Ja, for det er jo egentlig DET speilinger er…Eller hva?
Eller er det muligens i en litt bisarr tankegang VI som er speilingen, av et litt parallelt univers?? 😉
Hva tror du? ….
Vel, jeg er egentlig bare innom for å tipse deg på fine speil-bilder hos Utifriluft i dag!! Hun har foto-konkurranse, og trenger litt stemmegiving for å få kåret en vinner, så stikk innom å se.
Kjenner du høstmonsteret…? Det som tar tak i deg hver høst, og prøver å dra deg “nedenunder”?.. Tipper at vi alle har et monster boende i nærheten… Det kan være LITE eller STORT… men at det ER der, det merker de fleste av oss… Det er ikke store saken å bry seg om egentlig, kan jeg forsikre deg om… Når alt kommer til alt har det utrolig sløve tenner, egentlig bare litt gummi-aktig, kunne ikke skade en flue engang… Dette monsteret, om det er lite eller stort… prøver sitt beste å få tak i en liten flik av deg… det tar tak i kanten på buksen din…. og prøver med all sin styrke og trekke deg med NED… Det flerrer tenner… og prøver å se SKIKKELIG skummelt ut, være veldig monster-aktig……. Men hvis du titter etter, riktig NØYE… kan du se hvor lite det egentlig er.. Bare gi det et spark med støvlen din!! Be det dra ditt “peppern gror”! For det skal jammen ikke få ødelegge 😉
I går la jeg ut en påstand- en “tro-det-eller-ei”-påstand. Du skulle få muligheten til å vurdere om det var sant eller ikke. Så var det sant dette da?
Dette, at jeg i fjor fikk 75 % rabatt på alle jule-artikler fra midten av desember måned hos Ikea- ot ut måneden?
Fordi noen hadde tipset dem om min “fronting” av Ikea-musene/rottene i julekalenderen min på bloggen, og fordi Ikea merket at salget av disse rottene hadde økt med mange prosent første halvdel av desember, og at de mente det skyldtes min “reklame”, og at jeg derfor fikk jeg rabatt ut måneden som en liten påskjønnelse.
Var det sant dette??
Neida… dette var sludder og pølsevev!! Bare oppspinn..
Ren og skjær løgn… Lyver så det renner når jeg kan finne på en god historie..Men bare når det er sånne “tro-det-eller-ei”-saker på gang da. Ellers er jeg veldig ærlig.
Men jeg BURDE fått litt rabatt hos Ikea, for god reklame for fine ROTTEN-TOTTER, synes du ikke? 😉
Armene hang slapt ned langs kroppen der han forsiktig prøvde noen små skritt alene. Luen var trukket godt ned over de store ørene. Det var HENNES lue.. men det visste han ikke. Nesen var kald og rød, og en dråpe hang ytterst på tippen og blinket. Han merket det ikke, så den fikk henge i fred.
Han trippet avgårde, som om underlaget var laget av glass. Med hodet lett fremskutt og øynene naglet i bakken, kom han seg steg for steg nærmere henne som sto der borte i snøskavlen og ventet. Frostrøyken spratt ut som små tåkedotter, hver gang han slapp et lite gisp i sin anstrengelse for å nå henne..
Hun sang lavt, som for å gi han støtten og omsorgen han trengte: “Du må gå de sjøl…. men eg kan gå de med deg”.
Ordene fra Bjørn Eidsvågs sang hadde festet seg godt i hodet hennes, og ga HENNE like mye støtte som det ga han som kom der med nervøse, små skritt bare meter i fra henne..Hun sang ordene tydelig, men lavt, slik at bare HAN kunne høre dem..
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.. Det hadde vært vennskap.. Det hadde vært kjærlighet… Og begge deler samtidig. Et helt liv.. De hadde alltid vært soulmates.
