken som aldri før…øynene vidåpne, klar til å ta et fast grep i han som lå ved siden av, klar til å finne noe å kaste mot den smale skyggen i vannet der…klar til å rømme ut av det lille ubeskyttede teltet…
Da plutselig fikk hun se….det var en bever som hadde tatt plass bare meter fra henne…..Den pusset pelsen sin, med de små forlabbene, pusset snuten blank og fin…., før den igjen fløt utover med rolige og fredelige svømmetak…. Hun grep tak i den lille notisblokken sin, som lå der ved fotenden…boken som alltid var med…Den hun noterte livet sitt i… En gang skulle det bli en bok.. Hun noterte noen få ord, med raske hender…. hadde ikke tid til å skrive lenge nå…
Oppildnet av den blanke, fine beveren i vannet… krøp hun raskt men lydløst ut av teltet, løp barbeint i gresset ned mot bryggen som lå der i morgendisen og landet med et plask og et halvkvalt gledeshyl i det iskalde vannet…
Hun hørte det mumle søvndrukkent fra teltduken, i det verden våknet …
(Denne lille novellen ble laget for et par år siden, og er et samarbeid mellom leserne mine og meg. Leserne ga meg assosiasjoner over bildet den ene dagen, da jeg la ut bildet alene. Korte stikkord, som ga meg noe å skrive ut fra. Jeg prøvde å flette alle ord, eller stemningen inn i historiern. Stikkordene er med og trigger tankene mine. Så dette blir et flott samarbeid. En liten reprise igjen altså på morgenkvisten i dag 😉 Nå er jeg klar for mer forelesninger og jobbdag.)
Sånn at man kan sitte og slenge i slaske-bukse, med beina på bordet, strikke, blogge og spise sjokolade…Etter en VEEEELDIG god middag, med kanskje den beste desserten jeg har smakt EVER..
Nei…livet er ikke så verst…Hverken hotell-livet..eller det ANDRE.. 😉
Så hvordan gikk det med sommerfuglene…? Joda, de er fanget og koser seg i hemmelige rom… Det lille framlegget jeg skulle ha i dag gikk fint det. Med litt parykker som avvæpning (hvertfall for min egen psyke), så gikk det hele greit. Litt tull som start hjelper MEG i gang hvertfall 😀
Fikk tilbakemeldinger på at tegnspråket satt og at det var tydelig og klart. Så da krever jeg IKKE noe mer. Men etter sånne ting kommer skallebanken umiddelbart etterpå..
Deilig da og kunne sprette ut i friluft en times tid før middagen på hotellet, sammen med en kollega
Jeg sa det i fjor og må nok si det igjen: Norge som land var bare ikke moden for å ta HELT av når det gjelder “frogging” ennå.. 😀 Men jeg har da PRØVD i det minste!!
Og mange har latt seg friste til å prøve å spre det gode “frogge-budskap”, selv om dette altså ikke tar HEEEELT av..
Det har hvertfall ikke manglet på fantasi blant mine fine blogg-frogge-venner. De som ikke har klart å ta bilde av seg selv, eller fått “leid” inn en fotograf, har gjort andre vrier for å FÅ til å være med. TUSEN takk for engasjement og kreative løsninger til dere <3...
Så HER er frogge-toget, mine små frosker i fri utfoldelse, hoppende, sprettende og kvekkende på vei ut i guds frie natur…på vei ut i hverdagen…på vei ut til det norske folk 😉
“Froggingen” er ikke ment å være en konkurranse. Men jeg synes at når noen gidder å bruke tiden sin på å “frogge” litt og spre litt glede, så fortjener de en liten “froggy” påskjønnelse 😀
You made my day- frogs. Så nå skal jeg prøve å overraske dere litt i postkassene”
Og takk til deg som er innom meg og leser hver dag, legger igjen kommentarer og har små koselige samtaler med meg på bakrommet. Takk til alle som gidder å bruke energi på de små sprellene mine her inne.
Dere er alle fine folk som jeg setter stor pris på!