En våt snute dyttet lett borti hånden hans. Hånden hans. Han hadde hanskene hennes…Han visste ikke at det var hennes. Men de kjentes varme og gode.. Den våte snuten smatt på andre siden av ham, og dyttet nå lett borti den andre hånden. Snuten hoppet og spratt og hele kroppen logret ivrig selv etter bare minutter borte fra hans side.
Øynene hans beveget seg engstelig, fra det snø-belagte underlaget og opp på hunden som spratt ellevill omkring. Han sto som forstenet, lette med øynene etter henne, og med lav stemme hikstet han til:
“Hjelp! Den lausbikkja angriper vel ikke?”
Da var hun med raske steg borte hos han. Tok et godt tak rundt livet på han, slik at varmen og styrken fra henne nådde inn til han umiddelbart. Hun tittet opp på han med varme og kjærlighet, så inn i de engstelige øynene og sa for fjerde gang på denne turen: “Neida, Nico vil ikke angripe. Han er så snill så. Han skal til og med være med oss hjem. Så kan du gi han god-mat, slik som du pleier, når vi kommer hjem”. Da så hun engstelsen slapp..Han ble myk i armene hennes..Kroppen hvilte mot henne, og han så ned på henne med tindrende øyne. Fylte av kjærlighet..Fylte av trygghet.. Det såre draget.. som for noen sekunder siden hadde sveipet over ansiktet hans…det draget han fikk hver gang han FORSTO og HUSKET at noe var galt… var nå borte… Igjen var kun kjærligheten.
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.
(Denne lille novellen ble laget på bakgrunn av ordene/stikkordene/assosiasjonene jeg fikk av leserne mine, da jeg la ut bildet på torsdag. Mange av ordene er direkte fra leserne. Noen av ordene er mer som en DEL av innholdet, eller stemningen. Jeg tror de fleste vil kjenne igjen SINE ord )
Ja…her kommer igjen noe jeg vil fortelle dere, som har vært en godt bevart hemmelighet i noen måneder, og jeg har mine grunner. Men det har seg altså sånn,- tro det eller ei-, at jeg i fjor fikk 75 % rabatt på alle jule-artikler fra midten av desember måned hos Ikea- ot ut måneden.
Noen hadde nemlig tipset dem om min “fronting” av Ikea-musene/rottene i julekalenderen min på bloggen, og fordi Ikea merket at salget av disse rottene hadde økt med mange prosent første halvdel av desember, og mente det skyldtes min “reklame”, så fikk jeg altså rabatt ut måneden som en liten påskjønnelse.
Noen mennesker har bare et ekstra gir, og det tror jeg Toveview .blogg.no har. Hun har en finger og en arm både her og der som skulle tilsi hun var en blekksprut. Men det er hun ikke…hun er bare en vakker, snill og veldig engasjert mor og kone, med tusen interesser som hun faktisk FINNER tid til å holde på med.
Hun er sykepleier ved innvandrertjenesten i Levanger. Og virker veldig glad i og opptatt av jobben sin. Når hun ikke er på jobb tilbringer hun tid med sine flotte familie, eller på noen av sine hobbyer: Foto, skriving, teater og sang, tegning og maling, design og interiør, hage, bøker, matlaging og baking, media, politikk og en hel del annet.
Og når det gjelder foto har jeg fått sett MASSE nydelig:
Hun finner altså tid til å sprette rundt i naturen, titt og ofte,og ta vakre bilder som dette. Og denne tur-gleden har også gjort at hun har gått ned mange kilo den siste tiden.
Siden Toveview har så mange og allsidige interesser, så skriver hun om ALT mulig. Og med full innlevelse og engasjement på alt.
Tove er også ofte med når man setter i gang en konkurranse, eller utfordring. Hvis hun får med seg at de pågår vel og merke. For med så mange interesser og stort engasjement på UTSIDA, så blir det litt “rykk-og-napp”- blogging på henne 😉 Her sees hun i vill frogging i loftstrappen, i forrige uke da hun var med i mitt “frogge-tog”
Og i dag har altså Tove bursdag!!
Kjære Tove
Gratulerer så masse med dagen!!
Du er et koselig tilskudd her inne på blogg, og jeg er på plass så fort du er på bloggen.
Håper du får en nydelig dag i dag.
Bursdagsklemmer fra Frodithen <3
Speiler du deg mye? Vel, mange ting får skygge, og mange ting kan speile seg også.. Jeg elsker begge de typene bilder. Nå har Utifriluft fotokonkurranse på bloggen sin, med tema Speiling. Gå inn å se da vel!
Jeg har sendt mitt bidrag, men det er ingen av de under her… Dette var bare noen som dukket opp når jeg var på jakt i arkivet mitt 😉
Den lille rekken med skygge OG speiling synes jeg er veldig morsomme selv… Glad den dagen jeg fikk knipset skygge og speil i ett
Mitt inntrykk er at mange, faktisk helt fra det sekundet de kan uttrykke seg, VET hva de skal bli… Altså hvor veien videre skal gå, og hvilke sko man skal fylle. De spretter ut, sønn av en baker, datter av en frisør eller lege… De vokser til, og fra det øyeblikket de har ordet i sin munn, så VET de hva de er ment til å skulle gjøre resten av livet.. Noe kommer kanskje naturlig: far er lege, sønnen eller datteren vil også bli det… Man er vokst opp med samtalene om temaet, og det føles trrygt og greit å bli noe man ser har fungert i DEN familien.. Familien har GÅRD, det er naturlig at noen av barna TAR OVER…
Og sånn formes en del mennesker, fra de tøfler rundt i små barnestøvler, til å vite at disse støvlene skal traske på jordet her resten av livet… Eller at disse føttene er ment å tråkke i sykehuskorridorer…. Eller stå bak en frisørstol..
Andre igjen har drømmer som ikke i hele tatt henger sammen med sine foreldres,sine venners eller det som miljøet ellers forventer.. Noen føler beina trippe, og at ballettskoene er de som må være mest egnet for dem.. Noen kjenner at veien blir tung å gå, med vernesko, om man ikke ønsker dette ekstra mye selv.. Og noen vet slett ikke i det hele tatt hvilke sko man bør velge, hvilken vei man bør ta og hvilken sko som vil passe best..
Jeg tror ikke jeg hadde noen klare ønsker som jentunge, på AKKURAT hva jeg skulle bli. Noen i klassen var klare på det, det var brannmann, politimann, lege osv. Om de BLE dette vet jeg ikke, men de hadde noen klare formeninger om dette hvertfall på et tidlig tidspunkt..
Jeg hadde bare et klart bilde litt opp igjennom, at jeg kunne underholde.. Folk lo litt, når jeg parodierte kjente folk eller annet. Og jeg hadde et ønske etterhvert om å bli skuespiller.. Om å la føttene spinne rundt på en scene.. Nå ble jeg ikke DET, ikke ENNÅ i hvertfall…. Og noe av grunnen er kanskje at jeg ikke var god nok, men også at jeg ikke ville det mye NOK. Var litt for preget av jeg synes det var LITT for skummelt på mange måter.. FOR mange sommerfugler… FOR ofte… Så jeg ble noe annet: lærer for døve barn, og JESS hvor glad jeg er for det!! Det er det riktigste valget jeg har gjort noen gang! Selv om det kanskje nesten var litt tilfeldig også… men sånn kan det gå også 🙂
Og HVEM sier at man er FERDIG med å BLI, når man har blitt voksen….? Jeg mener at livet er der, helt til man er ferdig… Man slutter da ikke “å bli”… Man kan endre seg, endre yrkesvalg, endre vei, endre sko…. HELE LIVET… Til man blir sliten i føttene og ikke orker tråkke rundt mer..
Har du BLITT det du tenkte da du var barn? Eller ble/ blir du noe HELT annet?
Har du VALGT hva du skal bli for resten av livet?
(Dette er en liten reprise fra 2013, med nye tegninger til )
